HR-1997-76-K - Rt-1997-266
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-07 |
| Publisert: | HR-1997-00076-K - Rt-1997-266 (66-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Privat straffesak, Fremleggelsesplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00076, jnr 443/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §210, §411, §419, Tvistemålsloven (1915) §179, §388 |
I privat straffesak anlagt av A mot Arbeiderbladet AS, redaktør B og journalist C avsa Oslo byrett 7 mai 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken heves.
2. A ilegges saksomkostninger med kr 117 000 - etthundreogsyttentusen - kroner som forfaller til betaling innen 2 - to - uker."
A ble ansett å ha trådt tilbake fordi han ikke fullt ut hadde etterkommet pålegg fra retten om å fremlegge dokumenter inneholdende opplysninger som av retten var spesifisert i seks punkter, jf straffeprosessloven §419 tredje ledd jf §411 tredje ledd jf §210.
I rettsmøte samme dag hvor hevningskjennelsen ble avlest, besluttet retten ikke å imøtekomme saksøkerens begjæring om å omgjøre kjennelsen.
A påkjærte kjennelsen og beslutningen til Borgarting lagmannsrett som 28 oktober 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse oppheves."
Arbeiderbladet AS m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for sin avgjørelse, og at dette representerer en saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har lagt til grunn at kravet til spesifikasjon av dokumenter som kan kreves framlagt etter straffeprosessloven §210, må stilles mer eller mindre strengt alt etter som de opplysninger man er ute etter kan fremskaffes på annen måte og i hvilken grad den part som begjærer fremleggelsen har muligheter for å identifisere dokumentene. Lagmannsretten har imidlertid ikke drøftet eller relatert sin tolkningsanvisning til de opplysninger som forelå i saken. Lagmannsretten har ikke drøftet eller tatt stilling til betydningen av at skatte- og avgiftskravene ikke er tilgjengelige for andre enn kemneren og selskapene kravene er rettet mot. Lagmannsretten har heller ikke drøftet om de saksøkte på denne bakgrunn kunne identifisere dokumentene utover pålegget slik det ble avfattet med angivelse av hvem kravene rettet seg mot, hvilke krav det gjelder samt hvilke år kravene relaterer seg til. Lagmannsretten har heller ikke drøftet betydningen av at A konsekvent har nektet å fremlegge dokumentene, og at de saksøkte dermed verken fra A eller myndighetene kunne fremskaffe disse.
Lagmannsretten har ikke begrunnet uttalelsen om at pålegget er utformet slik at det kan gi inntrykk av at de etterspurte dokumentene kan finnes i mange dokumenter. I denne forbindelse har ikke lagmannsretten drøftet betydningen av at A selv ikke har påberopt seg at kravet om framleggelse var for uspesifisert, eller at pålegget slik det var utformet ikke skapte tvil hos ham om hvilke dokumenter det var snakk om.
Det anføres videre at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §210 på uriktig måte, da det må være tilstrekkelig at den pålegget er rettet mot er klar over hvilke dokumenter som kreves framlagt. Bestemmelsen må tolkes slik at den gir adgang til å kreve fremlagt dokumenter som angis ved bestemte krav, hvem kravene er rettet mot, samt hvilken periode kravene relaterer seg til når det må antas at mottakeren må forstå hvilke dokumenter det dreier seg om. I selskapsforhold må kravet kunne rettes til den som kontrollerer selskapet og som har faktisk og lovhjemlet rett til dokumentene.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 28. oktober 1996 oppheves.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler kjæremotparten til de kjærende parter kr 7000,-."
A har i tilsvar anført at lagmannsrettens lovtolking er riktig, og vist til at den konkrete lovanvendelse ikke kan overprøves ved kjæremål. Det foreligger heller ingen saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har knyttet sin behandling til de opplysningene som forelå i saken.
Det bestrides at A har nektet å fremlegge dokumenter - han anfører først og fremst at han ikke besitter dem. De kjærende parter tar feil når de hevder at A ikke påberoper seg at påleggene om fremleggelse er uspesifiserte. Han gjør dessuten gjeldende dels at dokumentene ikke finnes, dels at det - i den utstrekning dokumentene finnes i hans datterselskaper - er tilstrekkelig at han som konsernsjef gir rette vedkommende instruks om fremleggelse.
Subsidiært, dersom kjæremålsutvalget opphever lagmannsrettens kjennelse, anføres det at lagmannsretten må ta standpunkt til As øvrige innsigelser.
A har nedlagt denne påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. De kjærende parter tilpliktes in solidum å betale A s saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 6500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremålet er begrenset etter straffeprosessloven §388. Det som er angrepet i kjæremålet, er lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §210 og lagmannsrettens saksbehandling. Det anføres at begrunnelsen er mangelfull. Retten har, etter det som gjøres gjeldende, ikke foretatt noen konkret drøftelse av kravet til spesifikasjon av de dokumenter som er pålagt fremlagt. Disse anførslene kan utvalget prøve i det videre kjæremål.
Om lovforståelsen vil kjæremålsutvalget generelt peke på: I en privat straffesak har saksøkeren samme plikt som et vitne "til å forklare seg og legge frem dokumenter og andre bevis.", jf straffeprosessloven §411 tredje ledd. Plikten for et vitne til dokumentfremleggelse følger av straffeprosessloven §210. Denne plikten gjelder ting - herunder dokumenter - "som antas å ha betydning som bevis".
