HR-1997-669-K - Rt-1997-1888
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-20 |
| Publisert: | HR-1997-00669-K - Rt-1997-1888 (519-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Uteblivelsesdom i forliksråd |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1997-01278 K, Høyesterett HR-1997-00669 K, jnr 367/1997 |
| Parter: | Liv Tove Syversen mot KS Inka (advokat Johan Chr Heuch) |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §144, §153, §155, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2, Domstolloven (1915) §1, §180, §277, §289, §297, §404, §4-1, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder videre kjæremål i utleggssak.
Ved utleggsforretning 20 august 1996 ga namsmannen i Nedre Eiker utlegg til KS Inka i Liv Tove Syversens personbil med registreringsnummer SP 82115. Som tvangsgrunnlag var fremlagt Nedre Eiker forliksråds uteblivelsesdom 21 november 1988. Liv Tove Syversen påklaget utleggsforretningen til Eiker, Modum og Sigdal namsrett, som 19 mars 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen forkastes.
2. Liv Tove Syversen dømmes innen 14 -fjorten- dager å betale KS Inka saksomkostninger med kr 7500,-."
Liv Tove Syversen påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 22 august 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Liv Tove Syversen 500 - femhundre - kroner til KS Inka. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Liv Tove Syversen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun anfører at Nedre Eiker forliksråds uteblivelsesdom 21 november 1988 er en nullitet, idet dommen ikke er underskrevet av forliksrådets medlemmer. Formannen i forliksrådet var inhabil fordi han, eller den han bemyndiget, i forliksklagen var gitt fullmakt til å møte i forliksrådet på klagers vegne. Også sekretæren for forliksrådet var inhabil ettersom formannen var hennes overordnede. Tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 er ikke til hinder for at disse feilene ved uteblivelsesdommen prøves når dommen søkes tvangsfullbyrdet. Utleggssaken var ikke tilfredsstillende opplyst før utleggsforretningen ble holdt. Den som holdt utleggsforretningen er selv inhabil, fordi forliksrådets formann også er hennes overordnede.
Liv Tove Syversen har lagt ned slik påstand:
"1. Opphevelse av kjennelsen; tvangsgrunnlaget og utleggsforretningen.
2. KS Inka dømmes til å erstatte Liv Tove Syversen sakens omkostninger etter tidligere oppgaver - for hhv namsretten og lagmannsretten, samt sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg; kr 8500,-."
KS Inka er kjent med kjæremålet og har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. KS Inka tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den kjærende part, Liv Tove Syversen, som fører kjæremålssaken selv, har i kjæremålserklæringen anført: "- - -Kjæremålet bygger på mange feil - av vesentlig art - under hele saksgangen, - nå sist gjeldende lagmannsrettens saksbehandling, lovanvendelser og tolkninger, - samt bevisbedømmelse.- - -"
Kjæremålet er imidlertid et videre kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset som angitt i tvistemålsloven §404. Dette medfører at kjæremålsutvalget kan prøve om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av lovforskrifter, se §404 nr 2 og 3, men ikke lagmannsrettens anvendelse av loven i det konkrete tilfelle eller dens bevisbedømmelse.
Den kjærende part hevder at Nedre Eiker forliksråds uteblivelsesdom 21 november 1988 som er grunnlaget for utlegget 20 august 1996, er en nullitet, som følge av grove feil fra forliksrådets side. For så vidt gjelder angrepet på lovtolkingen forstår kjæremålsutvalget den kjærende part slik at det anføres at når lagmannsretten har godtatt uteblivelsesdommen som tvangsgrunnlag, må dette skyldes at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven regler om tvangsgrunnlag feil, og det vises i denne forbindelse særlig til tvangsfullbyrdelsesloven §4-2.
Tvangsfullbyrdelseloven §4-2 har som overskrift "Innvendinger mot tvangsgrunnlaget", og paragrafens første ledd lyder slik:
"Mot et alminnelig tvangsgrunnlag kan det under tvangsfullbyrdelsen ikke settes fram andre innvendinger enn at (a) grunnlaget ikke skriver seg fra en domstol eller annen instans som kan fatte en avgjørelse av den aktuelle art, (b) grunnlaget er tvetydig eller selvmotsigende, eller det for øvrig på grunn av sitt innhold ikke kan fullbyrdes."
