Hopp til innhold

HR-1997-715-K - Rt-1997-2037

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-12-11
Publisert: HR-1997-00715-K - Rt-1997-2037 (559-97)
Stikkord: Sivilprosess, Partsstilling, Rettslig interesse, Barnerett
Sammendrag:
Saksgang: Borgarting Lagmannsrett LB-1997-01994 A, Høyesterett HR-1997-00715 K, jnr 351/1997
Parter: A (advokat Christian Gustavsen) mot B (advokat Marit Winnem) X kommune (advokat Even Rønvik)
Forfatter: Holmøy, Lund, Matningsdal
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §476, Barnevernloven (1992)


Saken gjelder spørsmål om avvisning av anke i en barnevernsak fordi den ankende ikke har partsstilling.

Fylkesnemnden for sosiale saker i Østfold fattet 9 mai 1996 vedtak med følgende slutning:

"1. B fratas omsorgen for C 12.06.93.

B har rett til å ha samvær med C hver annen uke i 2-4 timer etter barneverntjenestens skjønn. Samvær skal skje med tilsyn av barneverntjenesten.

Klagene på akuttvedtaket 27.01.96 tas ikke til følge.

2. C tilbakeføres A omgående."

A har etter dette hatt den daglige omsorgen for C.

B begjærte 9 juli 1996 rettslig overprøving av fylkesnemndens vedtak, og tok ut stevning mot X kommune for Y byrett. Hun nedla prinsipal påstand om at fylkesnemndens vedtak skulle oppheves, subsidiært at hun fikk rett til samvær med C i større utstrekning enn etter vedtaket.

Parallelt med denne saken behandlet Y byrett en tvist mellom ektefellene om daglig omsorg for og samværsrett med gutten. Denne saken ble 14 november 1996 hevet som forlikt idet partene hadde blitt enige om at faren skulle ha den daglige omsorgen for gutten, og at moren skulle ha slikt samvær som til enhver tid blir bestemt av barneverntjenesten. Avtalen gjelder inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i den verserende saken mellom moren og kommunen.

Under saksforberedelsen for byretten i barnevernsaken krevet A 13 mars 1997 partsstilling i saken. Subsidiært erklærte han hjelpeintervensjon. Etter at spørsmålet var drøftet med partene, etterkom forberedende dommer det prinsipale kravet om partsstilling.

Etter kjæremål fra B avsa Borgarting lagmannsrett 2 april 1997 kjennelse hvoretter A ikke fikk stilling som part for spørsmålet om å opprettholde omsorgsovertakelsen fra B. Lagmannsretten uttrykte derimot tvil om A kunne ha partsstilling for samværsrettsspørsmålet. Men da dette ikke var bestridt av partene i saken, gikk ikke lagmannsretten nærmere inn på spørsmålet. A erklærte kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg etter kjæremålsfristens utløp. Oppreisning for fristoversittelsen ble ikke innvilget og lagmannsrettens kjennelse er rettskraftig.

Y byrett la etter dette til grunn at A hadde partsstilling for samværsrettsspørsmålet. Etter avholdt hovedforhandling avsa Y byrett 5 mai 1997 dom med slik domsslutning:

"1. Fylkesnemndas vedtak i sak 96-044 om å frata B omsorgen for C, født xx.xx.1993 stadfestes.

2. B gis rett til samvær med C en gang annenhver uke i 8 timer.

Samvær skal skje under tilsyn av barneverntjenesten frem til 1. august 1997. Etter den tid skal det være vanlig samvær i samsvar med barneloven, uten tilsyn.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Innen ankefristens utløp erklærte A anke til Borgarting lagmannsrett. I anken nedla han slik påstand:

"1. B har rett til samvær med C etter rettens nærmere skjønn. Slikt samvær skal finne sted under tilsyn av barneverntjenesten."

B har anket rettidig og nedlagt påstand om opphevelse av byrettens dom og tilbakeføring av omsorgen for C. Også X kommune har anket. Anken gjelder samværsrettsspørsmålet.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten tok forberedende dommer opp spørsmålet om As anke måtte avvises fordi han ikke hadde partsstilling. Etter at A, B og X kommune hadde fått uttale seg, avsa lagmannsretten 16 september 1997 kjennelse med slik slutning:

"Anken fra A over Y byretts dom 5 mai 1997 i sak nr 96-00609 A avvises.

A er ikke part i Borgarting lagmannsretts sak 97-01996 A mellom X kommune og B."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsretten har lagt uriktig lovforståelse til grunn når det gjelder spørsmålet om han har rettslig interesse i saken. Kjærende part har den daglige omsorgen for C. Den samværsordningen som blir etablert vil få stor faktisk betydning for den kjærende part, og i tillegg frykter han at B kan bortføre C til utlandet hvis samvær etableres uten tilsyn. Videre er det anført at A, dersom han ikke får partsstilling i lagmannsretten, vil kunne reise sak om samværsrettsspørsmålet etter barneloven mot B. Hensikten med dette vil være den samme som ved fastsettelse av samværet i denne saken der spørsmålet prøves etter barnevernloven. En reell betraktning tilsier derfor at A må gis partsstilling i barnevernssaken og at anken tillates fremmet.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Anke fra kjærende part over Y byretts dom av 5. mai 1997 fremmes."

B har inngitt tilsvar. Hun har sluttet seg til lagmannsrettens lovforståelse og begrunnelse, og nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes. 2 Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."

X kommune har ikke inngitt tilsvar innen utløpet av tilsvarsfristen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i saken.

Da A var tilfreds med fylkesnemndens vedtak, hadde han for sin del ikke noen oppfordring til å kreve vedtaket overprøvd. For hans vedkommende kom saken i en annen stilling da B brakte vedtaket inn for retten. I denne situasjonen fikk han en klar interesse i utfallet av byrettens dom. Han hadde som nevnt omsorgen for barnet, og foreldrene hadde avtalt at morens samvær skulle reguleres av utfallet i barnevernssaken. Dette førte til at han krevde å få partsstilling - noe han fikk for samværsrettsspørsmålet.

Med den sterke faktiske og rettslige tilknytningen A har til barnet, atskiller denne saken seg fra tidligere saker hvor kjæremålsutvalget har kommet til at saksøkeren ikke hadde rettslig interesse i sakens utfall. Kjæremålsutvalget har derfor, i motsetning til lagmannsretten, kommet til at A har rettslig interesse i saken.

I denne saken har A faktisk opptrådt som part for byretten. Allerede av denne grunn og under henvisning til hans rettslige interesse, må han også ha rettslig interesse i å anke. Men kjæremålsutvalget tilføyer at resultatet måtte ha blitt det samme selv om han ikke hadde opptrådt som part eller hjelpeintervenient for byretten. Med det utfallet byrettens dom fikk, må tvangsinngrepet med sitt nye innhold anses "retta mot" ham, jf tvistemålsloven §476, slik at han fikk selvstendig ankerett uavhengig av kommunens ankerett.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Anke fra A over Y byretts dom av 5 mai 1997 fremmes.