HR-1997-95-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-20 |
| Publisert: | HR-1997-00095s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00095S , jnr 494/1996 |
| Parter: | A. |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Coward |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeloven (1902) §270, §271, Straffeprosessloven (1981) §165, §226, §387, §388, §444, §445, §446 |
Saken gjelder krav om erstatning i anledning strafforfølgning.
A, født xx.xx.1940, ble ved Midhordland herredsretts dom 20 juni 1990 dømt til straff av fengsel i to år og seks måneder for overtredelse av bl.a. merverdiavgiftsloven §72 nr 1 jf straffeloven §270 jf §271. Fengselsstraffen ble delvis fullbyrdet i tiden 2 november 1992 til 23 februar 1994.
A fremsatte 24 oktober 1992 begjæring til herredsretten om gjenopptakelse av saken i det det ble anført at han ikke var strafferettslig tilregnelig på gjerningstiden. Herredsretten tok i første omgang ikke begjæringen til følge, men etter at lagmannsretten hadde opphevet herredsrettens kjennelse besluttet denne at det skulle foretas full judisiell observasjon av domfelte. De sakkyndige Hornemann og Asserson konkluderte i erklæring 28 januar 1994 med at A var sinnssyk på gjerningstiden - i tidsrommet 1987 til februar 1989 -, men ikke sinnssyk nå. Midhordland herredsrett avsa 24 februar 1995 dom med slik slutning:
"A, født xx.xx.1940, frifinnes for tiltalebeslutning av 15.11.1989."
A fremsatte 19 mai 1995 krav om erstatning av staten. Etter muntlig forhandling avsa Midhordland herredsrett 19 mars 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. A tilkjennes erstatning fra staten i medhold av straffeprosessloven §445 med kr 5000,- - kronerfemtusen - og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med kr 300000,- kronertrehundretusen.
2. Krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 tas ikke til følge."
A påkjærte kjennelsen. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse 28 oktober 1996 ble kjæremålet forkastet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg i det det er anført at det ved kjennelsen hefter saksbehandlingsfeil og feil lovtolking og lovanvendelse som må føre til opphevelse. Det er sammenfatningsvis anført:
Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tillot muntlig forhandling om kjæremålet. Erstatningskravet ble behandlet etter muntlig forhandling for herredsretten og alle rettssikkerhetshensyn tilsier at den behandles i de samme former for lagmannsretten. Særlig var det nødvendig at lagmannsretten fikk muntlig forklaring fra de sakkyndige om As sykdom og arbeidsførhet med sikte på å belyse spørsmålet om årsakssammenheng mellom strafforfølgningen og inntektstapet.
Det gjøres videre gjeldende at lagmannsretten ved å nekte muntlig forhandling ikke har sørget for å få saken tilstrekkelig opplyst. Det var åpenbart et behov for inngående forklaringer fra de sakkyndige om sammenhengen mellom strafforfølgningen og skaden, spesielt relatert til hvilken prognose A ville ha stått overfor dersom han hadde kommet under medisinsk behandling i løpet av vinteren 1989/90, og hva som ligger bak det forhold at A ikke ble ansett sinnssyk på det tidspunkt de sakkyndige avga sin erklæring.
Videre var det av fundamental betydning at det ble ført ytterligere bevis for hvilken situasjon A ville eller kunne vært i dersom strafforfølgningen ikke hadde funnet sted, eventuelt dersom denne hadde blitt avsluttet omkring årsskiftet 1989/90. Herredsretten, som lagmannsretten har sluttet seg til, synes å ha lagt avgjørende vekt på at A på grunn av sykdommen uansett ikke ville hatt inntekter. Ytterligere bevisførsel om dette forhold var påtenkt for lagmannsretten, hvilket fremgår av kjæremålet. Det at kjæremålet er avgjort uten at disse bevis er "tillatt presentert", eventuelt i skriftlig form, er en klar saksbehandlingsfeil. Det er særlig vist til at dr Asserson ifølge erklæring av 7 november 1996 er av den oppfatning at ytterligere bevisførsel i denne henseende er nødvendig.
