HR-1997-76-A - Rt-1997-1941
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-12 |
| Publisert: | HR-1997-00076-A - Rt-1997-1941 (534-97) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00076 B, nr 181/1996 |
| Parter: | A (Advokat Vidar Raugland - til prøve) mot NOCUS (Advokat Knut Martin Andreassen) |
| Forfatter: | Tjomsland, Bruzelius, Coward, Gussgard, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §373, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Saken gjelder spørsmålet om en sekretariatsleder som ble oppsagt fordi sekretariatet var besluttet nedlagt, har krav på lønn frem til gyldigheten av oppsigelsen er rettskraftig avgjort. Arbeidsgiveren hadde ikke krevet fratreden etter arbeidsmiljøloven av 4 februar 1977 nr 4 §61 nr 4 annet ledd.
Nord Computer Users Society, senere omtalt som NOCUS, var en forening av brukere av datautstyr fra Norsk Data AS. NOCUS ble stiftet i 1970 og hadde til formål å representere brukernes interesser overfor Norsk Data AS. NOCUS var organisert med et styre, et arbeidsutvalg samt et årsmøte der samtlige medlemmer hadde møterett. Et sekretariat som holdt til i Norsk Data AS' lokaler på Skullerud i Oslo, foresto foreningens daglige virksomhet. Arbeidsoppgavene som tillå sekretariatet var administrasjon, konferanseaktiviteter og informasjon, herunder utgivelse av foreningens medlemsblad - NOCUS JOURNAL.
A, tidligere Aa, ble fra april 1991 ansatt i NOCUS og engasjert som daglig leder. Fra 1 november samme år aksepterte hun et tilbud om fast stilling som sekretariatsleder. B hadde arbeidet i sekretariatet siden 1980; i 60 prosent stilling fra høsten 1990. Også A hadde tidligere vært ansatt i NOCUS. Det var i tillegg ytterligere en ansatt i sekretariatet.
NOCUS ble i betydelig utstrekning støttet av Norsk Data AS. Frem til 1990 var de som arbeidet i sekretariatet ansatt i Norsk Data AS. Videre stilte Norsk Data AS blant annet vederlagsfritt lokaler til foreningens disposisjon. Fra 1990 betalte Norsk Data AS et bidrag på ca 1,5 mill kroner pr år. Bidraget var ment å dekke NOCUS' sekretariatsomkostninger. Foreningens øvrige inntekter var kontingent fra medlemmene og overskudd fra konferansevirksomheten.
Norsk Data AS fikk tiltakende økonomiske problemer fra slutten av 1980-årene og utover i 1990-årene. I 1992 stanset selskapet den økonomiske støtten til NOCUS. Foreningen fikk dessuten stadig synkende inntekter som følge av en betydelig nedgang i medlemstallet. Disse forhold medførte at NOCUS fikk betydelige driftsunderskudd.
På grunn av den endrede økonomiske situasjon ble en ansatt i sekretariatet oppsagt i slutten av 1992. Styret besluttet samtidig å vurdere om det fortsatt var nødvendig å ha et sekretariat, herunder å se på hvilke mulige funksjoner som kunne tas ut av sekretariatet. På styremøte 20 april 1993 fikk arbeidsutvalget i oppdrag å vurdere foreningens fremtid. Arbeidsutvalget besluttet i mai 1993 - etter å ha vært i kontakt med samtlige styremedlemmer - å nedlegge sekretariatet.
Under henvisning til denne beslutningen ble både A og B 26 mai 1993 sagt opp fra sine stillinger til fratredelse 1 september 1993. A aksepterte ikke oppsigelsen. Forhandlingsmøte ble avholdt 8 juli 1993, uten at partene kom til enighet. I brev samme dag fra sin advokat til NOCUS' juridiske rådgiver, krevde A å "stå i stillingen til saken er endelig avgjort ved dom eller forlik". Dette motsatte NOCUS seg; særlig under henvisning til avgjørelsen i Rt-1992-776. A møtte 1 september 1993 frem på sin arbeidsplass, men hun ble ikke tilvist noe arbeid.
