HR-1997-65-A - Rt-1997-1637
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-24 |
| Publisert: | HR-1997-00065-A - Rt-1997-1637 (440-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Heleri, Skatteunndragelse, Lovanvendelse, Straffutmåling, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00065 B, snr 38/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Hans-Petter Jahre - til prøve) mot A (Forsvarer: Advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Matningsdal, Coward, Gjølstad, Lund, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §12, §317, §406, Ligningsloven (1980), §162, §162a, §34, §60, Straffeprosessloven (1981) §294, Finansieringsvirksomhetsloven (1988) §2-17, LOV-1996-06-07-30 |
Tana og Varanger herredsrett avsa 25 juni 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1947, dømmes for overtredelse av straffeloven §317 første ledd, jfr. tredje ledd til en straff av 75 - syttifem - dager fengsel. I medhold av straffeloven §60 går til fradrag i straffen 1 - en dag for utholdt varetekt.
2. A dømmes til i medhold av straffeloven §34 å tåle inndras til fordel for statskassen med kroner 62.650 - sekstitotusensekshundreogfemti - .
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til staten med kroner 5.000 - femtusen - ."
A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Anken gjaldt lovanvendelsen og straffutmålingen. Lagmannsretten fremmet anken over lovanvendelsen, mens anken over straffutmålingen ble nektet fremmet. Under ankeforhandlingen anførte forsvareren utenfor anken at herredsretten hadde begått saksbehandlingsfeil ved at den ikke hadde sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst, jf straffeprosessloven §294. Lagmannsretten prøvde også denne ankegrunnen, men ved lagmannsrettens kjennelse av 6 juni 1997 ble anken forkastet.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommene.
Domfelte har i rett tid påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. I anken gis det uttrykk for usikkerhet om Høyesterett også kan prøve herredsrettens straffutmåling idet lagmannsretten som nevnt nektet denne ankegrunnen fremmet. Samtidig presiseres det at straffutmålingen påankes dersom Høyesterett anser seg kompetent til å prøve denne ankegrunnen. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 13 august 1997 ble anken fremmet.
Under ankeforhandlingen gjennomgikk forsvareren også anken over straffutmålingen idet det ble anført at Høyesterett har kompetanse til å prøve den.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Før jeg behandler de rettsspørsmål anken reiser, gir jeg først en kort oversikt over saksforholdet.
Domfelte, A, ble i januar 1994 anmodet om å stille sin bankkonto til disposisjon ved en pengetransaksjon hvor fire russere skulle være mottakere av et pengebeløp. A kjente dem fra tidligere. Det aktuelle beløpet utgjorde 518 000 kroner og representerte ca 60 % av vederlaget det russiske rederiet - - -. i X hadde opptjent ved salg av et fiskeparti til det norske selskapet AS ... Ltd. Overføringen til A var ledd i en skatteunndragelse i Russland.
A var lovet vederlag for bistanden, og etter en ukes betenkningstid aksepterte han tilbudet mot et noe høyere vederlag enn han opprinnelig var tilbudt. Deretter opprettet han 3 februar 1994 en fiktiv leiekontrakt hvor han leide ut en leilighet i Y til - - -. Etter kontrakten skulle det innbetales et leieforskudd for fire år med en leie på 10 750 kroner pr måned. Neste dag sendte - - - ordre til AS ... Ltd om å overføre 518 000 kroner til As konto som betaling for leiekontrakten. Overføringen skjedde 15 februar samme år etter at en ansatt i AS ... Ltd hadde fått bekreftet hos A at han skulle ha beløpet. Av beløpet beholdt A i henhold til avtalen 62 650 kroner. Resten ble, bortsett fra en mindre sum, i tiden fram til 23 mars 1994 utbetalt de fire russerne, dels kontant, dels ved overføring til deres bankkonti.
A var opprinnelig mistenkt for å ha medvirket til underslag eller utroskap mot - - - begått av rederiets ledelse. I tiltalebeslutningen var disse alternativene likestilt med skatteunndragelse. Herredsretten la til grunn at overføringene til de fire russerne var oppgjør for salg av en leilighet i X til rederiet - - -. Leiligheten ble dermed - - -s vederlag for fiskehandelen, og herredsretten fant det ikke bevist at midler ble rettsstridig unndratt selskapet. I stedet er det lagt til grunn at formålet med transaksjonen var å unndra beløpet fra beskatning i Russland.
