HR-1997-720-K - Rt-1997-2043
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-18 |
| Publisert: | HR-1997-00720-K - Rt-1997-2043 (561-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Bevisførsel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1997-00374 A, Høyesterett HR-1997-00720 K, jnr 400/1997 |
| Parter: | Jens Ryen (advokat Harald E Bruusgaard) mot Statskog SF (Regjeringsadvokaten v/advokat Fredrik Charlo Borchsenius) |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §165, §197, §179, §189 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å ta ti bilag til ankeerklæringen ut av saken, jf tvistemålsloven §197.
Ved skjøte av 26 februar 1988 ble grunnbokshjemmelen til småbruket Elgådal søndre, gnr 55 bnr 1 i Engerdal, overført fra staten ved Direktoratet for statens skoger til Jens Ryen. Bakgrunnen for overføringen var at Jens Ryen mente at han hadde hevdet eiendomsrett. Statskog SF bestrider i dag at denne anførselen ble akseptert. Det er imidlertid på det rene at Ryen ikke betalte vederlag ved overføringen.
Den 10 mai 1996 tok Jens Ryen ut stevning mot Statskog SF med påstand om endrete grenser for småbruket. Ryen mente at et større område var ervervet i kraft av hevd. I dom avsagt av Nord-Østerdal herredsrett 14 mars 1997 ble Statskog SF frifunnet.
Etter at dom hadde falt i herredsretten, ble det utvekslet flere brev. Korrespondansen fant sted mellom Jens Ryens prosessfullmektig, advokat Harald E Bruusgaard, og henholdsvis Statskog SF, dennes prosessfullmektig, samt Kristian Brandt. Sistnevnte var tidligere ansatt i Statens skoger, og forfattet i 1987 et notat om eiendomsforholdene knyttet til småbruket.
Jens Ryen anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ankeerklæringen var utstyrt med i alt 12 bilag. Bilag nr 3 - nr 12 var kopier av den omtalte korrespondansen i tidsrommet etter dom hadde falt i herredsretten.
I brev av 30 september 1997 til prosessfullmektigene fattet Eidsivating lagmannsrett beslutning om å ta ut av saken dokumentene som var fremlagt som bilag 3 - 12 til ankeerklæringen. I beslutningen er det vist til tvistemålsloven §197. For øvrig har lagmannsretten lagt til grunn at det gjennom de påberopte vitneforklaringer og partenes anførsler vil kunne bli redegjort for de forhold som er omfattet av korrespondansen for så vidt ikke tvistemålsloven §189 ville være til hinder.
Jens Ryen har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandling.
I kjæremålet har Jens Ryen blant annet gjort gjeldende:
Korrespondansen er ikke forfattet "i anledning av saken" etter tvistemålsloven §197, slik dette vilkåret er oppfattet i rettspraksis og juridisk litteratur. Det anføres at det avgjørende er i hvilken hensikt korrespondansen ble forfattet. Korrespondansen ble ikke til med tanke på at den skulle brukes som bevis for retten. Meningen var tvert imot å forsøke å unngå en ankesak, eller iallfall å begrense omfanget av en mulig ankesak. Hensikten bak korrespondansen taler derfor imot at bevisavskjæring kan skje etter tvistemålsloven §197.
Jens Ryen har vist til kjennelse inntatt i Rt-1971-767. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte her at hensynene bak tvistemålsloven §197 ikke talte for avskjæring av korrespondanse mellom partene. I den saken gjaldt det korrespondanse til avklaring av saksforholdet forut for saksanlegget. Jens Ryen anfører at tilsvarende må gjelde for korrespondanse utvekslet på et senere tidspunkt.
Korrespondansen ble vedlagt ankeerklæringen blant annet for å belyse om Statskog SF hadde overholdt edisjonsplikten. Det vil by på problemer å bevise dette gjennom parts- og vitneforklaringer dersom korrespondansen blir tatt ut av saken etter tvistemålsloven §197.
Subsidiært har Jens Ryen påkjært lagmannsrettens saksbehandling. Det er en saksbehandlingsfeil at forberedende dommer ikke begrunnet hvorfor han anså korrespondansen som "avgitt i saken".
Jens Ryen har lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt: Lagmannsrettens beslutning om bevisavskjæring omgjøres, og de omstridte bevis, bilag 3 til 12 til ankeerklæringen tillates fremlagt i saken.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens beslutning oppheves, og saken hjemsendes til fortsatt behandling.
3. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Norges Høyesterett med kr 7500,-."
Statskog SF gjør gjeldende at lagmannsrettens beslutning er riktig.
Statskog SF anfører at det i forhold til tvistemålsloven §197 må sondres mellom korrespondanse forut for saksanlegget og korrespondanse mens ankefristen løper. Korrespondanse i det sistnevnte tidsrom må regnes som avgitt "i anledning av saken". Det må være uten betydning hvorvidt hensikten var å fremlegge korrespondansen eller ikke. Dette må særlig gjelde når det er mulig å føre vedkommende som skrev brevet som vitne.
For så vidt gjelder bilag 5, telefaks fra Kristian Brandt, bemerkes at Brandt er innkalt som vitne. Hans telefaks inneholder vurderinger og må uten tvil regnes som avgitt i anledning saken.
Lagmannsretten har gitt en tilstrekkelig begrunnelse. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil.
Statskog SF opprettholder for Høyesteretts kjæremålsutvalg dessuten tidligere anførsel om at dokumentene må tas ut av saken også på grunnlag av tvistemålsloven §189 nr 1 og 2.
Statskog SF har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes.
2. Omkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken."
Høyesteretts kjæremålutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
De dokumentene lagmannsretten har besluttet tatt ut av saken, omfatter korrespondanse mellom prosessfullmektigene, mellom den ankende parts prosessfullmektig og Statskog SF og mellom samme prosessfullmektig og en tidligere tilsatt i Statens skoger, Kristian Fr Brandt, som i 1987 skrev det PM som ble fremlagt som bilag 1 til ankeerklæringen. Korrespondansen er fra tidsrommet etter at herredsrettens dom var avsagt. Den har etter den kjærende parts oppfatning i første rekke betydning for spørsmålet om Statskog SFs unnlatelse av å fremlegge Brandts PM fra 1987 under herredsrettens behandling er brudd på edisjonssplikten.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at dokumentene er avgitt "i anledning saken" og derfor skal returneres i medhold av tvistemålsloven §197. Så lenge en rettssak verserer vil korrespondanse mellom parter, vitner og prosessfullmektiger om spørsmål med tilknytning til saken normalt omfattes av forbudet i §197. Utvalget er også enig med lagmannsretten i at de forhold som omfattes av korrespondansen vil kunne belyses gjennom vitneforklaringer og partenes anførsler, i den utstrekning tvistemålsloven §189 ikke er til hinder for dette.
Den kjærende part har også anført at lagmannsrettens beslutning ikke er begrunnet. Utvalget peker på at beslutningen i dette tilfellet er begrunnet, selv om det i og for seg ikke foreligger noen plikt til å begrunne en beslutning etter §197, jf tvistemålsloven §165 første ledd.
Lagmannsrettens kjennelse blir å stadfeste. Motparten har anmodet om at omkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken. Anmodningen tas til følge, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning .
1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes
2. Avgjørelse av saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.