A tok 31 august 1993 ut stevning ved Oslo byrett med krav om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og at NOCUS skulle tilpliktes å betale henne erstatning. Hun gjorde for byretten subsidiært gjeldende at selv om oppsigelsen var gyldig, hadde hun krav på lønn til rettskraftig dom forelå, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4.
Oslo byrett - som var satt med to meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg - avsa dom 10 mai 1994 med slik domsslutning:
"1. Nocus v/styrets formann frifinnes.
2. A betaler saksomkostninger til Nocus med kr 20 200 - tjuetusen to hundre - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen."
Dommen er avsagt under dissens, idet én av meddommerne mente at oppsigelsen var ugyldig og erstatningsbetingende.
A påanket byrettens dom. Borgarting lagmannsrett - som var satt med fire meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg - avsa 18 mars 1996 dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 40 000 - førtitusen - kroner til NOCUS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Dommen ble avsagt under dissens. To av meddommerne mente at oppsigelsen var ugyldig og erstatningsbetingende. Videre mente de samme meddommerne at A under enhver omstendighet hadde krav på lønn frem til oppsigelsessaken var rettskraftig avgjort. En av fagdommerne mente at hun hadde krav på lønn i tidsrommet 1 september 1993 til 31 mars 1995.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I anken ble det prinsipalt gjort gjeldende at lagmannsretten hadde tatt feil når den var kommet til at oppsigelsen var gyldig. Subsidiært gjorde A gjeldende at hun hadde krav på lønn frem til oppsigelsessaken var rettskraftig avgjort. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 10 september 1996 ble anken for så vidt gjaldt spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsen, nektet fremmet under henvisning til bestemmelsene i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 og 4. For øvrig ble anken henvist til Høyesterett.
A og tre vitner har avgitt skriftlige forklaringer til bruk for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til nærmere å spesifisere. Saken står så langt den er henvist til behandling i Høyesterett, i all hovedsak i samme stilling som for de tidligere instanser.
Den ankende part - A - har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:
A fremsatte krav om å fortsette i stillingen til oppsigelsen var rettskraftig, og hun hadde da krav på dette, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd 1. punktum. NOCUS fremsatte ikke begjæring om at A skulle fratre stillingen etter §61 nr 4 annet ledd 3. punktum, og foreningen kan da ikke i ettertid gjøre gjeldende at den ville fått medhold i en slik begjæring. Siden A under saken urettmessig har vært utestengt fra sitt arbeid i NOCUS, har hun krav på lønn til oppsigelsen ble rettskraftig.
A bestrider at det foreliggende saksforholdet - slik lagmannsrettens flertall har lagt til grunn - kan likestilles med saken i Rt-1992-776 (Sparebanken Nord-Norge). Det anføres i den forbindelse at virksomheten i NOCUS i betydelig grad fortsatte etter at sekretariatet var nedlagt, og det vises særlig til at B i betydelig utstrekning ble engasjert som selvstendig konsulent til å utføre oppdrag for foreningen. Dette innebærer at foreningens virksomhet ikke ble nedlagt, det er en omlegging av driften som fant sted.
Dommen i Rt-1992-776 innebærer et unntak fra den beskyttelse som arbeidstakerne etter lovens ordning har, og det vil få urimelige konsekvenser om det prinsipp som her ble fastslått, blir gitt en større rekkevidde. Det vil bli situasjonen dersom lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende part viser i den forbindelse også til flertallets synspunkter i dommen i Rt-1990-1126 (Wärtsilä Diesel AS). Det er ikke noen stor byrde for arbeidsgiveren å kreve fratreden etter §61 nr 4 annet ledd 3. punktum, og det er derfor reelt sett liten grunn til å begrense de ansattes beskyttelse på dette punkt.
A mener prinsipalt at hun har krav på lønn frem til oppsigelsessaken ble rettskraftig avgjort. Det er ikke - slik et medlem av lagmannsrettens mindretall er kommet til - grunnlag for å begrense lønnskravet frem til det tidspunkt NOCUS ble nedlagt. NOCUS ble da reelt videreført i COMBO, som er en brukerforening for Comma. Dette fremgår blant annet av det brev som ble sendt medlemmene etter at NOCUS i 1995 ble besluttet oppløst.