Det er visse begrensninger i fremleggelsesplikten, blant annet ut fra reglene om taushetsplikt og taushetsrett. Det er videre et vilkår for fremleggelse at kravet - og pålegget - er slik utformet at det er mulig for den som skal etterkomme det, å vite hva som han skal fremlegge. Krevet til spesifisering og konkretisering må ses i lys nettopp av det nevnte formål, og formålet vil danne en ramme for begrensningene i fremleggelsesplikten. Det kan f eks ikke kreves at et dokument skal angis med dokumentnummer, dato, avsender, mottaker etc dersom opplysningene ellers er slik at adressaten for kravet på pålegget med rimelighet kan finne frem dokumentet. Nettopp dette siste må være det generelle krav til spesifikasjon som kan oppstilles.
Lagmannsretten har som generell lovforståelse lagt til grunn:
"Pålegg etter §411 jf. §210 må gjelde ting, og det er ikke tvil om at dette kan omfatte dokumenter. Lagmannsretten finner imidlertid på påleggets punkt 1, 2 og 6 ikke i tilstrekkelig grad har spesifisert hvilke dokumenter som skal fremlegges. Straffeprosessloven §210 antas ikke å gi adgang til å pålegge fremlagt et dokument som kun angis ved at det skal inneholde bestemte opplysninger, medmindre en slik angivelse identifiserer ett dokument eller en bestemt avgrenset krets av dokumenter som er likeverdige som bevis i saken.
Lagmannsretten antar at kravet til spesifikasjon må stilles mer eller mindre strengt alt ettersom de opplysningene man er ute etter kan fremskaffes på annen måte og i hvilken grad den part som begjærer fremleggelse har mulighet til å identifisere dokumentene."
Til dette bemerker utvalget: Det kan meget vel være en tilstrekkelig identifisering av dokumentet om innholdet eller deler av innholdet beskrives. Det vil klart være situasjonen, som lagmannsretten beskriver, når en slik angivelse "identifiserer ett dokument eller en begrenset krets av dokumenter som er likeverdige som bevis i saken." Men en angivelse av innholdet eller deler av innholdet, må også kunne være tilstrekkelig som spesifikasjon i andre situasjoner, blant annet hvor den bevismessige betydning ligger i å få fremlagt ett dokument med vedkommende opplysninger, uansett om opplysningen også skulle fremgå av andre dokumenter. Her vil pålegget kunne oppfylles hvis ett av flere av disse dokumentene fremlegges. En beskrivelse av innholdet eller deler av det vil også kunne være tilstrekkelig hvor det er av bevismessig betydning å få fremlagt alle dokumenter med vedkommende opplysning.
Lagmannsrettens bemerkninger om at kravet til spesifisering i noen grad må ses i lys av de muligheter den part som begjærer fremleggelse vil ha til å identifisere dokumentene, er utvalget enig i. Det er viktig at kravet ikke stilles så strengt at pålegget om fremleggelse blokkeres i situasjoner hvor det ellers ville være mulig for den kravet rettes mot å finne frem dokumentet ut fra den beskrivelse kravstilleren er i stand til å gi. Det er på den annen side rimelig å kreve at kravstilleren medvirker til en identifikasjon så langt det er mulig for ham.
Hovedelementet i lagmannsrettens begrunnelse for å legge til grunn at det her ikke er fremleggelsesplikt er:
"Slik de omstridte punktene i pålegget er utformet, synes det som de etterspurte opplysninger kan finnes i mange dokumenter: Under tvil finner lagmannsretten at pålegget er utilstrekkelig spesifisert."
Når lagmannsretten fremhever som avgjørende for at det ikke foreligger fremleggelsesplikt, at de etterspurte opplysninger kan finnes i mange dokumenter, reiser dette spørsmål om riktigheten av lovtolkingen, iallefall er det uklarhet ved denne. Som påpekt ovenfor kan det foreligge fremleggelsesplikt også i slike situasjoner. Det er i lagmannsrettens kjennelse ingen drøftelse av om det at opplysningene finnes i mange dokumenter gjør det vanskelig å identifisere dokumentene, og heller ikke av om fremleggelse av ett eller noen av dokumentene vil være tilstrekkelig til oppfyllelse av pålegget.
Det er også ellers mangler ved lagmannsrettens saksbehandling. Den avgjørelse lagmannsretten skulle treffe, ville ha som konsekvens enten at byrettens hevningskjennelse ble stående eller at den ble opphevet og at saken derved kunne bli fremmet til realitetsavgjørelse. Uansett resultat ville avgjørelsen få stor betydning for partene. I denne situasjonen er kjennelsesgrunnene for knappe på det helt sentrale punkt i avgjørelsen. Lagmannsretten skulle ha drøftet spesifikasjonsspørsmålet i relasjon til det enkelte krav om dokumentfremleggelse. Det tilkommer ikke utvalget i det videre kjæremål å gå inn i en slik drøftelse og vurdering. Men utvalget vil peke på som relevant i forhold til det begrunnelseskrav som må oppstilles, at de opplysninger som dokumentene i følge byrettenspålegg skal inneholde, gjelder konkrete forhold - blant annet skatte- og avgiftskrav og beløp avgjort ved motregning. Det virker umiddelbart noe overraskende at nærmere spesifisering her skulle være nødvendig for at det skulle kunne fremskaffes dokumenter med de etterspurte opplysninger. Også ut fra dette kan det ikke ses bort fra at mangelen på konkret vurdering av de enkelte punkter i pålegget kan ha hatt betydning for resultatet.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Saksomkostningsavgjørelsen i kjæremålet bør utstå til lagmannsretten nye avgjørelse, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostningsavgjørelsen i kjæremålet utstår til lagmannsrettens nye avgjørelse.