Domfelte var kjent med at pengene skulle unndras fra beskatning i Russland, men han trodde det var mottakerne av beløpet som skulle gjøre dette. Men mottakerne benyttet sin lovlige adgang til å oppgi inntektene etter at Økokrim hadde avdekket forholdene. Oppgjøret ble derimot ikke bokført i - - -s regnskap. Rederiet unndro dermed beløpet fra inntektsbeskatning i Russland. Herredsretten la til grunn at netto unndratt skatt utgjorde 225 425 kroner. For lagmannsretten ble det opplyst at beløpet var lavere, men på dette tidspunktet var ikke beløpets størrelse klarlagt. For Høyesterett har partene opplyst at beløpet omregnet etter kurs pr 5 mai 1994 utgjorde ca 100 000 kroner.
Herredsretten la til grunn at - - - er straffet for skatteunndragelsen. For lagmannsretten og Høyesterett er det opplyst at dette ikke er tilfellet. Skattesaken er fortsatt ikke avgjort. - - - er derimot administrativt ilagt en sanksjon for overtredelse av den russiske lovgivningen om valutakontroll.
Jeg drøfter først lovanvendelsesanken.
Saken reiser for det første spørsmålet om spart skatt ved skatteunndragelse er "utbytte" av en straffbar handling. Etter min vurdering er det ikke tvilsomt at besparelser, i likhet med hva som gjelder for "vinning" i straffeloven §34, i alle fall til en viss grad må regnes som "utbytte". Språklig sett synes "utbytte" å relatere seg til hva man tjener eller vil tjene ved en straffbar handling, slik at det ikke kreves at man positivt er tilført fordeler. I tillegg viser forarbeidene, Ot.prp.nr.53 (1992-93) side 11-12, at departementet forutsatte at besparelser i alle fall i visse tilfeller skulle regnes som "utbytte".
Det sentrale spørsmålet må derfor være om utbytte av enhver straffbar handling omfattes, eller om i alle fall utbytte av skatteunndragelse er unntatt. Lovens ordlyd støtter ikke en slik begrensning ved at objektet er beskrevet som "utbytte av en straffbar handling".
Forarbeidene gir også støtte for at skatteunndragelse ikke er unntatt: I høringsnotatet foreslo departementet at §317 som hovedregel skulle være begrenset til utbytte av en forbrytelse. Skatteunndragelse ble i denne sammenheng nevnt som eksempel på en forbrytelse som ofte medfører vinning. På bakgrunn av høringsuttalelsene kom departementet til at bestemmelsen burde "gjelde utbytte fra alle straffbare handlinger, og dermed også utbytte fra forseelser", jf Ot.prp.nr.53 (1992-93) side 14. Da skatteunndragelse var uttrykkelig nevnt i høringsnotatet, og den aktuelle delen av notatet er sitert i proposisjonen, hadde det vært naturlig å presisere det dersom skatteunndragelse ikke skulle omfattes. Tvert om synes departementet ved drøftelsen av konkurrens på side 21-22 å forutsette at skatteunndragelse i prinsippet omfattes av §317, men at domfellelse etter §317 ofte ikke er aktuelt fordi den som yter bistanden i stedet straffes for medvirkning til overtredelsen av ligningsloven.
Også forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven §2-17 om finansinstitusjonenes undersøkelses- og rapporteringsplikt, som har nær sammenheng med straffeloven §317, trekker i samme retning: Ved lov av 7 juni 1996 nr 30 ble denne plikten gjort generell for alle straffbare handlinger hvor strafferammen overskrider 6 måneder fengsel. I den sammenheng ble det uttrykkelig drøftet om det burde gjøres unntak for skatte- og avgiftsunndragelser, men departementet fant ikke grunn til å oppstille en slik reservasjon, jf Ot.prp.nr.22 (1995-96) side 14.
Hensynet til straffebudets effektivitet trekker i samme retning: Den som utfører hvitvaskingen er ofte ukjent med hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Dette er i tillegg normalt irrelevant for vedkommende.
Konklusjonen blir dermed at §317 også omfatter unndratt skatt.
