HR-1997-617-K - Rt-1997-1741
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-31 |
| Publisert: | HR-1997-00617-K - Rt-1997-1741 (480-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremål, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1997-00274 K, Høyesterett HR-1997-00617 K, jnr 366/1997 |
| Parter: | Frank Wassdahl (advokat Sverre O Simonsen) mot Kjell Ulrichsen (advokat Arne Os) : |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §383, §394, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-12, Domstolloven (1915) §200, §201, §203, §204, §213, §404 |
Kjæremålet gjelder fravikelse av fast eiendom.
Oslo namsrett avsa 6 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Frank Wassdahl fraviker leilighet i Bryggegaten 22, 12. etage i Oslo.
2. Frank Wassdahl betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse kr 2000,- -kronertotusen00/100- i sakskostnader til Kjell Chr. Ulrichsen.?
Kjennelsen ble stadfestet av Borgarting lagmannsrett ved kjennelse 7 mars 1997. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 30 april 1997, jf Rt-1997-763.
Lagmannsretten har avsagt ny kjennelse 9 september 1997 med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Frank Wassdahl dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Kjell Christian Ulrichsen med 7 000 - syvtusen- kroner.
3. Kjell Christian Ulrichsen dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Frank Wassdahl med 3 000 -tretusen- kroner.
4. Oppfyllelsesfristen etter slutningens pkt 2 og 3 er to uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Frank Wassdahl har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning.Det var feil av lagmannsretten av eget tiltak å ta opp med kjæremotparten om denne ønsket saksbehandlingen fortsatt etter at kjæremålsutvalget hadde opphevet den forrige kjennelsen uten hjemvisning. Det var videre feil ikke å behandle Wassdahls anførsler om at det var begått saksbehandlingsfeil ved Oslo namsrett. Disse anførslene knytter seg til det forhold at Wassdahl ikke mottok varsel fra Ulrichsen eller namsretten før namsretten avsa sin kjennelse. Lagmannsretten har oversett at dens saksbehandling er en videreføring av behandlingen av det opprinnelige kjæremål.
Ved vurderingen av tvangsgrunnlaget etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-3 tredje ledd (d) var det feil å ta hensyn til at Wassdahl var konkurs, bl a fordi dette ikke var kjent for Ulrichsen den gang. Det var også feil å legge til grunn at en restanse på tre måneders leie representerer vesentlig mislighold som gir rett til hevning. Videre var det også feil ikke å ta hensyn til at leieavtalen ikke er skriftlig og at utleier således har lagt grunnlaget for usikkerhet om leiens størrelse og tidspunktet for leieforholdets begynnelse. Endelig var det også feil å ta hensyn til mislighold i tiden mellom påkravet og begjæringen om utkastelse. Wassdahl har nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 9. september 1997 og Oslo namsretts kjennelse av 6. desember 1996 oppheves.
2. Saken hjemvises til ny behandling for Oslo namsrett.
3. Kjell Christian Ulrichsen dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter."
Kjell Ulrichsen inngav først selvstendig kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i slutningen pkt 3, men har siden trukket dette og tatt kravene inn i tilsvar til Wassdahls kjæremål. Han har påstått at denne saksomkostningsavgjørelsen må omgjøres slik at Wassdahl dømmes til å erstatte Ulrichsens omkostninger ved kjæremålsutvalgets forrige behandling av saken. Han har videre begjært Wassdahl bøtlagt etter domstolsloven §203 og §204 og at forholdet til domstolsloven §200 og §201 vurderes. Bakgrunnen for disse kravene er at Ulrichsen etter lagmannsrettens kjennelse er blitt kjent med et dokument som klart viser at Wassdahl overtok leiligheten 1 september 1994 og at han må ha visst at hans påstand om at overtagelsen skjedde senere, er uriktig. Vurdering etter domstolsloven §200 er aktuelt fordi advokat Simonsen har fortsatt å prosedere på det uriktige faktum etter at advokat Os har gjort ham kjent med dokumentet. Ulrichsen har nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 9. september 1997 pkt. 1, 2 og 4 stadfestes.