Det bestrides at det er grunnlag for å gjøre fradrag i lønnskravet for utbetalt arbeidsledighetstrygd og for de mindre inntekter A har hatt.
Den ankende part - A - har nedlagt slik påstand:
"I: NOCUS v/styrets formann tilpliktes å betale A full lønn begrenset oppad til kr 23500,- pr. måned, med tillegg av feriepenger, f.o.m. 1. september 1993 og frem til rettskraftig dom (kjennelse) vedrørende oppsigelse, eventuelt frem til det tidspunkt retten måtte bestemme, med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente, p.t. 12 % p.a. fra forfall og til betaling skjer.
II: A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.
A tilkjennes sakens omkostninger for by- og lagmannsrett for så vidt gjelder tvist om krav på lønn etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd."
Ankemotparten - NOCUS - har i hovedsak vist til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt. NOCUS er således enig med lagmannsrettens flertall i at dommen i Rt-1992-776 (Sparebanken Nord-Norge) her må være avgjørende.
Det vil fremstå som en meget urimelig løsning om foreningen - på grunn av en feiltolking av avgjørelsen i Rt-1992-776 - skulle bli forpliktet til å utbetale A lønn for flere år. Det kan ikke være tvilsomt at foreningen ville fått medhold i et krav om at A skulle fratre.
Et eventuelt lønnskrav må begrenses til et tidsrom på ca 3 måneder, som antas å være den tiden det ville tatt før det hadde foreligget en kjennelse om fratreden dersom dette hadde blitt begjært. Subsidiært gjøres det gjeldende at lønnskravet må begrenses frem til byrettens dom. Under ingen omstendighet kan det bli aktuelt å tilkjenne A lønn for tiden etter at NOCUS i mars 1995 var besluttet oppløst. NOCUS og COMBO er forskjellige rettssubjekter og det bestrides at virksomheten i NOCUS ble videreført.
A skal eventuelt få erstattet det tap hun har lidt, og det må derfor gjøres fradrag både for den arbeidsledighetstrygd hun har fått utbetalt og for de inntekter hun har hatt.
Ankemotparten - NOCUS - har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Nocus frifinnes.
2. Nocus tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med h.h.v. kr 16160,- og kr 32.000
3. Nocus tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 49660,-"
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, og jeg kan i det vesentlige også slutte meg til flertallets begrunnelse.
Saken for Høyesterett er begrenset til spørsmålet om A etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd hadde krav på "å fortsette i stillingen" til oppsigelsens gyldighet var rettskraftig avgjort, og om hun - når hun ble hindret i dette - har krav på lønn i dette tidsrom. Gyldigheten av oppsigelsen er rettskraftig avgjort ved kjæremålsutvalgets kjennelse 10 september 1996. Jeg nevner videre at NOCUS ble vedtatt oppløst på årsmøtet i mars 1995. Partene er enige om at foreningen fortsatt skal opptre som ankemotpart, og jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 kan en oppsagt arbeidstaker fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort dersom søksmål reises innen lovens frister. Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten likevel bestemme at arbeidstakeren skal fratre under sakens behandling, dersom den finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes. Et slikt krav har NOCUS ikke fremsatt, og etter lovens ordning skulle derfor A ha hatt krav på å fortsette i stillingen - eventuelt oppebåret lønn - frem til rettskraftig dom i oppsigelsessaken.
Bestemmelsen om retten til å fortsette i stillingen i §61 nr 4 passer imidlertid ikke godt når oppsigelsen skyldes at virksomheten blir nedlagt og det ikke er noen stilling for arbeidstakeren å fortsette i. Denne problemstillingen er ikke berørt i forarbeidene til arbeidsmiljøloven. Men allerede i Evju og Jakhelln: Arbeidsrettslige emner (Oslo 1979) side 345-346 ble det gjort gjeldende at det - på nærmere vilkår - måtte aksepteres å unnlate å anvende arbeidsmiljøloven §61 fjerde ledd når "det dreier seg om en total nedleggelse av arbeidsplasser på vedkommende driftssted, samt at andre driftssteder ikke forefinnes i det aktuelle distrikt,...".
