HR-1997-738-K - Rt-1997-2087
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-23 |
| Publisert: | HR-1997-00738-K - Rt-1997-2087 (577-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Odelsrett, Skjønnsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1994-01131, LG-1994-01132, Høyesterett HR-1997-00738 K, jnr 360/1997 |
| Parter: | Margrethe Svangtun, Sverre Myrekrok (advokat Harald Hjermann) mot Bodil Svangtun Lindegaard (advokat Johannes Sundet) |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917), Odelsloven (1974) §59, §65, §66, Odelsloven (1974), §160, §181, §366, §373, Skjønnsprosessloven (1917) §32, §42, §54, §54a, §54b, §70, §71, §74 |
Kjæremål over saksomkostningsavgjørelser i odelssak.
Johannes Svangtun reiste odelsløsningsøksmål for Ytre Sogn herredsrett for eiendommene gnr 31 bnr 1 og gnr 31 bnr 4 i Høyanger kommune. Saksøkte var Sverre Myrekrok for gnr 31 bnr 1 og Margrethe Svangtun for gnr 31 bnr 4. Ytre Sogn herredsrett avsa 29 juni 1994 odelstakst og kjennelse med slik slutning:
"I
1. Verdien av eiendommen gnr. 31 bnr. 1 i Høyanger, settes til kr 130000,- - etthundreogtrettitusenkroner-.
2. Sverre Myrekrok skal utstede skjøte på gnr. 31 bnr. 1 i Høyanger til Johannes Svangtun innen 15. nov. 1994 mot at Johannes Svangtun betaler kr 130000,- - etthundreogtrettitusenkroner-.
3. Johannes Svangtun skal innen 14 -fjorten- dager fra forkynning av takst/kjennelse betale kr 28688,- - tjueåttetusensekshundreogåttiåttekroner- i saksomkostninger til Sverre Myrekrok.
II
1. Margrethe Svangtun frifinnes.
2. Johannes Svangtun skal innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelse av takst/kjennelse betale kr 36500,- - trettisekstusenfemhundrekroner- i saksomkostninger til Margrethe Svangtun."
Johannes Svangtun innga anke og begjæring om overskjønn i saken til Gulating lagmannsrett, og krevde blant annet tilkjent saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Under saksforberedelsen ble behandlingen av overskjønnsbegjæringen stanset inntil anken var avgjort.
Gulating lagmannsrett avsa 11 desember 1995 dom og orskurd i ankesaken. Domsslutningen lød slik:
"1. Johannes Svangtun har løysingsrett til gnr 31 bnr 4 i Høyanger.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Sverre Myrekrok og Margrethe Svangtun ein for begge og begge for ein kr 71000,- - kronersyttieintusen - til Johannes Svangtun innan 2 - to - veker frå forkynninga av domen."
Etter begjæring fra Johannes Svangtun avsa Gulating lagmannsrett 29 februar 1996 tilleggsdom i saken med slik domsslutning:
"1. I lagmannsrettens dom av 11. desember 1995 blir sakskostnadssummen i domsslutninga pkt. 2 retta frå kr 71.000 til kr 82875,- kroneråttitotusenåttehundreogsyttifem -.
2. I forholdet mellom Johannes Svangtun og Margrethe Svangtun blir sakskostnader for heradsretten ikkje tilkjent."
Margrethe Svangtun og Sverre Myrekrok anket lagmannsrettens dom av 11 desember 1995 til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 2 september 1996 ble anken nektet fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Det foreligger to kjæremål i saken, som begge var stilt i bero i påvente av utfallet av ankesaken til Høyesterett. Margrethe Svangtun og Sverre Myrekrok har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen i lagmannsrettens dom av 11 desember 1995, domsslutningens punkt 2 (jnr 360/1997). Videre har Margrethe Svangtun rettidig påkjært tilleggsdommens avgjørelse om saksomkostninger for herredsretten, domsslutningens punkt 2 (jnr 361/1997). Kjæremålene er på grunn av ekspedisjonsfeil ikke blitt behandlet tidligere. Sakens dokumenter ble returnert fra Høyesteretts kontor til Ytre Sogn herredsrett da ankesaken var avgjort i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saken skulle vært sendt til Gulating lagmannsrett for videre saksforberedelse av de to kjæremålene, og derfra returnert til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Behandlingen av kjæremålene kom først i gang igjen etter at de kjærende parters prosessfullmektig purret på saken i juli 1997.
