HR-1997-72-S - Rt-1997-264
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-07 |
| Publisert: | HR-1997-00072-S - Rt-1997-264 (65-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Forsvarer, Pålegg om taushetsplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00072 S, jnr 61/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §130, Straffeprosessloven (1981) §245, Straffeloven (1902) §233, EMK (1999), EMK (1999), §388 |
A sitter varetektsfengslet for overtredelse av straffeloven §233 annet ledd jf første ledd. I forbindelse med etterforskningen avsa Oslo forhørsrett 10 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Rettslig avhør av vitnene B, C, D, E, F, G, H og I skjer for lukkede dører.
2. Forsvareren pålegges taushetsplikt i forhold til andre enn siktede når det gjelder det som fremkommer i retten samt det som fremkommer av politiets påtegninger og nærværende kjennelse.
3. Begjæringen om å utelukke siktede A under det rettslige avhør av de vitner som er nevnt i nr 1, forkastes.
4. Begjæringen om at siktede A nektes innsyn i rettsbøker vedrørende vitneavhør samt politiets påtegninger, forkastes.
5. Begjæringen om at forsvareren pålegges taushetsplikt i forhold til siktede, forkastes."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsens punkt 2, 3, 4 og 5 til Borgarting lagmannsrett som 10 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Siktede A utelukkes fra rettsmøter til avhør av vitnene B, C, D, E F, G, H og I som skjer for lukkede dører.
2. Forsvareren pålegges taushetsplikt, også i forhold til siktede, som omfatter opplysninger fremkommet under disse avhør, i politiets påtegninger av 4 november og 23 desember 1996 samt nærværende kjennelse."
A ved advokatfullmektig Steffen Brandstad har i rett tid påkjært kjennelsens punkt 2 til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at lagmannsretten har lagt feil forståelse av domstolloven §130 til grunn ved avgjørelsen om å pålegge forsvarer taushetsplikt i forhold til siktede. EMK art 6 nr 1 og 3 D går langt i å hegne om siktedes rett til en rettferdig rettergang, og spesielt siktedes rett til kontradiksjon. Domstolloven §130 må i overensstemmelse med EMK tolkes strengt, og det skal svært meget til for å kunne pålegge forsvarer taushetsplikt i forhold til siktede.
Avgjørelsen er begrunnet i en angivelig fare for represalier. Det har ikke fremkommet noen signaler om slik fare, eller frykt fra de aktuelle vitnene om slike reaksjoner. Denne begrunnelsen fyller ikke kravet til "særlige grunner".
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt
1. Lagmannsrettens slutning pkt 2 omgjøres dithen at forsvarer ikke pålegges taushetsplikt i forhold til siktede, A.
Subsidiært
2. Lagmannsrettens slutning pkt 2 oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget i det videre kjæremål kan prøve lagmannsrettens lovtolking, jf straffeprosessloven §388 nr 3.
Lagmannsretten har begrunnet pålegget om taushetsplikt for forsvareren overfor siktede med faren for represalier overfor de vitner som skal avhøres, dersom siktede på dette stadium av etterforskningen får kjennskap til hva vitnene forklarer. Av sammen grunn er også siktede selv utelukket fra rettsmøtene. Lagmannsretten har funnet at dette hensyn etter domstolloven §130 er en "særlig grunn" til å pålegge forsvareren taushetsplikt.
Kjæremålsutvalget antar at lagmannsretten ikke har tolket loven uriktig. Beslutningen om å utelukke siktede selv fra rettsmøtene er truffet i medhold av straffeprosessloven §245 tredje ledd. I henhold til denne bestemmelsen skal siktede da ha forsvarer under rettsmøtene. Forsvareren må i en slik situasjon ansees uberettiget til å gjøre siktede kjent med det som fremkommer under rettsmøtene, jf Bjerke-Keiserun: Straffeprosessloven bind II side 668 (2.utg.). Et uttrykkelig pålegg til forsvareren om taushetsplikt overfor siktede ligger da ikke utenfor rammen av bestemmelsen i domstolloven §130.
Etter utvalgets oppfatning kan et slikt pålegg i den foreliggende situasjon heller ikke ansees i strid med de nevnte bestemmelser i EMK.
Hvorvidt det faktisk er en fare for represalier av den art som har vært bestemmende for lagmannsrettens pålegg, kan ikke prøves av utvalget.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.