HR-1997-66-A - Rt-1997-1767
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-06 |
| Publisert: | HR-1997-00066-A - Rt-1997-1767 (487-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Sedelighetsforbrytelse, Sikring |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Frostating Lagmannsrett LF-1997-00098, Høyesterett HR-1997-00066 A, snr 31/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Haakon Meyer) mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Gussgard, Stang Lund, Schei, Skåre, Dissens: Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §207, §39, §62 |
Dommer Gussgard: Frostating lagmannsrett avsa 26 juni 1997 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1954, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ, en forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd 1. og 2. straffalternativ, en forbrytelse mot straffeloven §207 første ledd 1. straffalternativ og en forbrytelse mot straffeloven §207 første ledd 2. straffalternativ. For disse forbrytelser og for de forhold han med endelig virkning er dømt for ved Romsdal herredsretts dom av 20. desember 1996, fastsettes straffen, sammenholdt med straffeloven §62, til fengsel i 4 - fire - år. I straffen gjøres fradrag for utholdt varetekt med 378 - trehundreogsyttiåtte - dager.
2. A frifinnes for tiltalebeslutningens poster I, II b, III a, V b og VII.
3. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler nevnt i straffeloven §39 nr 1 a og b for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
4. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B med 75.600 - syttifemtusensekshundre - kroner og til C med 75.000 - syttifemtusen - kroner.
5. A frifinnes for erstatningskrav fra D, tidligere D."
Dommen er avsagt under dissens for så vidt gjelder domsslutningen punkt 3, idet en av meddommerne fant at det også burde gis bemyndigelse til å anvende fengslig forvaring, jf straffeloven §39 nr 1 f.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Lagmannsrettens dom gjaldt domfeltes anke over Romsdal herredsretts dom av 20 desember 1996, der han ble funnet skyldig i utuktig omgang ved flere anledninger med sønnene B, født xx.xx.1979, og C, født xx.xx.1983, og med datteren E, født xx.xx.1986. Overfor B gjaldt domfellelsen dessuten gjentatte tilfeller av legemsfornærmelse. Domfelte ble også funnet skyldig i voldtekt ved flere anledninger overfor ektefellen D (tidligere D). Herredsretten satte straffen til 4 år og 6 måneder, men tok ikke sikringspåstanden til følge. Jeg nevner at domfelte ikke er straffet tidligere.
Ved lagmannsrettens dom ble A frifunnet for voldtekt av ektefellen, tiltalens post I, utuktig omgang med C før 13 oktober 1993, postene II b, III a og V b, og legemsfornærmelse av B, post VII.
Påtalemyndigheten har anket lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, til Høyesterett. Det er anført at sikringsbemyndigelsen også må omfatte anbringelse i institusjon og fengslig forvaring, jf straffeloven §39 nr 1 e og f, slik at påtalemyndigheten har et tvangsmiddel i bakhånd i tilfelle frisikringsalternativene ikke overholdes. Domfelte har i motanke gjort gjeldende at straffen er for streng, at det ikke foreligger slik kvalifisert gjentakelsesfare som er et vilkår for sikring, og at sikring uansett ikke burde vært idømt.
Jeg er kommet til at domfeltes motanke ikke kan føre frem, men at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Domfelte er 43 år gammel. Han er funnet skyldig i seksuelle overgrep i stort omfang og gjennom en årrekke mot sine tre barn. Overfor E har overgrepene bestått i utuktig omgang, herunder "et ikke ubetydelig antall vaginale samleier". Overfor sønnene har overgrepene bestått i utuktig omgang, delvis i form av handlinger likestilt med samleie. Lagmannsretten har lagt til grunn at overgrepene overfor B skjedde fra han var 7 til han var 12-13 år gammel - fra ca 1986 til våren 1992. Overfor C skjedde overgrepene fra han fylte 10 år (oktober 1993) til 13 juni 1996 da domfelte ble pågrepet. For Es vedkommende er det lagt til grunn at hun ble utsatt for utuktig omgang over minst 1 1/2 år før hun fylte 10 år.