Johannes Svangtun avgikk ved døden 16 desember 1996, og Bodil Svangtun Lindegaard har trådt inn i odelssakene i medhold av odelsloven §74. I testament etter Johannes Svangtun, datert 15 oktober 1996, er hun innsatt som arving til gården Svangtun, gnr 31 bnr 1 og bnr 4 i Høyanger. Bodil Svangtun Lindegaard opptrer som part i kjæremålssakene.
De kjærende parter gjør prinsipalt gjeldende at Bodil Svangtun Lindegaard - til tross for sin rett til inntreden i odelssaken - ikke har rettslig interesse i lagmannsrettens omkostningsavgjørelser, og følgelig ikke kan opptre som part i kjæremålssakene. Det er Johannes Svangtuns dødsbo som har rettslig interesse i kravet på saksomkostninger, men dødsboet har ikke ønsket å forfølge saken.
Bodil Svangtun Lindegaard hevder at hun har rettslig interesse i saken, fordi Johannes Svangtuns dødsbo har abandonert sitt krav på saksomkostninger etter Gulating lagmannsretts dom til henne. Hun har betalt omkostningene med odelssaken også før Johannes Svangtun døde.
I Margrethe Svangtuns og Sverre Myrekroks kjæremål angående lagmannsrettens dom av 11 desember 1995, er det om realiteten i hovedsak anført:
For herredsretten ble tvisten om løsningsretten avgjort "i samband med taksten", jf odelsloven §65 tredje ledd. Herredsretten avsa samtidig fravikelseskjennelse m v i medhold av odelsloven §70 og §71. Følgelig var det korrekt av herredsretten å betegne sin avgjørelse som odelstakst og kjennelse. For herredsretten var det enighet om at saksomkostningsspørsmålet fullt ut ble regulert av odelsloven §66 jf skjønnsloven §42. Saksøkeren - Johannes Svangtun - hadde påtatt seg å betale utgifter til juridisk hjelp i høve taksten, og han nedla således ikke påstand om saksomkostninger i forhold til noen av partene.
Ved behandlingen av saksøkerens anke og begjæring om overskjønn, delte lagmannsretten saken, slik at det ble en ankesak om løsningsspørsmålet og en overskjønnssak om verdsettelsen. Det anføres at lagmannsretten ikke hadde adgang til å avsi dom i spørsmålet om tvisten til løsningsretten til gnr 31 bnr 4. Når herredsretten avgjorde samtlige spørsmål i odelssaken - tvisten om løsningsrett, verdsettelsen og de spørsmål som er omhandlet i odelsloven §70 og §71 - i samband med odelstaksten, kan avgjørelsen om løsningsretten bare angripes ved begjæring om overskjønn og ikke ved anke, jf odelsloven §66 første ledd jf skjønnsloven §32 første ledd. Av dette følger også at saksøkeren, som alene begjærte overskjønn, skal dekke omkostningene i forbindelse med overskjønnssaken - herunder den del som gjelder løsningsspørsmålet, jf skjønnsloven §42 tredje ledd, jf §54a.
I kjæremålet er for jnr 360/1997 nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, post 2, oppheves og henvises til ny behandling for lagmannsretten.
2. Margrethe Svangtun og Sverre Myrekrok tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Bodil Svangtun Lindegaard har tatt til motmæle og i hovedsak anført:
Kjæremålet bygger på en åpenbart feilaktig rettsoppfatning når det hevdes at fordi herredsretten behandlet løsningsspørsmålet og takseringsspørsmålet felles i medhold av odelsloven §65 tredje ledd, så skulle saksomkostningsspørsmålet fullt ut avgjøres etter odelsloven §66 jf skjønnsloven §42. Odelsloven §65 tredje ledd regulerer bare på hvilke tidspunkt spørsmålet om løsningsrett skal avgjøres, og sier ikke noe om avgjørelsen skal tas etter tvistemålsloven eller skjønnsloven regler. Odelsloven §66 regulerer bare den del av saken som gjelder taksten, og ikke den delen som gjelder løsningsretten. Det var følgelig korrekt å angripe herredsrettens avgjørelse ved anke over avgjørelsen av løsningsspørsmålet og ved begjæring om overskjønn over odelstaksten. Omkostningsavgjørelsen i lagmannsrettens dom av 11 desember 1995 reguleres av tvistemålsloven regler, ikke av skjønnsloven.