Den sentrale rettsavgjørelse er dommen i Rt-1992-776 (Sparebanken Nord-Norge). Saken gjaldt tre ansatte som ble oppsagt fra stillinger ved filialer som skulle nedlegges. For en av de ansatte hadde banken ikke fremmet krav om at vedkommende skulle fratre under sakens behandling. Førstvoterende uttalte om betydningen av dette:
"Banken fremmet ikke krav etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4, annet ledd, 3. punktum om at C skulle fratre. Etter det anførte ble dette ansett overflødig i og med at den filial hun hadde vært tilknyttet, var blitt nedlagt, slik at hennes stilling ikke lenger eksisterte. Regelen er at arbeidstaker har rett til "å fortsette i stillingen" til saken er avsluttet ved rettskraftig dom, dersom retten ikke har truffet avgjørelse om at arbeidstakeren skal fratre. At arbeidsgiveren ikke kan tilby noen beskjeftigelse, vil ikke uten videre medføre at arbeidsgiveren blir fri også sin plikt til å betale lønn.
Hvis prinsippet i arbeidsmiljøloven §61 nr 4 følges helt ut, vil det imidlertid kunne føre til uheldige resultater. I dette tilfelle var situasjonen at den filial der C var ansatt, var blitt nedlagt, og hennes stilling bortfalt. Hun hadde videre avslått å ta det arbeid hun ble tilbudt ved avdelingskontoret. Det fremstår som urimelig om hun i denne situasjon skulle ha krav på lønn utover oppsigelsestiden.
Gode grunner taler for at retten til å fortsette i stilling må kunne bortfalle også uten avgjørelse av retten når det anses helt på det rene at virksomheten er opphørt, og at arbeidstageren ikke kan tilbys annet arbeid eller ikke vil godta det arbeid som kan tilbys. At arbeidsmiljøloven §61 nr 4 ikke uten videre skal gjelde ved nedleggelse, har en viss støtte i ordlyden. - Det er ikke naturlig å tale om å "fortsette i stillingen" når stillingen ikke lenger eksisterer. Retten til å fortsette i stillingen bør imidlertid bare kunne bortfalle uten avgjørelse av retten i de helt klare tilfelle. Dommen i Rt-1990-1126 kan etter mitt syn ikke være avgjørende i et tilfelle som det foreliggende. Jeg legger da særlig vekt på at grunnen til at den stilling det der gjaldt ble nedlagt, var en helt annen enn i nærværende sak. - Arbeidstakeren hadde stilling i et datterselskap som ble nedlagt som ledd i morselskapets industripolitikk.
Jeg finner at det i Cs tilfelle forelå en så klar situasjon at hennes krav på lønn må anses bortfalt, selv om arbeidsgiver ikke hadde fremmet krav etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4."
Ved behandlingen av denne saken legger jeg til grunn den rettsoppfatning som her er kommet til uttrykk. Dette gjelder også forholdet til avgjørelsen i Rt-1990-1126. Jeg finner grunn til å fremheve bemerkningen om at det bare er i "de helt klare tilfelle" at retten til å stå i stillingen vil bortfalle uten avgjørelse av retten. Selv om arbeidstakeren ikke kan tilbys noen form for beskjeftigelse, vil utgangspunktet være at arbeidsgiveren må fremsette krav om fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Og det er da opp til retten å avgjøre om det er rimelig at arbeidstakeren skal få fortsette i stillingen under behandlingen av saken.
Spørsmålet er så om denne saken er et slikt klart tilfelle som det siktes til i avgjørelsen i Rt-1992-776. I likhet med lagmannsrettens flertall er jeg kommet til at saken står i samme stilling som saken vedrørende Sparebanken Nord-Norge. Jeg legger da avgjørende vekt på at sekretariatet med endelig virkning var besluttet nedlagt. Samtlige ansatte var oppsagt, og foreningen hadde fraflyttet sine lokaler. Dette innebar at NOCUS ikke hadde noen stilling å tilby A.
