HR-1997-73-K - Rt-1997-296
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-13 |
| Publisert: | HR-1997-00073-K - Rt-1997-296 (79-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Salær til sakkyndig, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00073 K, jnr 205 A/1996 |
| Parter: | Mona Ulsund (advokat Steinar Winther Christensen) Snorre Ulsund mot Finn Øystein Aagenæs |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Dolva, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §373, Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916) §12, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Rettshjelpsloven (1980) §28a |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens fastsettelse av salær til rettsoppnevnt sakkyndig.
Mona og Snorre Ulsund reiste i 1993 sak mot leger ved Østfold Sentralsykehus med krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5, på det grunnlag at legene ved påstått grov uaktsomhet hadde forvoldt at saksøkernes datter Camilla døde da hun var til behandling på sykehuset i mai 1991. Ved Fredrikstad byretts dom av 21 februar 1995 ble tre av legene dømt til å betale oppreisning, mens fire leger ble frifunnet. De tre legene som ble kjent ansvarlige ved byrettens dom, anket saken til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett. Mona og Snorre Ulsund innga motanke. Ved Borgarting lagmannsretts dom av 9 mai 1996 ble de tre legene frifunnet, og Mona og Snorre Ulsund ble dømt til å betale legenes saksomkostninger for såvel byretten som lagmannsretten. Videre ble Mona og Snorre Ulsund dømt til å betale omkostningene til de rettsoppnevnte sakkyndige slik disse omkostningene ville bli endelig fastsatt.
Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett av Mona og Snorre Ulsund. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 30 oktober 1996 ble anken nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Mona og Snorre Ulsund påkjærte lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Ved kjennelse av 19 desember 1996 opphevet kjæremålsutvalget lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse grunnet saksbehandlingsfeil - mangelfull begrunnelse.
Samtidig med kjæremålet over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, påkjærte Mona og Snorre Ulsund lagmannsrettens salærfastsettelse til en av de rettsoppnevnte sakkyndige, professor dr med Finn Øystein Aagenæs. Den sakkyndiges salær var fastsatt til kroner 40 293,50.
De kjærende parter anfører at lagmannsretten har fastsatt for høyt salær, og at det er lagt til grunn både for høy timesats og for høyt antall timer. Hva angår timesatsen vises til salærforskriften §6 tredje ledd som bestemmer at den offentlige salærsatsen skal reduseres med 1/3 dersom vedkommende ikke har kontor og utgifter til selvpensjonering i vesentlig samme utstrekning som advokat med egen forretning. Professor Aagenæs er pensjonist og har såvidt forståes ikke utgifter til kontor eller annet sammenlignet med advokater. Med hensyn til antall timer, vises til at den sakkyndige ikke utarbeidet en egen erklæring for lagmannsretten, men henholdt seg til sin erklæring for byretten. Da sakens faktum sto i vesentlig samme stilling som for byretten, må det bare ha vært nødvendig med et meget beskjedent antall timer til forberedelse. Professor Aagenæs' salærkrav synes å være vesentlig for høyt sammenholdt med de to andre sakkyndiges krav. Videre gjøres gjeldende som saksbehandlingsfeil at salærkravet ikke var sendt de kjærende parter til uttalelse før salæret ble fastsatt. Det er ikke lagt ned noen særskilt påstand vedrørende lagmannsrettens salærfastsettelse, men kjæremålet må forstås slik at salærfastsettelsen påstås opphevet.
Kjæremotparten, professor Aagenæs, har inngitt et kort tilsvar hvor han viser til sin omkostningsoppgave og til at timesatsen er fastsatt av lagmannsretten, "såvidt jeg forstår på bakgrunn av min inntekt i privat praksis og utgifter til denne inntekt". Han oppgir at timetallet er, bortsett fra 6 timer til forberedelse, den tid som er gått med til tilstedeværelse i retten og til reiser til og fra retten.
Kjæremålsutvalget har 6 januar 1997 tilskrevet Borgarting lagmannsrett og bedt om en uttalelse i anledning kjæremålet, jf rettshjelploven 13 juni 1980 nr 35 §28a femte ledd og lov 21 juli 1916 nr 2 om vitners og sakkyndiges godtgjørelse mv §12 nr 1. Slik uttalelse er avgitt fra lagmannsretten 23 januar 1997.
Høyesteretts kjæremålsutvalg som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Kjæremålet over lagmannsrettens fastsettelse av salær til den rettsoppnevnte sakkyndige, professor dr med Finn Øystein Aagenæs, er begrunnet i flere forhold.
Det er for det første anført at timesatsen er for høy. Lagmannsretten har benyttet full timesats, kr 525 pr time. I lagmannsrettens uttalelse 23 januar 1997 heter det at den har "lagt til grunn de opplysninger som framgår av arbeidsoppgaven." Lagmannsrettens begrunnelse for salærfastsettelsen er knapp, men kjæremålsutvalget legger til grunn at fastsettelsen skjedde på grunnlag av de opplysninger som forelå. Sammen med arbeidsoppgaven sendte Aagenæs et brev 8 mai 1996, hvor det heter:
"Min brutto næringsinntekt var i 1995 kr 233557,-
Driftsutgifter i 1995 " 144797,- (selvangivelse 1995).
Næringsinntekt i 1996 forventes nærmere kr 300000, driftsutgifter i samme størrelsesorden som i 1995.
Jeg vil samtidig gjøre oppmerksom på at jeg måtte avlyse flere medisinske oppdrag kr 525,- pr time i de dager jeg var i Fredrikstad."
Kjæremålsutvalget viser til at det ikke er opplyst forhold som skulle tilsi at lagmannsretten ba om nærmere dokumentasjon av opplysningene. At Aagenæs etter det anførte er pensjonist, er ikke i seg selv tilstrekkelig i så måte. Kjæremålsutvalget legger opplysningene til grunn, og finner ut fra forholdet mellom næringsinntekt og driftsutgifter ikke grunnlag for å redusere timesatsen, jf salærforskriften 26 oktober 1992 §6 tredje ledd og Rt-1994-436.
Vedrørende timetallet er det oppgitt at seks timer gjelder forberedende arbeid. Selv om det ikke ble utarbeidet skriftlig uttalelse og Aagenæs kjente saken fra byrettens behandling, har kjæremålsutvalget ikke innvendinger mot dette eller tidsforbruket for øvrig.
De kjærende parter har videre gjort gjeldende at salærkravet skulle vært forelagt dem til uttalelse før salæret ble fastsatt. Kjæremålsutvalget viser til at det ikke er særlige regler om slik uttalerett, men det synes naturlig at den som skal dekke utgiftene, får anledning til å uttale seg om kravet - særlig når det er av noen størrelse. Da dette etter kjæremålsutvalgets syn her ikke kan ha hatt betydning for salærfastsettelsen, går man ikke nærmere inn på dette.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.