HR-1997-706-K - Rt-1997-2012
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-04 |
| Publisert: | HR-1997-00706-K - Rt-1997-2012 (546-97) |
| Stikkord: | Familierett, Barnerett, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1997-01542, Høyesterett HR-1997-00706 K, jnr 406/1997 |
| Parter: | A (advokat Aksel Kayser) mot B (advokat Jan Nikolai Hvidsten) |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §4-2, Tvistemålsloven (1915) §404, §2-12, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder begjæring om tvangsmulkt etter barneloven §48, jf tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
Ved Gulating lagmannsretts dom 4 april 1995 ble det i slutningens punkt 2 fastsatt slik samværsordning:
"2. A skal ha vanlig samvær med sine barn, C og D, hverannen helg fra fredag kl 17.00 til søndag kl 19.00, hverannen påske- og juleferie og 14 dager i sommerferien hvert år."
Bs anke ble nektet fremmet til Høyesterett ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 28 august 1995.
Fram til sommeren 1996 hadde A dagssamvær med barna. Senere har han også hatt samvær med overnattinger med sønnen, mens han fortsatt bare har dagssamvær med datteren.
I mai 1997 begjærte A overfor X namsrett tvangsfullbyrdelse av den fastsatte samværsordningen ved at B ble pålagt å betale tvangsmulkt for hver dag samværsretten med barna ikke ble respektert fullt ut.
Etter at dommeren hadde hatt en samtale med barna, avsa X namsrett 1 august 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse forkastes.
2. A plikter å betale kr 3000,- i saksomkostninger til B innen 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
A anket namsrettens dom til Gulating lagmannsrett hva gjaldt tvangsmulkt for samvær med datteren. Lagmannsretten avsa 20 oktober 1997 under dissens kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsrettens flertall har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 sammenholdt med lovens §4-2 og barneloven §48 uriktig. Lagmannsrettens flertall har feilaktig lagt til grunn at det er "umulig" å gjennomføre den fastsatte samværsordningen. Flertallet har stilt for små krav til hva som skal til for at det foreligger kvalifisert fare for psykiske skader ved samvær i samsvar med lagmannsrettens dom. Flertallet har videre tolket loven feil når det legger til grunn at barnets motvilje mot overnattingssamvær utelukker tvangsmulkt for gjennomføring av slikt samvær. Foreldrene har plikt til aktivt å bearbeide denne motviljen i lojal oppfølgning av den fastsatte samværsordningen. Når en part initierer, fremskynder og støtter barnets motvilje foreligger ikke umulighet.
A har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse tas til følge.
2. B pålegges tvangsmulkt med kr 1.000 for hver dag samværsretten til D ikke blir respektert fullt ut i samsvar med tvangsgrunnlaget, herunder med overnatting mellom samværsdagene.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
I begge tilfeller:
Kjærende part tilkjennes saksomkostninger, rettsgebyr med kr 1.515 og salær kr 2.000 for X namsrett, samt rettsgebyr kr 3.030 samt salær kr 2.000 for lagmannsretten, samt rettsgebyr kr 3.030 samt salær kr 2.000 for Høyesterett."
B har anført at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Lagmannsrettens flertall har vurdert saken riktig når det uttaler at det foreligger "umulighet" i forhold til fars krav om tvangsmulkt for gjennomføring av overnattingssamvær. Flertallet har riktig lagt til grunn at datteren vil bli påført psykososiale skader dersom overnattingsbesøk hos faren blir gjennomført ved tvangstiltak. Datteren har selv en sterk motvilje mot overnatting fordi hun er redd for å bli utsatt for seksuelle overgrep fra faren. Det vises til at faren ved Gulating lagmannsretts dom 9 april 1993 ble dømt for utuktig omgang mot datterens mindreårige kusine. Overgrepet skjedde mens datteren lå i samme seng. Datterens mening må tillegges stor vekt nå som hun er 12 år gammel.
B har videre anført at hun overholdt plikten til lojal aktiv medvirkning til samvær. Hun har ikke motsatt seg overnattingssamvær eller forsøkt å påvirke barna til å si at de ikke skulle overnatte hos faren. Grensen for lojalitet overfor samværsordningen er satt når barna har uttalt vegring mot overnatting på grunn av redsel for seksuelle overgrep.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 20. oktober 1997 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 3000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking som utvalget kan prøve.
Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall har tolket bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 første ledd (b), jf barneloven §48, uriktig ved å anta at det er umulig å gjennomføre den fastsatte samværsordning. Det anføres at det er stilt for små krav til hva som må kreves av skadevirkninger for å utelukke samvær, og at datterens vegring skyldes morens manglende lojalitet ved oppfølgningen av samværsretten.
Lagmannsrettens flertall har understreket datterens sterke vegring mot overnattingsbesøk hos faren og pekt på at det overgrep faren ble straffedømt for fant sted mens hun lå i samme seng som kusinen. Under henvisning til uttalelse fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Y, under Z sykehus, har flertallet lagt til grunn at det er sannsynlig at datteren vil bli påført psykososiale skader - og at det er kvalifisert fare for psykiske skader - dersom overnattingbesøk hos faren blir gjennomført ved tvang. Utvalget kan så langt ikke se at flertallet har tolket loven uriktig.
Flertallet har også vurdert om datterens vegring skyldes at mor har opptrådt illojalt i forhold til farens samværsrett. Om dette uttaler flertallet:
"Mye kan tale for at D også målbærer sin mors holdning når hun uttrykker redsel for overnattingsbesøk hos A. Det fremgår imidlertid klart at hun selv har en sterk motvilje mot slik overnatting. D er nå fylt 12 år, og hun har krav på at hennes oppfatning blir tatt på alvor. Dette gjelder selv om hennes redsel kan være delvis fremkalt av Bs holdning til spørsmålet. Etter å ha snakket med D, beskriver namsretten at den fikk det klare inntrykk at jenten har en ekte redsel for å bli utsatt for seksuelle overgrep hvis hun overnatter hos far. Det som her særlig er viktig, er at redselen hos jenten selv oppleves som reell, og ikke hvorvidt redselen er berettiget. I denne sammenheng er det grunn til å understreke at det overgrep A er domfelt for, fant sted mens D lå i samme seng."
Utvalget kan heller ikke se at det som her sies er uttrykk for en uriktig lovtolking. Utvalget bemerker for øvrig at spørsmålet om morens lojalitet vil måtte tre noe i bakgrunnen i situasjoner der tvangsmessig gjennomføring av samvær vil utsette barnet for alvorlige skadevirkninger.
Flertallets bevisbedømmelse og den konkrete rettsanvendelse, kan ikke etterprøves av utvalget i et videre kjæremål.
Kjæremålet må forkastes. Motparten har påstått seg tilkjent saksomkosninger for kjæremålsutvalget. Kravet tas til følge. Omkostningene settes til 2000 kroner.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 2000 - totusen - kroner inenen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.