Adgangen til å gjøre innvendinger under tvangsfullbyrdelsen - her i forbindelse med utlegg - er således sterkt begrenset, når det gjelder det som etter tvangsfullbyrdelsen er "alminnelig tvangsgrunnlag", jf §4-1 annet ledd. Forutsetningen er likevel at det som framtrer som et slikt alminnelig tvangsgrunnlag, ikke er en nullitet.
Kjæremålsutvalget er enig med den kjærende part i at forliksrådet ved avsigelsen av den foreliggende uteblivelsesdommen har begått grove feil, men finner - som lagmannsretten - at disse feilene ikke medfører at dommen må anses som en nullitet.
Kjæremålsutvalget peker på at forliksrådet er en domstol, domstolsloven §1 nr 5, og at vanlige regler for dommer gjelder også for forliksrådets dommer. Det er på det rene at en rekke regler om framgangsmåten ved avsigelse av dommer ikke ble fulgt av forliksrådet ved avsigelsen av den aktuelle uteblivelsesdommen.
Kjæremålsutvalget må legge lagmannsrettens beskrivelse av fakta til grunn. Om forliksrådets framgangsmåte heter det i lagmannsrettens kjennelse:
"Etter de foreliggende opplysninger må det legges til grunn at uteblivelsedommen i den foreliggende sak ikke ble undertegnet av forliksrådets medlemmer, men skrevet ut av forliksrådets sekretær etter at rådet hadde prøvet om vilkårene for å anse uteblivelsesdom var til stede og tatt standpunkt til avgjørelsen,... ."
Dette innebærer at selve uteblivelsesdommen ikke ble underskrevet av forliksrådets medlemmer, hvilket er i strid med det som er fastsatt i tvistemålsloven §144 if, og dommen ble heller ikke avsagt i rettsmøte, jf §153. Disse reglene er vesentlige ved fastsettelsen av når retten er bundet av sin avgjørelse, jf §155.
Det framgår av det siterte at forliksrådets medlemmer har tatt standpunkt til at vilkårene for å anse uteblivelsesdom var til stede, og at de deretter har fattet avgjørelsen. Det må således legges til grunn at det kompetente organ har ment å fatte en bindende avgjørelse og har forutsatt at den skulle skrives ut senere etter møtet, hvilket ble gjort.
Det foreligger således ikke en rent muntlig avgjørelse, men kjæremålsutvalget er enig i den kjærende parts innvendinger mot at intet ble skrevet på møtet, og at det heller ikke ble foretatt noen etterfølgende kontroll med utskriften før den ble sendt til forkynnelse for partene.
Kjæremålsutvalget viser likevel til at avgjørelsen ved uteblivelsesdom praktisk sett ikke gir spillerom for skjønn, jf tvistemålsloven §289 annet ledd. Ved uteblivelsesdom skal klagens framstilling legges til grunn med mindre den strider mot vitterlige kjennsgjerninger. Klagen er før behandlingen i forliksrådet forkynt for innklagede med opplysning om at dom ved uteblivelse kan bli avsagt på grunnlag av klagens framstilling av saken, jf §277 tredje ledd, og innklagede kan senere kreve oppfriskning etter §297 og således få prøvet saken i full bredde. Kjæremålsutvalget viser til at innklagede derved har vide muligheter for å ivareta sine interesser både for forliksrådet og etter at avgjørelsen foreligger.
Til tross for de alvorlige feil som foreligger ved forliksrådets framgangsmåte finner kjæremålsutvalget etter dette at den foreliggende uteblivelsesdommen ikke kan anses som en nullitet. Den kjærende parts innvendinger mot lagmannsrettens lovtolking kan derfor ikke føre fram.
Den kjærende parts øvrige anførsler kan heller ikke føre fram. I stor utstrekning gjelder disse forhold som ikke ikke kan prøves ved videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har ikke ført fram, og den kjærende part må pålegges å erstatte kjæremålsmotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til kr 500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Liv Tove Syversen til KS Inka 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.