HR-1998-103-S - Rt-1998-353
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-20 |
| Publisert: | HR-1998-00103-S - Rt-1998-353 (108-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse, Rettergangsbot |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00103 S, jnr 67/1998. Jf LH-1997-00804. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Gussgard, Oftedal Broch, Flock |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, Straffeprosessloven (1981) §392, Straffeloven (1902) §229, §232, §321, §388, §391, §436 |
A, født xx.xx.1973, ble ved Senja herredsretts dom av 14 mars 1996 dømt for overtredelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf §232 til en straff av fengsel i 120 dager. A ble dømt til å betale fornærmede erstatning og oppreisning med tilsammen 3 193 kroner og til å betale saksomkostninger med 2 000 kroner.
As anke over herredsrettens dom ble ved Hålogaland lagmannsretts beslutning av 23 april 1996 nektet fremmet, jf straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 6 juni 1996 kjennelse hvoretter As kjæremål over lagmannsrettens beslutning ble forkastet, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.
A begjærte 25 april 1997 gjenopptakelse av saken ved Senja herredsrett. Herredsretten avsa 3 september 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om gjenopptakelse av sak 96-00074 M for Senja herredsrett forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 10 desember 1997 avsa enstemmig kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilpliktes å erstatte sakens omkostninger med kr 2 000."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Gjenopptakelsesbegjæringen hadde tre rettslige grunnlag. Disse var forankret i den faktiske anførsel at en av meddommerne i straffesaken sov under deler av hovedforhandlingen. Lagmannsretten har foretatt en feilaktig tolking av disse grunnlagene.
Lagmannsretten har lagt til grunn at meddommeren enkelte øyeblikk kan ha falt ut av sin konsentrasjon, uten at dette behøver å skyldes at han sovnet. Flere vitner har imidlertid forklart at meddommeren kontinuerlig "duppet av" under hovedforhandlingen. Meddommeren har således gjort seg skyldig i et straffbart forhold, jf straffeprosessloven §392 nr 1. Det strafferettslige grunnlag følger av domstolsloven §200 første ledd, som setter straff for blant annet offentlige tjenestemenn som gjør seg skyldig i forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang. En meddommer er i denne sammenheng å anse som offentlig tjenestemann. Selv ut fra det lagmannsretten er kommet frem til, må det legges til grunn at meddommerens opptreden er i strid med domstolsloven §200 første ledd. Det må settes strenge krav til en meddommers oppmerksomhet på et hvert trinn av hovedforhandlingen i en straffesak, og det må være klart at meddommeren ikke har gitt saken den fulle oppmerksomhet som kreves.
Lagmannsretten har funnet at forholdet kan utelukkes å ha hatt noen innvirkning på dommen til skade for domfelte. Dette må også være en feiltolking av straffeprosessloven §391 nr 1. Lagmannsretten synes å mene at skyldspørsmålet var meget klart. A ble imidlertid ikke hørt med sine anførsler om provokasjon, nødverge og berettiget harme. Uansett bedømmelsen på dette punkt kan det foreligge forhold i saken som trekker i formildende retning. Når meddommeren mistet konsentrasjonen, kan det ikke utelukkes at han mistet poeng av formildende karakter.
Også når det gjelder straffutmålingen er det forhold som tilsier at den idømte straff er alt for streng. Det er forsvarerens oppgave å behandle utmålingspørsmålet. Dersom meddommeren gikk glipp av prosedyren av dette, kan det ikke utelukkes å ha innvirket på dommen til skade for domfelte.
Dersom meddommeren ved å følge med under lovhandlingene hadde fått en annen oppfatning av skyld- og reaksjonsspørsmålet enn de andre dommerne, kan det ikke utelukkes at dette ville ha innvirket på domsresultatet i domfeltes favør, jf straffeprosessloven §391 nr 1 i f.
Ovennevnte omstendigheter må også gjøre at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd anses oppfylt.
Også de domstolsskapte, uskrevne prinsipper om en betryggende og rettferdig prosess tilsier gjenopptakelse. Det foreligger omstendigheter ved straffesaken som er egnet til å svekke tilliten til rettsapparatet på grunn av mistanke om tjenesteforsømmelse hos en av meddommerne. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Sak nr. 96-00074 M for Senja herredsrett gjenopptas.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
Påtalemyndigheten, har sluttet seg til lagmannsrettens kjennelse og har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjærende part idømmes saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at kjæremålsutvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolkning.
Lagmannsretten gir uttrykk for at den kan "i høyden finne bevist at meddommeren enkelte korte øyeblikk kan ha falt ut av sin konsentrasjon". Lagmannsretten legger deretter til grunn at meddommeren ikke gjorde seg skyldig i noe straffbart forhold i anledning saken. Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette er uttrykk for noen uriktig tolking av domstolloven §200, som var påberopt som den aktuelle straffebestemmelse. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Lagmannsretten har videre - uansett hvorledes meddommerens forhold bedømmes - gitt uttrykk for at det kan utelukkes at dette har hatt innvirkning på dommen til skade for domfelte. Denne uttalelse bygger på en vurdering av bevisene i saken som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Det samme gjelder når lagmannsretten gir uttrykk for at den finner det åpenbart at de to kumulative vilkår i straffeprosessloven §392 annet ledd ikke er oppfylt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Domfelte bør erstatte det offentlige en del av sakens omkostninger, jf straffeprosessloven §436 annet ledd. Beløpet settes skjønnsmessig til 1 500 kroner og kommer i tillegg til de saksomkostninger som lagmannsretten har pålagt domfelte å betale.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til det offentlige 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.