Domfelte har vært underkastet judisiell observasjon av avdelingsoverlege, spesialist i psykiatri, Børre Husebø, og spesialist i psykologi, Kirsten Tobiassen. Disse har avgitt en rettspsykiatrisk erklæring datert 3 september 1996. Erklæringen, som ikke har foranlediget merknader fra den rettsmedisinske kommisjon, har følgende konklusjon, opprettholdt under ankeforhandlingen:
"1. Vi anser ikke A, født xx.xx.1954, som sinnssyk nu.
2. Vi antar heller ikke at han var sinnssyk på tiden for de påklagede handlinger.
3. Vi antar ikke at han var bevisstløs eller led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på tiden for de påklagede handlinger.
4. Vi antar at han lider av mangelfullt utviklede, men ikke av varig svekkede sjelsevner."
I den rettspsykiatriske erklæring heter det blant annet:
"Han antas å ha mangler innen følelsesliv og viljesliv som er betydelige. Hans pedofile trekk er såvidt dyptgripende og alvorlige at det derfor er grunn til å konkludere med at han lider av mangelfullt utviklede sjelsevner. Han er som anført evnemessig lettere retardert, men har ikke hatt noen problemer med å oppfatte at de handlinger han har begått og som er erkjent ikke kan aksepteres, men observandens evneretardasjon kan ha vært medvirkende i og med at der nok foreligger manglende dømmekraft og bremsemekanismer, han har latt egne seksuelle behov komme foran hensynet til sine barn, har utvist betydelige aggressive tilbøyeligheter og oppfattes som svært dominerende."
Ifølge lagmannsrettens dom ga de sakkyndige under ankeforhandlingen uttrykk for at det ikke var grunnlag for å anse domfelte som en person som ville plukke opp barn på gaten, men at det ville være en betydelig fare for gjentakelse dersom tiltalte etter soning får "naturlig tilgang på barn". Dette ville kunne skje hvis domfelte innleder forhold til en kvinne i et hjem der det er barn til stede. Det ble også pekt på at domfelte kunne tenkes å oppsøke klubber av ulik art der barn vanker. Den fare som måtte foreligge, kunne en ikke regne med ville avta før om 15-20 år, og det var begrenset hva som kunne oppnås ved behandling.
Om domfelte uttalte lagmannsretten blant annet:
"Tiltalte har for lagmannsretten fremtrådt som en person med klart manglende innsikt i betydningen av sine handlinger og hvilken skade som han derved har påført sine barn. Han har selv gitt uttrykk for manglende evne til å "styre seg" seksuelt, og har i liten grad vist evne og vilje til å forstå saken fra barnas synspunkt."
Ut fra en totalvurdering fant lagmannsretten at det forelå kvalifisert fare for gjentakelse, og at det var hensiktsmessig å gi påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler. Flertallet fant imidlertid ikke grunn til å tro at domfelte ville motsette seg kontroll og kontakt med hjelpeapparatet, og at bemyndigelsen derfor kunne begrenses til de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 a og b som er de aktuelle frisikringsalternativene.
Jeg deler lagmannsrettens syn på gjentakelsesfaren. Domfelte er riktignok separert fra sin kone, og det er uvisst hvordan forholdet til barna vil arte seg etter soning. De sakkyndige har imidlertid uttalt at gjentakelsesfaren er stor dersom han får "naturlig tilgang på barn", og har nevnt et par eksempler på hva som ligger i dette. Selv om de ikke regner med at han vil "plukke opp barn på gaten", har de påpekt at han vil kunne ta initiativ til å oppsøke steder der barn vanker, og der få "naturlig tilgang på barn". Jeg forstår dette slik at det anses som et vilkår at kontakten og bekjentskapet med barnet er skjedd på en vanlig og naturlig måte. Slik kontakt må det antas at han vil kunne få f eks med nabobarn eller barn av bekjente på et nytt sted, dersom han ikke bosetter seg på hjemstedet. Små barn er ofte tillitsfulle og åpne for voksenkontakt. Overgrepene overfor egne barn har pågått over hele 10 år. Med den dyptgripende pedofile legning domfelte er funnet å ha, med seksuell tiltrekning til barn av begge kjønn og manglende innsikt i konsekvensene av sine handlinger, mener jeg at faren for at han vil tiltrekke seg barn for å tilfredsstille sitt seksuelle behov må anses som så stor at lovens krav til gjentakelsesfare er oppfylt.