Det ble for underrettene anført at påtalemyndigheten må ha tvilsrisikoen i spørsmålet om når A ville blitt arbeidsfør så langt gjelder spørsmålet om hvilken prognose han ville hatt dersom sykdommen hadde blitt oppdaget tidligere ved judisiell observasjon. Dette fordi påtalemyndigheten kan klandres for ikke å ha fremstilt A for psykiater. Det er feil lovanvendelse for så vidt lagmannsretten ikke synes å ha lagt til grunn at påtalemyndigheten har tvilsrisikoen på dette punkt. Lagmannsretten har bemerket at påtalemyndigheten vanskelig kan lastes for at det tok lang tid å avklare sykdomsforholdet. Det ulovfestede culpaansvar er fundert på skadevolders kunnskap om risikoen for skade, herunder hans derpå følgende unnlatelse av å avverge skaden. Når underrettene uten videre avfeier dette grunnlaget for erstatningskravet, uten at kjennelsesgrunnene redegjør for en konkret vurdering av handlingen/unnlatelsen i forhold til kunnskap om skaderisikoen, og uten å vurdere om unnlatelsen har betydning som årsaksfaktor for skaden, må rettens forståelse av gjeldende rett være uriktig. Det er heller ikke tatt standpunkt til at straffeprosessloven §226 første og tredje ledd pålegger politi og påtalemyndighet bestemte handleplikter. Når daværende forsvarer ba om rettspsykiatrisk undersøkelse, hadde påtalemyndigheten likefrem plikt til å la slik undersøkelse foreta, eventuelt slik straffeprosessloven §165 tredje ledd foreskriver.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling for Gulating Lagmannsrett.
For det tilfelle at forsvareroppnevning for Høyesteretts Kjæremålsutvalg ikke innvilges:
Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å erstatte A saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Påtalemyndigheten har vist til sitt tilsvar til kjæremålet til lagmannsretten, i hovedsak gjengitt i lagmannsrettens kjennelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset ved straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Det er som en saksbehandlingsfeil gjort gjeldende at lagmannsretten ikke holdt muntlig forhandling under kjæremålsbehandlingen. Dette reguleres av straffeprosessloven §387 første ledd, hvoretter retten kan holde muntlig forhandling når særlige grunner taler for det. Etter første ledd 2. punktum kan rettens beslutning ikke angripes ved kjæremål eller anke. Dette gjelder også rettens beslutning om ikke å holde muntlig forhandling, jf Rt-1995-2027. Denne del av kjæremålet kan således ikke føre frem.
Det er videre som en saksbehandlingsfeil gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har sørget for en tilstrekkelig opplysning av saken. Argumentasjonen er her meget den samme som for å holde muntlig forhandling. Kjæremålsutvalget peker i denne forbindelse på at lagmannsretten allerede ved brev av 7 mai 1996 meddelte sitt standpunkt om ikke å holde muntlig forhandling. Den kjærende part tok i et senere prosesskrift til orde mot dette standpunkt, men lagmannsretten ble ikke bedt om å innhente uttalelse fra noe hold, og det ble heller ikke tilbudt bevisførsel, noe det ville ha vært god tid til før lagmannsretten avsa sin kjennelse 28 oktober 1996. Selv om retten har en viss plikt til av eget tiltak å sørge for opplysning også av en slik erstatningssak som det her dreier seg om, kan ikke kjæremålsutvalget se at det her er begått noen feil. Heller ikke denne del av kjæremålet kan føre frem.
Angrepet på lagmannsrettens lovtolking, som også sier seg å gjelde lovanvendelsen, synes i alt vesentlig å gjelde lovanvendelsen. Som tidligere nevnt, kan kjæremålsutvalget ikke prøve den konkrete lovanvendelse. I forbindelse med angrepet på lovanvendelsen klandres lagmannsretten for at den ikke har tatt opp forskjellige problemstillinger som den kjærende part finner relevant. Såvidt kjæremålsutvalget kan se, går dette på lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er noen feil, verken ved lagmannsrettens lovtolking eller saksbehandling. Etter utvalgets oppfatning fremgår lagmannsrettens standpunkt med tilstrekkelig tydelighet av dens kjennelse, uten at det var nødvendig å gå mer i detalj.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.