HR-1997-93-K - Rt-1997-310
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-21 |
| Publisert: | HR-1997-00093-K - Rt-1997-310 (86-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1996-01497 - Høyesterett HR-1997-00093 K, jnr 49/1997 |
| Parter: | Hans Arvid Lund mot Laila Lund Ohnstad (advokat Erik Eriksen) Flekkerøy Bolig og Fritidsutleie AS. |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Coward |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §119, §364, §369, §87, §172, §180 |
Saken gjelder avvisning av anke.
Kristiansand namsrett avsa 2 september 1996 kjennelse som stadfestet bud fra Flekkerøy Bolig og Fritidsutleie AS avgitt på tvangsauksjon for oppløsning av Hans Arvid Lund og Laila Lund Ohnstads sameie i gnr 6 bnr 33 og 34 i Kristiansand. Hans Arvid Lund innga skriftlig ankeerklæring. Namsretten ga i brev 3 oktober 1996 Lund frist til 12 oktober med å rette en del mangler ved ankeerklæringen, blant annet at den ikke var underskrevet eller medunderskrevet av advokat, jf tvistemålsloven §364 annet ledd. Mandag 14 oktober innleverte Lund en ny ankeerklæring med følgeskriv ved namsrettens kontor. Heller ikke denne ankeerklæringen var undertegnet av advokat. I følgeskrivet begrunnet Lund dette. Videre skrev han følgende:
"Hvis retten allikevel ikke godtar anken, ønsker undertegnede å avgi anken muntlig slik jeg forstår det er muligheter til."
Agder lagmannsrett avsa 16 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 2500,-."
Lagmannsretten la vekt på at Lund forsettlig hadde unnlatt å sørge for at en advokat medunderskrev ankeerklæringen, og at muntlig anke ikke var avgitt før fristen utløp.
Hans Arvid Lund har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at tvistemålsloven §364 annet ledd må forstås slik at ankeeklæringen må undertegnes av enten en advokat eller av parten. Han har videre anført at han 14 oktober innleverte den skriftlige ankeerklæringen med følgeskrivet til en funksjonær ved namsretten, og at han også muntlig poengterte at han ønsket å avgi anken muntlig dersom den skriftlige ikke ble godtatt. Anken ble mottatt uten nærmere kommentar, etter at funksjonæren hadde konferert med dommerfullmektigen. Lund oppfattet dette slik at den var i orden. Han fikk senere et brev fra namsretten som han oppfattet som en bekreftelse på dette. Lund har også gjort rede for sine tidligere rettergangsskritt og saksbehandlingen for øvrig ved namsretten og lagmannsretten. Han har nedlagt påstand om opphevelse av lagmannsrettens kjennelse eller oppreisning for oversittelse av ankefristen, og tilkjennelse av saksomkostninger.
Laila Lund Ohnstad har tatt til motmæle og anført at det var riktig å avvise ankeerklæringen når den ikke var undertegnet eller medundertegnet av advokat innen den frist som ble satt. Hun har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Laila Lund Ohnstad tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget med kr 1000,-"
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avvisning av en anke, og at utvalget har full kompetanse.
Når det gjelder lovtolkingen, hevder den kjærende part at tvistemålsloven §364 annet ledd innebærer at en ankeerklæring enten må være underskrevet av den ankende part selv, eller den må være medunderskrevet av en advokat. Dette er klart uriktig; bestemmelsen må leses slik at ordene "av en advokat" refererer til både underskrift og medunderskrift. Når ankeerklæringen fremsettes skriftlig, må altså en advokat ha underskrevet eller medunderskrevet, og det er ikke gjort i saken her.
En ankeerklæring kan imidlertid også fremsettes muntlig overfor den rett hvis avgjørelse angripes, se tvistemålsloven §364 første ledd. Tvistemålsloven §119 annet ledd fastsetter at når retten får en muntlig henvendelse i stedet for prosesskrift, skal den straks sette henvendelsen opp som prosesskrift og undertegne det sammen med parten. Spørsmålet blir om det her var riktig å avvise anken når Lund overfor namsretten hadde poengtert at han ønsket å fremsette anken muntlig dersom den skriftlige ankeerklæringen ikke ble godtatt. Tvistemålsloven §87 pålegger retten en alminnelig veiledningsplikt, og §369 pålegger spesielt den rett som mottar en ankeerklæring, å gjøre oppmerksom på det dersom den finner at anken er for sent fremsatt, eller at ankedomstolen av eget tiltak må nekte å fremme den av andre grunner. Slik saken her lå an, mener utvalget at namsretten skulle tatt kontakt med Lund om fremsettelse av muntlig ankeerklæring, og at det ikke var riktig å avvise anken når dette ikke var gjort. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Lund kan da gis ny frist for å inngi ankeerklæring.
Kjæremålet har ført frem. Utvalget finner ikke grunn til å ilegge kjæremålsmotpartene saksomkostninger for utvalget, se tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.