HR-1997-76-A - Rt-1997-1938
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-12 |
| Publisert: | HR-1997-00076-A - Rt-1997-1938 (533-97) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1997-00666 M, Høyesterett HR-1997-00076 A, snr 35/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Walter Wangberg) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Aarbakke, Gjølstad, Dolva, Schei, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §227, §228, §54, §60, §62, Fengselsloven (1958) §41, Kommunehelsetjenesteloven (1982) §1-1, §1-3, §3-4 |
Hardanger herredsrett avsa 28 februar 1997 dom med slik doms slutning:
"1. A, født xx.xx.1965, dømmes for en overtredelse av straffeloven §127 første ledd, 2. straffalternativ og to overtredelser av straffeloven §227 første ledd, 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 1 -ett - år. Straffen er en fellesstraff med den ikke sonede del av Gulating lagmannsretts dom av 02.07.96, jfr. straffeloven §54 nr. 3 og fengselsloven §41.
Til fradrag i straffen går 32 - trettito - dager for utholdt varetekt, jfr. straffeloven §60. Straffeloven §62 er anvendt.
2. A, født xx.xx.1965, tilpliktes ikke å betale saksomkostninger."
Saksforholdet fremgår av dommen.
Domfelte anket, og lagmannsretten henviste til ankebehandling anken over lovanvendelsen vedrørende tiltalen post I, overtredelse av straffeloven §127 første ledd 2. straffalternativ, og anken over straffutmålingen. For øvrig ble anken nektet fremmet.
Gulating lagmannsrett avsa 3 juli 1997 dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av straffeloven §127, første ledd, 2. straffalternativ.
2. I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 8 -åtte - måneder, hvorav 120 - etthundreogtyve - dager betinget med 2 - to -års prøvetid uten tilsyn, og slik at den ubetingede del av straffen anses sonet ved utholdt varetektfengsling i 116 - etthundreogseksten - dager."
Dommen ble avsagt under dissens, idet én dommer fant at det forelå overtredelse av straffeloven §127 første ledd. Lagmannsretten fant enstemmig at domfeltes forhold av prosessuelle grunner ikke kunne henføres under straffeloven §228 første ledd.
Jeg bemerker at lagmannsretten ut fra flertallets lovanvendelse skulle ha avsagt dom for frifinnelse for tiltalen post I.
Statsadvokatene i Hordaland har anket over lagmannsrettens lovanvendelse for så vidt angår dommen punkt 1. Anken gikk prinsipalt ut på at det skulle ha vært domfelt etter straffeloven §127 første ledd, subsidiært at det forhold som er omhandlet i tiltalen post I skulle ha vært henført under straffeloven §228 første ledd. Ved kjæremålsutvalgets beslutning 11 august 1997 ble den prinsipale anke tillatt fremmet for Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem og at domfelte må frifinnes for tiltalen post I.
Den 28 januar 1997 om formiddagen oppsøkte domfelte lege B på dennes kontor i X i Y kommune. Han ba om øyeblikkelig konsultasjon. Da legen nektet dette og tilbød konsultasjon noen timer senere, gikk domfelte til voldsanvendelse mot legen.
B hadde sitt kontor i et legesenter i X som han drev sammen med to andre leger. Virksomheten drev legene i eget navn og for egen regning. Legene hadde i henhold til kommunehelsetjenesteloven 19 november 1982 nr 66 kap 4 jf §1-1 annet ledd og §1-3 annet ledd avtaler med Y kommune om driftstilskudd og leie av lokaler. B hadde etter sin avtale med kommunen plikt til å drive alminnelig legetjeneste i et visst antall timer pr. uke (halv tid), og til å delta i legevakt m v. Avtalen med kommunen ga B status som kommunelege II, jf kommunehelsetjenesteloven §3-4. Jeg legger til grunn at de særskilte plikter utover ordinær pasientbehandling som dette er uttrykk for, har et beskjedent omfang.
Spørsmålet er om B må anses for å ha opptrådt som "en offentlig Tjenestemand" da hendelsen fant sted. Jeg er - som lagmannsrettens flertall - kommet til at spørsmålet må besvares benektende.
Slik jeg ser saken, må man se helt bort fra at B arbeidet innen rammene av det overordnede ansvar for helsetjenesten som alle kommuner har etter lovgivningen. Man må etter min mening også se bort fra at B i egenskap av kommunelege II kan ha særskilte oppgaver som innebærer at han må utøve offentlig myndighet. Jeg må legge til grunn at hendelsen iallfall ikke hadde noen tilknytning til slike oppgaver. At han under utførelse av særskilte oppgaver ville være vernet av straffeloven §127, kan da ikke være avgjørende.
Den hendelsen tiltalen post I gjelder, fant sted mens B utøvet alminnelig legevirksomhet. Virksomheten hadde ikke karakter av offentlig myndighetsutøvelse, men var av alminnelig kurativ karakter. B sto ikke i noe arbeidstakerforhold til kommunen, men drev legevirksomheten som selvstendig næringsdrivende. At kommunen ytet tilskudd og fremleide lokaler for virksomheten, er ikke tilstrekkelig til å gjøre B til offentlig tjenestemann.
Aktor har vist til at B som lege arbeidet i en utsatt stilling, med et særlig behov for vern. Dette moment kan etter min mening ikke tillegges betydning ved tolkingen av straffeloven §127. Jeg peker på at et tilsvarende behov gjør seg gjeldende for en rekke andre yrkesutøvere uten at det av den grunn kan komme på tale å anse dem som offentlige tjenestemenn.
Som nevnt har lagmannsrettens dom punkt 1 ikke fått en korrekt utforming. Det bør derfor avsies ny dom vedrørende tiltalen post I, og jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1965, frifinnes for tiltalen post I.