I dette kjæremålstilsvaret er det nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts dom av 11.12.1995 stadfestes.
2. Sverre Myrekrok og Margrethe Svangthun tilpliktes in solidum å erstatte Bodil Svangthun Lindegaard sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall og frem til betaling skjer."
I Margrethe Svangtuns kjæremål angående lagmannsrettens tilleggsdom av 29 februar 1996, er det i hovedsak anført:
Vilkårene for å avsi tilleggsdom etter tvistemålsloven §160 forelå i dette tilfellet ikke. For herredsretten ble det fra Johannes Svangtuns side ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Derimot aksepterte han å dekke Margrethe Svangtuns omkostninger for herredsretten, herunder for selve løsningstvisten. Disse omkostningene ble også betalt kort tid etter at avgjørelsen i herredsretten forelå. Det fremgår av den endelige påstand som ble nedlagt for lagmannsretten at herredsrettens omkostningsavgjørelse ikke ble angrepet. Lagmannsretten har derfor uriktig avsagt tilleggsdom om saksomkostningene for herredsretten, idet lagmannsretten ikke på dette punkt hadde unnlatt å ta med "noget, som skulde vært avgjort" i sin dom av 11 desember 1995.
Under ingen omstendighet var det adgang til å frita Johannes Svangtun for å dekke Margrethe Svangtuns saksomkostninger for herredsretten. For det første aksepterte han uttrykkelig å betale omkostningene for herredsretten. For det andre vil en påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for herredsretten være en ny påstand i strid med tvistemålsloven §366.
I kjæremålet er for jnr 361/1997 nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts tilleggsdom av 29.2.96, post 2, oppheves. 2. Margrethe Svangtun tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
I kjæremålstilsvaret fra Bodil Svangtun Lindegaard er i hovedsak anført:
Det ble både i anken og under ankeforhandlingen for Gulating lagmannsrett nedlagt påstand om at Johannes Svangtun skulle tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten. Til tross for dette ble saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten ikke tatt med i lagmannsrettens dom. Vilkårene for å avsi tilleggsdom var således til stede, jf tvistemålsloven §160. Tilleggsdommen er også riktig. Når Johannes Svangtun for herredsretten ikke nedla påstand om å bli tilkjent saksomkostninger, innebar dette at han heller ikke i ankesaken for lagmannsretten kunne kreve egne omkostninger tilkjent. Derimot er ikke hans manglende påstand for herredsretten om å bli tilkjent saksomkostninger i løsningstvisten, til hinder for at lagmannsretten endrer herredsrettens omkostningsavgjørelse så langt han ble ilagt saksomkostninger. I hvert fall ikke så lenge herredsrettens avgjørelse her bare gjaldt løsningsspørsmålet i forhold til Margrethe Svangtun, og herredsretten la til grunn at Johannes Svangtun på dette punkt hadde tapt fullstendig. Herredsrettens avgjørelse bygget her i realiteten på tvistemålsloven §172 første ledd. Noen odelstakst i forhold til Margrethe Svangtun ble ikke avholdt, og herredsretten kunne uansett ikke bygge sin avgjørelse på Johannes Svangtuns påstand om at han skulle dekke Margrethe Svangtuns "nødvendige utgifter til juridisk hjelp i høve taksten".
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts tilleggsdom av 29.02.1996 stadfestes.
2. Margrethe Svangthun tilpliktes å erstatte Bodil Svangthun Lindegaard sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall og frem til betaling skjer."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset slik at lagmannsrettens omkostningsavgjørelser bare kan oppheves om omkostningspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 1. punktum. Utvalget er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse i tilknytning til avgjørelsen av de omtvistede krav, jf annet ledd annet punktum.