Hvitvaskingen gjelder utbytte av en straffbar handling som er begått i utlandet, og det er videre anført at §317 ikke kan anvendes fordi medvirkning til en russisk skatteunndragelse etter straffeloven §12 ikke kan straffes i Norge. Heller ikke denne anførselen kan føre fram. For det første kan jeg ikke se at denne begrensningen følger av lovens ordlyd. I Ot.prp.nr.53 (1992-93) side 25 framheves det dessuten at hvitvasking av utbytte er et betydelig internasjonalt problem. Departementet kom derfor til at manglende norsk jurisdiksjon vedrørende den straffbare handlingen som skaper utbyttet, ikke burde hindre at §317 anvendes. Videre framhever jeg at Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger artikkel 6 nr 2 a fastsetter at ved bekjempelsen av hvitvasking "skal det ikke tillegges noen betydning hvorvidt den forutgående handlingen var underlagt partens strafferettslige domsmyndighet". Ved ratifikasjonen 16 november 1994 tok ikke Norge noe forbehold.
På den annen side må det kreves dobbel straffbarhet ved at den forutgående handlingen er straffbar i gjerningslandet og ved at den i alle fall etter sin art også er straffbar i Norge. Jeg legger til grunn at den russiske skatteunndragelsen rammes av den russiske straffeloven §162 annet ledd som en skatteunndragelse av "særlig stort omfang". Som jeg kommer tilbake til under saksbehandlingsanken, bygger jeg på at den russiske skatteunndragelsen er forsettlig.
I denne saken oppstår det et særspørsmål ved at medvirkning til en norsk skatteunndragelse straffes etter ligningsloven kapittel 12 og ikke etter straffeloven §317. Løsningen er begrunnet i et konkurrenssynspunkt, jf Ot.prp.nr.53 (1992-93) side 21-22, og kan ikke være avgjørende når manglende norsk jurisdiksjon medfører at konkurrensspørsmålet ikke oppstår. Da det må legges til grunn at både As handling og skatteunndragelsen er forsettlig, finner jeg ikke grunn til å gå inn på det spørsmålet som kunne oppstå dersom det bare var utvist uaktsomhet, mens skyldkravet i ligningsloven kapittel 12 er forsett eller grov uaktsomhet.
Manglende norsk jurisdiksjon overfor skatteunndragelsen er dermed heller ikke til hinder for at §317 anvendes.
Det anføres videre at §317 ikke kan anvendes ved bistand til framtidige straffbare hand linger. Jeg understreker innledningsvis at spørsmålet ofte ikke er aktuelt fordi bistandshandlingen ofte kan straffes som medvirkning til den senere handlingen. Spørsmålet er derfor bare aktuelt når medvirkningsstraff av en eller annen grunn er utelukket.
Lovens ordlyd gir ikke noe avgjørende holdepunkt, men utelukker ikke at bestemmelsen også anvendes ved bistand til framtidige handlinger.
Bestemmelsens formål taler for at også bistand til framtidige handlinger rammes. Formålet var å innføre et nytt og generelt straffebud om heleri og hvitvasking. Da straffverdigheten kan være den samme uavhengig av når bistanden ytes, ville lovens formål bare delvis bli oppfylt om det ble oppstilt et tidsskille for hvilke bistandshandlinger som omfattes ved at forutgående bistand uttømmende ble regulert av et eventuelt medvirkningstillegg. Da forutgående bistand er relativt praktisk, ville §317 i så fall bli uheldig begrenset. At §317 må kunne anvendes i tilfeller som dette, tilsies også av at det i en del sammenhenger er uklart om bistanden er ytet før eller etter den straffbare handlingen.
Løsningen har også støtte i forarbeidene og tidligere praksis: Den någjeldende bestemmelsen inkluderer den tidligere bestemmelsen om narkotikaheleri i straffeloven §162a. Det aktuelle alternativet i §162a hadde nøyaktig samme formulering som §317 ved at det omfattet den som "yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen". Forarbeidene til §162a viser at departementet ikke så noen grunn til å legge vekt på når bistanden var ytet. Det uttales at "Så lenge det som mottas, har direkte sammenheng med en narkotikaforbrytelse, vil det ikke være noen forskjell på om mottaket skjer før eller etter at forbrytelsen er begått", jf Ot.prp.nr.45 (1987-88) side 15. Dette er også lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1991-1018 i relasjon til oppbevaring av forskuddsbetaling. Da bistand til framtidige handlinger drøftes generelt i proposisjonen, kan jeg ikke gi forsvareren medhold i at denne kjennelsen har begrenset interesse for andre saksforhold.
