HR-1997-70-S - Rt-1997-246
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-06 |
| Publisert: | HR-1997-00070-S - Rt-1997-246 (58-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00070 S, jnr 67/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §388 |
A ble ved Kristiansand forhørsretts kjennelse av 23 desember 1996 varetektsfengslet for fire uker på grunn av fare for bevisforspillelse. Ved kjennelse 20 januar 1997 ble fengslingsperioden forlenget til 17 februar 1997.
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 24 januar 1997 under dissens avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at man ikke av lagmannsrettens begrunnelse kan se om vilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 er oppfylt, og at det derfor kan reises tvil om loven er riktig forstått på dette punktet.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder i utgangspunktet lagmannsrettens lovtolkning, jf §388 nr 3, knyttet til fengslingsvilkåret i lovens §171 første ledd nr 2.
Forhørsretten begrunnet sin avgjørelse med at det fremdeles gjensto etterforskningskritt, herunder avhør av flere personer, og at man fant at det forelå "både en reell mulighet for at siktede kan påvirke vitner og en sannsynlighet for at han virkelig vil søke å på virke disse." På denne bakgrunn fant forhørsretten at det var en nærliggende fare for bevisforspillelse dersom siktede ble løslatt.
Lagmannsrettens flertall tiltrådte forhørsrettens begrunnelse og tilføyet at man la betydelig vekt på politiets opplysning om at det var flere personer som politiet ønsket avhørt, og at politiet stod ovenfor et gjennombrudd i saken.
Forsvareren har i sitt videre kjæremål blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har begrunnet nærmere hvorfor faren for bevisforspillelse var nærliggende og hva et eventuelt gjennombrudd i etterforskningen i tilfelle skulle bestå i.
Utvalget finner lagmannsrettens begrunnelse tilstrekkelig til at lovtolkingen kan prøves. Det kan ikke oppstilles noe alminnelig krav om at retten angir hvilken konkret bevisforspillelsesfare som har begrunnet anvendelsen av straffeprosessloven §171 nr 2. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten i den foreliggende sak har tolket §171 nr 2 uriktig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.