Saken gjelder to kjæremål vedrørende lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostninger i dom 11 desember 1995 og tilleggsdom 29 februar 1996. Kjæremålssakene er for utvalget forenet til felles avgjørelse.
De kjærende parters prinsipale anførsel i begge kjæremål er at kjæremotparten ikke har rettslig interesse i lagmannsrettens omkostningsavgjørelser fordi disse er avsagt lenge før hun trådte inn i saken. Utvalget har full kompetanse til å prøve om kjæremotparten har aktuell rettslig interesse i kjæremålssakene. Det er ikke bestridt at kjæremotparten etter testament har arvet de eiendommer tvisten gjaldt, og at hun har trådt inn i odelssaken etter odelsloven §74 første ledd.
Det framgår av protokoll vedrørende bobestyrerens møte med arvingene 18 april 1997 at odelseiendommene ikke går inn i boet, og at boet ikke har registrert utestående krav på saksomkostninger vedrørende odelssakene. Kjæremotparten har i følge testamentet betalt saksomkostningene i odelsløsningssaken. Utvalget finner det klart at kjæremotparten har aktuell rettslig interesse i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av saksomkostningsspørsmålene.
Kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene i dom 11 desember 1995 gjelder at saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Det anføres at lagmannsretten feilaktig har avgjort løsningssaken ved dom, og tilkjent saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd jf §172 første ledd. Lagmannsretten skulle - hevdes det - avgjort tvisten ved skjønn, og tilkjent de kjærende parter saksomkostninger etter skjønnsloven §42 tredje ledd jf §54b første ledd 1. punktum og §54.Utvalget bemerker at tvistemålsloven gjelder for saker om odelsløsning med mindre noe annet følger av bestemmelsene i odelsloven kapittel XIV, jf odelsloven §59. Skjønnsloven gjelder bare for selve odelstaksten, jf odelsloven §66 første ledd. Rettens adgang til å bestemme at en tvist om løsningsretten skal behandles og avgjøres sammen med odelstaksten etter §65 tredje ledd, medfører ikke endring av prosessformen. Dette får betydning for bruk av rettsmidler og for avgjørelsen av saksomkostningene, jf Ot.prp.nr.52 (1974-75) sidene 14 og 39 og Rygg/Skarpnes, Odelsloven med kommentarer (1992) side 264-265. Utvalget bemerker at herredsretten skulle avgjort løsningstvisten ved dom, og lagmannsretten har således behandlet tvisten om rett til odelsløsning av gnr 31 bnr 4 i riktig prosessform. Saksomkostninger er i samvar med dette tilkjent etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. De kjærende parter har ikke anført at lagmannsretten har avgjort spørsmålet om saksomkostninger etter tvistemålsloven i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 1. punktum. Utvalget finner at kjæremålet må forkastes.
Kjæremålet over tilleggsdommen gjelder tilkjente saksomkostninger for herredsretten. Det anføres at vilkårene for å avsi tilleggsdom etter tvistemålsloven §160 ikke forelå fordi kjæremotpartens rettsforgjenger ikke hadde nedlagt påstand om saksomkostninger for herredsretten. Han hadde i tillegg akseptert og betalt de tilkjente saksomkostninger også for løsningstvisten vedrørende gnr 31 bnr 4. Partene er uenige om det ble nedlagt påstand om saksomkostninger for herredsretten under ankeforhandlingen. Spørsmålet har bare betydning for omkostningsavgjørelsen, og dette kan prøves av utvalget, jf Rt-1995-1391 med videre henvisninger.
Lagmannsretten har i tilleggsdommen lagt til grunn at det ved avslutning av ankeforhandlingen ble lagt ned påstand om saksomkostninger for herredsretten. Rettsboken inneholder om dette:
"Advokat Sundet opprettholdt påstanden vedrørende saksomkostningsspørsmålet i anken, 96 i utdraget."
Påstanden i anken var at saksomkostninger skulle tilkjennes for herredsretten og lagmannsretten, og denne var inntatt i utdraget side 96.