Bakgrunnen for beslutningen om å nedlegge sekretariatet var svikten i foreningens inntekter. Denne skyldes først og fremst at støtten fra Norsk Data AS - som utgjorde den vesentligste inntektsposten - hadde opphørt. Dessuten hadde medlemstallet vært jevnt synkende siden 1988. Dette året var medlemstallet på 639, mens det i 1992 og 1993 var på henholdsvis 293 og 145. De fremlagte regnskaper viser for 1992 et underskudd på kr 543 466, mens det for 1993 ble på kr 689 311. Det fremstår for meg som åpenbart at foreningen ikke lenger hadde økonomisk evne til å opprettholde sekretariatet, og jeg viser også til at det er rettskraftig avgjort at oppsigelsen av A - begrunnet i nedleggelsen av sekretariatet - er gyldig.
Det er riktig - som fremhevet av A - at NOCUS i et visst omfang videreførte sine aktiviteter etter nedleggelsen av sekretariatet. Aktiviteten ble dels utført av foreningens styremedlemmer uten godtgjørelse, og dels av innleid konsulenthjelp - fortrinnsvis B. Men i atskillig utstrekning opphørte også de arbeidsoppgaver som tidligere var utført av sekretariatet. Det forhold at foreningen fortsatte enkelte aktiviteter på denne måten, er imidlertid - slik jeg ser det - ikke til hinder for å anvende det prinsipp som ble lagt grunn i dommen i Rt-1992-776. Det avgjørende må være at A ble oppsagt fordi sekretariatet, som var den driftsenhet hun var ansatt i, ble nedlagt. Jeg legger for øvrig til grunn at også den virksomhet som tidligere var utført i de nedlagte filialer i Sparebanken Nord-Norge, i atskillig utstrekning ble videreført fra andre av bankens filialer.
Partene har under prosedyren særlig drøftet betydningen av at NOCUS engasjerte B, som var den andre ansatte i sekretariatet, til å utføre en del av dette arbeidet som selvstendig oppdragsmottaker. Det viste seg at arbeidet fikk atskillig omfang, særlig i 1994. Dette året utgjorde utbetalingene til henne kr 279 650, beregnet etter en timepris på kr 350. Dette gjaldt oppgaver som hun hadde utført på det tidspunkt hun var ansatt i NOCUS, særlig redigeringen av NOCUS JOURNAL, og dessuten noe arbeid i tilknytning til konferansevirksomheten. Jeg kan imidlertid ikke se at den omstendighet at NOCUS - i det omfang det er tale om - etter nedleggelsen av sekretariatet benyttet engasjerte konsulenter til å utføre arbeidsoppgaver som tidligere tillå sekretariatet, kan føre til noe annet resultat i denne saken. At det var en tidligere ansatt i NOCUS som ble engasjert til å utføre disse oppgaver, kan i denne sammenheng - prinsipielt sett - ikke tillegges betydning. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at det er holdepunkter for at det her foreligger noen omgåelse av de ansattes vern etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4.
Jeg er etter dette kommet til at anken ikke kan føre frem. Da bare en del av As anke er henvist til behandling i Høyesterett, finner jeg det hensiktsmessig å utforme en ny domsslutning.
Jeg finner at NOCUS må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Beløpet settes til kr 49 660 i samsvar med innlevert omkostningsoppgave. -
Under ankeforhandlingen for Høyesterett nedla ankemotpartens prosessfullmektig ikke påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for de tidligere instanser for så vidt gjelder kravet på lønn under sakens behandling. På spørsmål fra retten bekreftet han uttrykkelig denne forståelse av påstanden. I et skriv til retten etter ankebehandlingen har han imidlertid fragått dette standpunkt, noe den ankende part bestrider at han har adgang til. Jeg finner her å måtte bygge på den påstand som ankemotparten nedla under ankeforhandlingen. - Når det gjelder spørsmålet om oppsigelsens gyldighet, er lagmannsrettens dom rettskraftig, og dette gjelder også omkostningsavgjørelsen. Omkostninger for byretten ble ikke tilkjent. Omkostninger for lagmannsretten ble tilkjent med til sammen kr 40 000. Av dette antar jeg at kr 28 000 bør henføres til oppsigelsessaken.
Jeg stemmer for denne dom:
1. NOCUS frifinnes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler A til NOCUS henholdsvis 28 000 - tjueåttetusen - kroner og 49 660 - førtinitusensekshundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.