2. Kjennelsens pkt 3 oppheves, og Frank Wassdahl dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Kjell Ulrichsen med kr 3000.-
For kjæremålsbehandlingen i denne omgang:
1. Frank Wassdahl dømmes til å betale til Kjell Ulrichsen kr 3000.- i saksomkostninger for Høyesterett."
Wassdahl har tatt til motmæle mot kravet om opphevelse av lagmannsrettens slutning pkt 3, og nedlagt slik påstand:
"1. Punkt 3 i lagmannsrettens kjennelse av 9.september 1997 stadfestes.
2. Ulrichsen dømmes til å betale sakens omkostninger til Wassdahl." Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 23 oktober 1997 ble kjæremålet tillagt oppsettende virkning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, derimot ikke bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse.
Lagmannsretten avsa sin kjennelse etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 30 april 1997, Rt-1997-763, hadde opphevet lagmannsrettens kjennelse av 7 mars 1997. Da kjæremålsutvalgets kjennelse forelå, rettet lagmannsretten henvendelse til kjæremotpartens prosessfullmektig, med gjenpart til den kjærende parts prosessfullmektig, hvor det ble gitt uttrykk for at det stod den kjærende part fritt om han ønsket kjæremålet realitetsbehandlet i lagmannsretten, og det ble satt frist for å begjære slik behandling. Det kan virke noe forvirrende at et brev med dette innhold ble stilet til kjæremotpartens prosessfullmektig, ikke til den kjærende parts, men brevet ble altså sendt begge prosessfullmektiger, og utvalget finner det klart at det ikke var noen saksbehandlingsfeil at brevet ble sendt. Heller ikke kan det anses som noen saksbehandlingsfeil at retten tok til følge kjæremotpartens begjæring om fortsatt behandling av kjæremålet. En slik begjæring kan fremsettes fra begge parters side.
Videre anfører den kjærende part som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke behandlet hans anførsler om saksbehandlingsfeil i namsretten. Til dette skal utvalget bemerke:
Lagmannsretten uttalte i sin - opphevede - kjennelse av 7 mars 1997 at den ikke fant det nødvendig å gå inn på anførsler om saksbehandlingsfeil, da retten hadde full kompetanse med hensyn til sakens realitet.
Denne del av lagmannsrettens begrunnelse ble ikke angrepet i den kjærende parts kjæremål over kjennelsen. I kjæremålserklæringen ble dels gjort gjeldende at det forelå feil i lagmannsrettens saksbehandling ved at retten hadde avsagt kjennelsen uten at den kjærende part hadde fått anledning til å uttale seg om et prosesskrift fra kjæremotparten om skyldig leiebeløp, dels at kjennelsen bygde på uriktig lovtolkning for så vidt gjaldt det skyldige leiebeløpets størrelse. Andre saksbehandlingsfeil ble ikke gjort gjeldende. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet kjennelsen på grunnlag av lovtolkningen, og hadde dermed ikke foranledning til å gå inn på den påberopte saksbehandlingsfeil, som altså også knyttet seg til spørsmålet om skyldig leiebeløp.
Det må under disse omstendigheter anses for å følge av tvistemålsloven §394 annet ledd 2. punktum og §383 første ledd sammenholdt med §403 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12, at avgjørelsestemaet ved den nye behandling for lagmannsretten var begrenset til spørsmålet om hvilket skyldig leiebeløp som skulle legges til grunn for avgjørelsen. Det er således ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok opp til drøftelse om det forelå saksbehandlingsfeil i namsretten.
Når det gjelder adgangen til å ta hensyn til mislighold i tiden frem til begjæring om fravikelse sendes retten, er lagmannsrettens begrunnelse i samsvar med kjæremålsutvalgets kjennelse av 30 april 1997, Rt-1997-763.Den kjærende parts øvrige anførsler gjelder dels bevisbedømmelsen, dels lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, og kan ikke prøves av kjæremålsutvalget.
Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3 000. Påstanden tas til følge.
Kjæremotparten har angrepet saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten for så vidt gjelder kjennelsens punkt 3, men bare på grunnlag av anførsler om faktiske forhold som utvalget ikke kan prøve. Utvalget finner derfor ikke grunnlag for å gjøre noen endring i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Til spørsmålet om rettergangsbot bemerker utvalget at avgjørelsen beror på omtvistede faktiske forhold som ligger utenfor utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §404 første ledd, og som utvalget ikke finner grunn til å gå nærmere inn på, jf for øvrig domstolloven §213 tredje og fjerde ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Frank Wassdahl 3 000 - tretusen - kroner til Kjell Ulrichsen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.