Utvalget finner, som lagmannsretten, at kjæremotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger for herredsretten under avslutningen av ankebehandlingen. Dette krav ble ikke avgjort i lagmannsrettens første dom. Vilkårene for å avsi tilleggsdom foreligger, jf tvistemålsloven §160.
Krav om å få tilkjent omkostninger for herredsretten ble første gang framsatt i anken til lagmannsretten. Det følger av tvistemålsloven §179 første ledd at kravet om saksomkostninger må avgjøres i forbindelse med saken, og at kravet tapes om det ikke fremmes før saken avsluttes i instansen, jf kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, lnr 195 K/1983, jnr 111/1983 og Høyesteretts dom 25 september 1997, lnr 55/1997 ( HR-1997-00055 A), for så vidt angår krav om vitnegodtgjørelse for de tidligere instanser. Utvalget finner at lagmannsretten har forstått tvistemålsloven §179 jf §366 annet ledd feil når retten har lagt til grunn at saksomkostninger for herredsretten kunne vært påstått tilkjent for lagmannsretten når et slikt krav ikke var fremmet for herredsretten.
Spørsmålet blir dernest om lagmannsretten hadde adgang til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse, og unnlate å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger. Herredsretten frifant for kravet om odelsløsning, og behandlet dermed ikke kravet om odelstakst for gnr 31 bnr 4. Saksomkostninger ble i løsningssaken feilaktig tilkjent etter skjønnsloven §42 første ledd i stedet for å bli avgjort etter tvistemålsloven §172, jf utvalgets bemerkninger i kjæremålet over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dom 11 desember 1995.
Anken i løsningssaken førte fram, og saksomkostninger for lagmannsretten ble tilkjent kjæremotpartens rettsforgjenger etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Lagmannsretten tilkjente ikke omkostninger for herredsretten under henvisning til at odelsløserens påstand om å dekke de kjærende parters saksomkostninger bare gjaldt "i høve taksten", og at §172 annet ledd måtte komme til anvendelse. Lagmannsretten har ikke nevnt at odelsløserens krav på saksomkostninger for herredsretten var endelig avgjort etter tvistemålsloven §179, slik at det ikke var spørsmål om §172 annet ledd kunne anvendes i forhold til omkostningskravet fra ham. Denne feil får imidlertid ingen betydning fordi lagmannsretten hadde adgang til å endre herredsrettens feilaktige omkostningsavgjørelse etter skjønnsloven §42, og unnlate å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger for herredsretten når anken i løsningssaken førte fram, jf §180 annet ledd jf §172 annet ledd. Utvalget bemerker at §179 må forstås slik at den ikke er til hinder for ved anke eller kjæremål å få en ny prøving av en avgjørelse om å tilkjenne den annen part saksomkostninger i de tilfelle eget omkostningskrav ikke har vært fremmet i instansen. Utvalget kan i et særskilt kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ikke prøve om det foreligger omstendigheter som tilsier at den kjærende part burde vært tilkjent saksomkostninger etter §172 jf §181 annet ledd 1. punktum.
Kjæremålet vedrørende tilleggsdommen må etter dette forkastes.
Kjæremålene har ikke ført fram, og saksomkostninger må tilkjennes for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Kjæremotparten har krevd omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tilsammen 8 000 kroner for begge kjæremål, og med tillegg av 12 prosent rente p a fra forfall og fram til betaling skjer. Kravet tas til følge. Utvalget har skjønnsmessig fordelt saksomkostningene med en halvpart på hvert kjæremål.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet i kjæremålsak lnr 738 K/1997, jnr 360/1997, forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Margrethe Svangtun og Sverre Myrekrok en for begge og begge for en 4 000 - firetusen - kroner til Bodil Svangtun Lindegaard innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse og med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p a fra 2 - to - uker etter forkynnelsen til betaling finner sted.
2. Kjæremålet i kjæremålsak lnr 738 K/1997, jnr 361/1997, forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Margrethe Svangtun 4 000 - firetusen - kroner til Bodil Svangtun Lindegaard innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse og med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p a fra 2 - to - uker etter forkynnelsen til betaling finner sted.