HR-1997-75-A - Rt-1997-1936
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-12 |
| Publisert: | HR-1997-00075-A - Rt-1997-1936 (532-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Sedelighetsforbrytelse, Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00075 A, snr 46/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Bjørn K. Soknes) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Gjølstad, Dolva, Schei, Aarbakke, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §212, §39, §62, Straffeprosessloven (1981) §316, §345, §368 |
Sunnfjord herredsrett avsa 30 desember 1994 dom som etter rettelse har slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1956, blir dømt for brot på straffelova §212 første ledd nr 3 og annet ledd 2. straffalternativ, jf §62.
Straffa skal passande setjast til fengsel i 90 - nitti - dagar.
2. Påtalemakta får kompetanse til å nytta sikringsmidla nemnt i straffelova §39 nr 1 a - c og f overfor A. Lengstetida for sikringa blir sett til 5 -fem - år."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte begjærte fornyet behandling, men begjæringen ble ikke tatt til følge av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved forkynnelse 26 juli 1995 av utvalgets beslutning ble domfelte gjort kjent med at det løp en ny ankefrist på to uker, jf straffeprosessloven §368 annet ledd, slik denne lød før endringene i forbindelse med toinstansreformen. Den 7 august 1995 inngav domfelte ny rettsmiddelbegjæring med overskrift "Begjæring om fornyet behandling til Høyesterett". Politiet oppfattet begjæringen slik at også denne gjaldt skyldspørsmålet, og meddelte domfelte at siden Høyesteretts kjæremålsutvalg allerede hadde tatt stilling til angrepet på skyldspørsmålet, var herredsrettens dom dermed rettskraftig. Rettsmiddelbegjæringen inneholdt imidlertid også bemerkninger om domspremissene vedrørende straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen, men som følge av politiets forståelse av begjæringen ble den ikke oversendt retten. Jeg skyter inn at dette var i strid med bestemmelsen i straffeprosessloven §345, etter toinstansreformen §316.
Domfelte sonet fengselsstraffen høsten 1996. Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane besluttet 24 juli 1997 at domfelte skulle undergis sikring etter straffeloven §39 nr 1 bokstav b, ved at han ble stilt under tilsyn av Kriminalomsorg i Frihet i Møre og Romsdal. Kriminalomsorg i Frihet hadde forut for dette forgjeves forsøkt å utarbeide et frisikringsopplegg. Domfelte var fortsatt ikke villig til å underlegge seg tilsyn, og henvendte seg til advokat for å få bistand til å påklage sikringsbeslutningen til Justisdepartementet. I denne forbindelse ble behandlingen av domfeltes rettsmiddelbegjæring fra august 1995 tatt opp. Det ble anmodet om at saken måtte bli oversendt Høyesterett for ankebehandling i henhold til den gamle prosessordningen.
Anke anses inngitt rettidig. Det er for øvrig heller ikke reist innsigelse mot at ankesaken fremmes. Domfeltes forsvarer for Høyesterett har presisert at bare avgjørelsen om sikring angripes, og har lagt ned påstand om at sikringsbemyndigelsen utgår. Aktor har - slik saken nå står - tiltrådt påstanden.
Jeg finner at anken bør tas til følge.
Dommen av 30 desember 1994, som ankebehandlingen gjelder, omfatter seksuelle overgrep sommeren 1993 overfor tre jenter i alderen 7 til 13 år, dels utuktige handlinger, dels blotting. De utuktige handlinger besto i at domfelte fikk to av jentene til å berøre hans penis, og i at han berørte kjønnsorganet til en av pikene og befølte brystene, magen og lårene til en annen av pikene.
Domfelte er også tidligere dømt for sedelighetsforbrytelser mot barn. Ved Frostating lagmannsretts dom av 17 februar 1992 ble han dømt til fengsel i 1 år, hvorav 120 dager ubetinget og resten betinget med 2 års prøvetid, for voldtekt, utuktig omgang og utuktige handlinger overfor flere jenter. Det fremgår av dommen at tilfellene av voldtekt ble ansett å ligge i aller nederste skikt for anvendelsen av voldtektsbestemmelsen.
I samsvar med erklæring fra rettspsykiatrisk sakkyndige la herredsretten i dommen av 30 desember 1994 til grunn at domfelte på grunn av pedofil legning led av mangelfullt utviklede sjelsevner. Herredsretten fant videre at kravet om gjentagelsesfare var tilfredsstilt og at sikring var nødvendig.
I forbindelse med avgjørelsen om bruk av sikringsmidler ble det innhentet psykiatrisk uttalelse fra den ene av de rettspsykiatrisk sakkyndige. I uttalelse av 30 desember 1996 tilrådde den sakkyndige sikring i frihet ved tilsyn. Han fant at det fortsatt var fare for gjentagelse av lignende straffbare forhold som domfelte er dømt for, og gav uttrykk for at domfeltes negative innstilling og hans påstand om å være uriktig dømt "bidrar ikke til å anse faren for mindre, tvert imot".
Domfelte har - på eget initiativ - vært under behandling hos psykolog siden høsten 1993. Det er opplyst at han i denne tiden har hatt ca 65 behandlingssamtaler med psykologen. Psykologen har i flere erklæringer gitt uttrykk for at domfelte ikke oppfyller de diagnostiske kriterier for pedofil legning, og han mener at det ikke foreligger noen fare for nye handlinger lik dem domfelte er dømt for. Det er opplyst at domfelte har fulgt opp behandlingen på en pliktoppfyllende og tillitvekkende måte, og at domfeltes helsemessige, sosiale og økonomiske situasjon har bedret seg vesentlig i den tiden han har vært under behandling.
Jeg bemerker at vurderingen av sikringsspørsmålet må bygge på situasjonen i dag. Den spesielle utvikling saken har hatt, kommer da inn. Det har nå gått fire og et halvt år siden de pådømte forhold ble begått, og tre år siden dom i saken ble avsagt, uten at det er opplyst nye straffbare forhold fra domfeltes side eller episoder som kunne gi grunn til bekymring. Domfelte bor på et mindre sted, og etter det som foreligger må man kunne regne med at eventuelle nye forhold ville ha kommet frem. Tidsforløpet er i seg selv et moment. Når domfelte i disse årene har avholdt seg fra nye forhold uten å være undergitt sikring, taler dette mot å iverksette sikring nå. I tillegg kommer de opplysninger som foreligger om domfeltes utvikling og situasjon i dag. Jeg viser til uttalelsene fra hans psykolog. Jeg legger også atskillig vekt på den oppfølging han har vært gjenstand for i disse årene som følge av behandlingen hos psykologen. Samlet sett mener jeg etter dette at sikringsbemyndigelse nå ikke bør gis.
Spørsmålet om vilkårene for sikringsbemyndigelse foreligger, finner jeg da etter omstendighetene ikke grunn til å gå inn på.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler går ut.