Drøftelsen av konkurrensspørsmålet i Ot.prp.nr.53 (1992-93) side 21-22 synes også basert på en klar forutsetning om at forutgående bistand i prinsippet omfattes av §317. Dersom dette ikke var tilfellet, hadde det ikke vært grunn til å drøfte om det er §317 eller ligningsloven kapittel 12 som skal anvendes når noen "gir råd om hvordan en selvangivelse skal føres slik at (lovlig) inntekt unndras beskatning".
Konklusjonen er dermed at §317 også kan anvendes ved bistand til å sikre utbyttet av framtidige straffbare handlinger.
Det har også vært reist spørsmål om straffeloven §406 er til hinder for å straffe medvirkning til en utenlandsk skatteunndragelse i Norge. I Rt-1980-185 er det således fastslått at §406 er til hinder for å straffe medvirkning til en norsk skatteunndragelse som bedrageri. Samtidig fastsetter §406 tredje ledd at "Saadanne Handlinger ligeoverfor fremmede Stater kan under Betingelse af Gjensidighed efter Kongens nærmere Bestemmelse straffes med Bøder". Da det ikke er opplyst at det foreligger noen slik avtale med Russland, kunne det isolert sett synes å utelukke at §317 kan anvendes. Dette kan likevel ikke være avgjørende: Ved forberedelsen av §317 synes man å ha oversett §406. Avgjørende må derfor være at man tok sikte på å gi bestemmelsen en generell rekkevidde og at den skulle omfatte bistand til å sikre utbytte av straffbare handlinger som begås i utlandet uavhengig av om Norge har strafferettslig jurisdiksjon overfor vedkommende handling. Dette formålet ville ikke fullt ut bli realisert om §317 ble tolket innskrenkende av hensyn til §406.
Anken over lovanvendelsen blir etter dette forkastet.
Saksbehandlingsanken, som primært relaterer seg til at herredsretten ikke har sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst, kan heller ikke føre fram.
For det første er det anført at sakens mangelfulle opplysning har medført at herredsretten har lagt til grunn to uriktige faktiske forutsetninger: I dommen legges det til grunn at det ble unndratt 225 425 kroner i skatt, mens det riktige beløpet er ca 100 000 kroner. Videre har herredsretten uriktig lagt til grunn at det i Russland er ilagt straff for skatteunndragelse, mens det riktige er at skattesaken ikke er avgjort. Det er bare reagert administrativt mot valutaovertredelsen. Ingen av disse anførslene kan føre fram: Avgjørende er at handlingen som nevnt er straffbar i Russland, ikke om den faktisk har medført noen straffereaksjon, eller at det i Russland foreløpig bare er reagert mot valutaovertredelsen. Omfanget av utbyttet er dessuten i denne saken utelukkende et straffutmålingsspørsmål, og som jeg kommer tilbake til, har det ikke nevneverdig betydning.
Anførselen om at den russiske gjerningspersonens skyld ikke er tilstrekkelig belyst som følge av påstått manglende etterforskning av skatteunndragelsen, kan heller ikke føre fram. Selv om det legges til grunn at den russiske straffebestemmelsen har forsett som skyldkrav, viser hele handlingsmønsteret at det ikke kan være tvilsomt at skatteunndragelsen var forsettlig.
Heller ikke for øvrig kan jeg se at saken var mangelfullt opplyst for herredsretten for de relevante spørsmål i saken.
Forsvareren har som nevnt anført at Høyesterett kan prøve straffutmålingen selv om lagmannsretten nektet denne ankegrunnen fremmet. Ved anke til Høyesterett er det lagmannsrettens avgjørelse som overprøves. Dette innebærer at ved begrenset anke til lagmannsretten må utgangspunktet være at Høyesterett bare kan prøve de ankegrunnene som lagmannsretten faktisk har prøvd - innenfor eller utenfor anken. I enkelte sammenhenger må nok dette utgangspunktet modifiseres, men denne saken gir ikke foranledning til å gå nærmere inn på spørsmålet. Jeg viser til at det sentrale i saken, både i relasjon til subsumsjonen under §317 tredje ledd og i relasjon til straffutmålingen, er at A forsettlig har ytt bistand til at 518 000 kroner ble unndratt beskatning og at han har mottatt et vederlag på 62 650 kroner for sin bistand.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.