Etter min mening foreligger vilkårene for sikring, og sikring bør idømmes. Det aktuelle i denne saken er bruk av sikringsmidlene angitt i straffeloven §39 nr 1 a og b. Men når slik bemyndigelse gis, er det etter de senere års høyesterettspraksis vanlig også å ta med bemyndigelse etter nr 1 e og f for å gi påtalemyndigheten maktmidler overfor en sikringsdømt som ikke følger det opplegget som iverksettes etter frisikringsalternativene. Slik bemyndigelse bør også gis i denne saken.
Jeg kan ikke se at det foreligger omstendigheter som tilsier at lagmannsrettens straffutmåling bør endres.
Til fradrag i straffen kommer 511 dager for utholdt varetekt.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler utvides til også å omfatte straffeloven §39 nr 1 e og f.
Til fradrag i straffen kommer 511 - femhundreogelleve - dager for varetektsfengsel.
Motanken fra domfelte forkastes.
Dommer Lund: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder straffutmålingen, men har funnet at sikringsbemyndigelsen bør utgå.
Ifølge herredsrettens dom uttalte de sakkyndige at de anså muligheten for gjentakelse av lignende straffbare handlinger for å være lite sannsynlig, noe retten sa seg enig i. I lagmannsretten ga de sakkyndige - uten at det så vidt forstås var kommet til noe egentlig nytt - uttrykk for å ha funnet grunnlag for en viss revurdering, idet de nå så det slik at faren for gjentakelse klart ville være til stede i enhver situasjon "der det er naturlig tilgang på barn i rett alder". En slik situasjon er neppe aktuell i forhold til domfeltes egne barn, som - selv om samlivet mellom ektefellene skulle bli gjenopptatt - ikke vil høre med i familiesituasjonen og dessuten vil være i ferd med å bli voksne. Datteren vil riktignok ikke være mer enn 12-13 år etter endt soning, men hun er plassert i fosterhjem, og barnevernet må under alle omstendigheter antas å ville føre tilsyn ved en eventuell gjenopptakelse av kontakt mellom far og datter. Som det pekes på i lagmannsrettens dom, er risikoen til stede hvis domfelte skulle innlede "forhold til en kvinne i et hjem der det er barn tilstede". Det er noe utilfredsstillende at det ikke er redegjort nærmere for hvor nærliggende det antas å være at denne faren aktualiseres, således om man tenker seg en situasjon der den nye familien er kjent med domfeltes legning eller ikke. Jeg antar at den hypotetiske mulighet som beskrives, og som for øvrig vanskelig kan forhindres gjennom frisikring, ikke er tilstrekkelig til å konstatere en kvalifisert gjentakelsesfare. Jeg kan heller ikke se at tenkeligheten av at domfelte oppsøker "klubber der barn vanker, og der det kan være aktuelt med aktiviteter som innebærer overnattinger" - som det heter i lagmannsrettens dom - kan gjøre gjentakelsesfaren kvalifisert.
Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.
Dommer Schei: Likeså.
Dommer Skåre: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler utvides til også å omfatte straffeloven §39 nr 1 e og f.
Til fradrag i straffen kommer 511 - femhundreogelleve - dager for varetektsfengsel.
Motanken fra domfelte forkastes.