HR-1997-86-K - Rt-1997-306
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-20 |
| Publisert: | HR-1997-00086-K - Rt-1997-306 (84-97) |
| Stikkord: | Gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00086 K, jnr 41/1997 |
| Parter: | Steinar Lagesen og Mary-Ann Lagesen (Advokatfirmaet Seljevoll & Hamnes DA v/advokatfullmektig Nils Asbjørn Engstad) mot Sparebanken Nord-Norge (advokat Erik A Schilbred). |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Coward |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §6-1, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §1-1, §4-4, §4-8, Gjeldsordningsloven (1992) |
Saken gjelder spørsmål om verdistigning på skyldnerens bolig under gjeldsordningsperioden kan begrunne endring av gjeldsordning etter gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd.
Etter åpning av gjeldsforhandlinger ved Nord-Troms namsrett 13 januar 1994 ble det inngått frivillig gjeldsordning mellom Mary-Ann og Steinar Lagesen og deres kreditorer. Sparebanken Nord-Norge begjærte 3 september 1996 endring av gjeldsordningen, jf gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd, og Nord-Troms namsrett avsa 1 november 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen fra Sparebanken Nord-Norge om å endre gjeldsordning for Steinar og Mary-Ann Lagesen, tas til følge. Endringen innebærer at halvparten av økningen i det ektefellene har disponibelt skal tilfalle kreditorene. Namsmannen i Tromsø utarbeider ny betalingsplan i tråd med dette.
2. Gjeldsordningsperioden forlenges med 6 måneder, slik at gjeldsordningsperiodens slutt blir 31. oktober 2001."
Sparebanken Nord-Norge påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 12 desember 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved namsretten.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lagmannsretten fant at namsrettens kjennelse var basert på uriktig rettsanvendelse fordi namsretten hadde sett bort fra at også verdistigning på skyldnerens bolig er en omstendighet som i prinsippet kan begrunne endring av gjeldsordning i medhold av gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd.
Mary-Ann og Steinar Lagesen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tolket gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd feil når den har lagt til grunn at verdistigning på skyldnerens bolig er en omstendighet som kan begrunne endring av gjeldsordningen. Lagmannsrettens kjennelse innebærer at spørsmålet om salg av boligen etter gjeldsordningsloven §4-4 kan bli vurdert på nytt i løpet av gjeldsordningsperioden som følge av vesentlig økning i boligprisen. Dersom denne situasjonen skulle oppstå, vil det kunne medføre at en ikke får en ordnet fordeling mellom kreditorene jf gjeldsordningsloven §1-1, men en situasjon hvor kreditorene behandles tilfeldig som følge av at det ikke blir foretatt salg av boligen under gjeldsforhandlingsperioden. De kreditorene som fortsatt har et eksisterende krav, kan få bedre dekning etter hvert som boligprisen øker, mens de kreditorene som fikk slettet sitt krav ved iverksettelsen av ordningen, i praksis stilles som om boligen ble solgt til takstpris med tillegg av 10%, da gjeldsordningen ble inngått. Disse kreditorene vil følgelig ikke få del i den fordel som en videre økning av boligprisen innebærer.
Tidspunktet for takseringen av boligen ble nøye vurdert av lovgiver, og det ble lagt avgjørende vekt på å komme fram til et økonomisk resultat mest mulig likt med om boligen var blitt realisert under gjeldsforhandlingene. Det vises til Graver, Gjeldsordningsloven, 2 utgave 1996, side 148. Når gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a bestemmer at boligens omsetningsverdi skal gis et tillegg på 10 %, skyldes det at tillegget skal fange opp mulig verdistigning i løpet av gjeldsordningsperioden. Ett av formålene med å fastsette et fast tillegg til boligens markedsverdi var nettopp å unngå muligheten for at man måtte foreta gjentatte endringer i gjeldsordningen som følge av svingninger på boligmarkedet. Konsekvensen må bli at boligens opprinnelige takst med tillegg av 10 % må fastholdes under hele gjeldsordningsperioden. Dette ble også lagt til grunn i Rt-1995-171.
Det vises videre til Rt-1996-817, der Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til namsrettens og lagmannsrettens standpunkt om at "friverdien", dvs forskjellen mellom markedsverdi med tillegg av 10 % og pantegjelden, ikke kunne fylles opp til fordel for uprioriterte fordringer.
Det kan etter dette ikke være grunnlag for å endre en gjeldsordning etter begjæring fra en fordringshaver, selv om boligens omsetningsverdi stiger mer enn 10 % i løpet av gjeldsordningsperioden.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Steinar Lagesen og Mary-Ann Lagesen tilkjennes sakens omkostninger med kr 2400, - ."
Kjæremotparten, Sparebanken Nord-Norge, gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig og slutter seg i det vesentlige til lagmannsrettens premisser. Både ordlyden i gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd og lovforarbeidene tilsier at verdistigning på skyldnerens bolig under gjeldsordningsperioden kan være en omstendighet som kan begrunne endring av gjeldsordning i medhold av §6-1 tredje ledd. Det vises til Innst.O.nr.90 (1991-92) side 26 og 27. Begrepet "skyldnerens økonomiske stilling" i §6-1 tredje ledd innebærer at man må ta for seg skyldnerens økonomiske status med de formuesgoder som hører hjemme der, herunder boligen. Når grensen for hvilke panteheftelser som skal sikres er satt til 10% over boligens omsetningsverdi, skyldes det i første rekke at dette bedre ivaretar interessen til de fordringshaverne som har pant like over panteobjektets verdi.
Lagmannsrettens standpunkt harmonerer også med hovedmotivet bak denne bestemmelsen. Det vises til Ot.prp.nr.81 (1991-92) side 43 og Innst.O.nr.90 (1991-92) side 30 hvor det framgår at fordringshavere vil kunne kreve endring dersom skyldneren kan betale vesentlig mer av sin gjeld. Da kan man ikke unnlate å ta hensyn til hva man kan få ut av boligen, som kanskje befinner seg i et strøk som i tiden etter gjeldsordningens vedtagelse har vært gjenstand for sterk prisstigning sammenlignet med like formålstjenlige boliger et annet sted. Det vil være støtende om ikke kreditorene som har finansiert formuesgodet, i en slik situasjon skulle ha mulighet til å få igjen noe av det de måtte gi avkall på ved gjeldsordningen. En fordringshaver må da, gjennom en endringssak med eventuelt boligbytte, kunne dra nytte av verdistigning på boligen som finner sted etter at gjeldsordningen er vedtatt.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking. Dette spørsmål kan kjæremålsutvalget prøve.
Lagmannsretten uttaler at etter dens oppfatning taler de beste grunner for at også verdistigning på skyldnerens bolig er en omstendighet som "i prinsippet" kan begrunne endring av gjeldsordning i medhold av gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd. Etter den nevnte bestemmelse kan namsretten omgjøre en gjeldsordning dersom det inntrer "vesentlige forbedringer i skyldnerens økonomiske stilling" under gjeldsordningsperioden.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke i prinsippet kan utelukkes at verdistigning på skyldnerens bolig kan komme i betraktning etter gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd. Men kjæremålsutvalget vil peke på at bestemmelsen bare inneholder en "kan"-regel, og at det - som påpekt av namsretten - i alminnelighet vil være best overensstemmede med de hensyn som ligger bak lovregelen ikke å endre gjeldsordningen på grunn av verdistigning på skyldnerens bolig. Det kan imidlertid tenkes forhold som vil gjøre det naturlig med et unntak fra hovedregelen. Den nærmere vurdering må her foretas av namsretten ved ny behandling av saken.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den kjennelse som avslutter saken.