HR-1997-627-S - Rt-1997-2076
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-23 |
| Publisert: | HR-1997-00627-S - Rt-1997-2076 (571-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Saksforberedelse, Rettergangsbot |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00627 S, jnr 613/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §214, §216, Straffeprosessloven (1981) §272, §200, §201, §377 |
Saken gjelder lagmannsrettens avvisning av kjæremål over byrettens beslutning om verken å avholde saksforberedende møte til avgjørelse av spørsmål om avvisning av deler av straffesak og bevisavskjæring eller å avholde særskilt møte i spørsmål om påstått rettergangsbot.
Under saksforberedelsen i straffesak 97-00350 M/02 ved Bergen byrett mot A har A fremsatt begjæringer etter straffeprosessloven §272 om at det må avholdes saksforberedende møte for å få fastslått at deler av saken må avvises og at visse bevis skal avskjæres. Han har også begjært særskilt rettsmøte for å få avgjort i særskilt kjennelse sitt krav om at to politiinspektører ved Bergen politikammer må ilegges rettergangsbøter, jf domstolsloven §214 første ledd i f.
I brev av 12 november 1997 besluttet forberedende dommer i straffesaken at det ikke skulle avholdes saksforberedende møte eller rettsmøte til avgjørelse av spørsmålet om rettergangsbøter.
A påkjærte beslutningen til Gulating lagmannsrett, som 28 november 1997 avviste kjæremålet på alle punkter. Lagmannsretten la til grunn at beslutningen om ikke å avholde saksforberedende møte ikke påkjæres, jf straffeprosessloven §272 første ledd siste punktum og §272 annet ledd. Beslutningen om ikke å avholde særskilt rettsmøte til avgjørelse av spørsmålet om rettergangsbøter kan ikke påkjæres da det er en beslutning som "etter sin art" ikke kan påkjæres, jf straffeprosessloven §377.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Under henvisning til sak Lnr 290K/1997 ( Rt-1997-1192) anfører han at beslutningen om ikke å avholde saksforberedende møte kan påkjæres når beslutningen er tatt ut fra en uriktig lovtolking. Han anfører videre at kravet om rettergangsbot skal behandles "under saken", jf domstolsloven §214 første ledd siste punktum, og at det passer å behandle kravet under det saksforberedende møtet.
Det hevdes også at de tre lagdommerne mot bedre vitende har satt til side den lovforståelse som følger av kjennelsen i sak Lnr 290K/1997, og at dommerne da må betale As økte omkostninger ved å måtte påkjære avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf domstolsloven §201.
Det er nedlagt slik påstand:
"Byrettens beslutning av 12. november 1997 oppheves.
Lagmannsrettens kjennelse av 28. november 1997 oppheves og hjemvises.
Kst. lagdommer Erstad, lagdommer Fjeld, kst Lagmann Eftestøl ilegges de økte omkostninger med kr 10000,- i medhold av domstolsloven §201 og som blir å betale til A."
Påtalemyndigheten er kjent med kjærmålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke: Lagmannsretten har avvist kjæremålet på det grunnlag at det ikke er anledning til å bruke kjæremål mot byrettens beslutning om ikke å avholde saksforberedende møte til behandling av avvisningskravet og spørsmålet om bevisavskjæring, jf straffeprosessloven §272 første ledd 2. punktum, jf annet ledd. Utvalget er enig med lagmannsretten i dette, og viser til kjæremålsutvalgets kjennelse 27 juni 1997 lnr 290/1997 ( HR-1997-00290), jnr 263/1997 ( HR-1997-00263).
I kjæremålserklæringen til lagmannsretten anga A at kjæremålet rettet seg mot "lovanvendelsen". Det er vist til en del faktiske forhold som, i kombinasjon med vurderinger av hva som angis å være den mest hensiktsmessige saksbehandling, etter As oppfatning tilsa at byretten skulle ha berammet saksforberedende møte til behandling av spørsmålene. Dette er forhold som ikke kan danne grunnlag for kjæremål etter straffeprosessloven §272.
Når det gjelder As krav om at politiinspektørene Gabrielsen og Songstad skulle ilegges rettergangsbot, har lagmannsretten uttalt at spørsmålet om straff etter domstolsloven §200 skal avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken, eventuelt avgjøres i egen kjennelse under saken, jf domstolsloven §214 første ledd 2. punktum; alternativt kan spørsmålet tas opp i egen sak, jf §216 første ledd. Lagmannsretten har lagt til grunn at §214 første ledd 2. punktum ikke gir A krav på at byretten tar spørsmålet opp til avgjørelse i egen kjennelse før hovedforhandlingen. Videre har retten bygget på at beslutningen om hvilken behandlingsmåte som mest hensiktsmessig bør følges - her at avgjørelsen ville bli truffet i den dom eller kjennelse som avslutter saken - etter sin art er uangripelig, jf straffeprosessloven §377. Utvalget er enig i lagmannsrettens oppfatning.
Kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.