HR-1998-110-S - Rt-1998-361
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-24 |
| Publisert: | HR-1998-00110-S - Rt-1998-361 (112-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00110 S, jnr 632/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162a, §162, Straffeloven (1902), Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Straffeprosessloven (1981) §387, Straffeprosessloven (1981) |
Saken gjelder erstatning for tapt inntekt og oppreisning etter straffeprosessloven kapitel 31.
A ble ved Eidsivating lagmannsretts dom 19 august 1992 dømt for forbrytelse mot straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd og mot straffeloven §162a annet ledd til en straff av fengsel i 10 år. Domfellelsen for straffeloven §162 gjaldt medvirkning til innførsel av 1781 gram heroin. Overtredelsen av §162a gjaldt innførsel av 20 000 DEM som var utbytte av en narkotikaforbrytelse fra Norge til Tyskland. A anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Ved Høyesteretts dom 14 januar 1993 ble anken forkastet.
A begjærte saken gjenopptatt i mars 1993. Gjenopptakelsesbegjæringen ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett. Etter kjæremål stadfestet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens kjennelse. I juni 1995 fremsatte A ny begjæring om gjenopptakelse. Lagmannsretten forkastet begjæringen. Etter kjæremål fra A avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 1 februar 1996 kjennelse med slik slutning: "Gjenopptakelse tillates for så vidt A, født xx.xx.1952, er dømt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd. For øvrig avslås begjæringen."
Ved den nye behandlingen i Borgarting lagmannsrett ble A frifunnet for det tiltaltepunktet som var tillatt gjenopptatt. Straffen for overtredelse av straffeloven §162a ble satt til fengsel i 1 år og 6 måneder, som i sin helhet ble ansett sonet ved utholdt varetekt i 558 dager.A, hans hustru og hans fire barn fremsatte krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapitel 31. Borgarting lagmannsrett avsa 14 november 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Staten ved justisdepartementet betaler til A i erstatning for tapt inntekt 520.000 - femhundreogtjuetusen - kroner, for tap i fremtidig erverv 1350000 - en milliontrehundreogfemtitusen - kroner, for utgifter 50.000 - femtitusen - kroner, og i oppreisning 1350000 - en milliontrehundreogfemtitusen - kroner, til sammen 3270000 - tre millionertohundreogsyttitusen - kroner.
2. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til Amal Del A 300.000 - trehundretusen - kroner.
3. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til Rabeh Del A 300.000 -trehundre tusen - kroner.
4. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til Nadiah Del A 300.000 - trehundre tusen - kroner.
5. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til Rollah Del A 150.000 - etthundreog femtitusen - kroner.
6. Staten ved Justisdepartementet betaler i erstatning til Salah Del A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.
7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."
Påtalemyndigheten erklærte 3 desember 1997 kjæremål over kjennelsen, uten noen nærmere begrunnelse. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 23 desember 1997 i lnr 628/1997 ( HR-1997-00628) ble kjæremålet avvist som for sent fremsatt.
A erklærte 22 desember 1997 kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Ved prosesskrift 16 januar 1998 ble kjæremålet delvis trukket tilbake. Etter dette gjelder kjæremålet lagmannsrettens utmåling av erstatning for lidt inntektstap og utmålingen av oppreisning til A.
A har anført at erstatning for lidt inntektstap må beregnes utfra en gjennomsnittelig industriarbeiderlønn med 200 000 kroner pr år. Det gikk 6 år og 7 måneder fra pågripelsen til lagmannsrettens kjennelse forelå. Med fradrag for den delen av dommen som ikke ble gjenopptatt, og som representerer soning i 1 år, skal A ha erstattet inntektstap for 5 år 7 måneder. Det blir 1 150 000 kroner. I tillegg skal han ha avsavnsgodtgjørelse skjønnsmessig fastsatt til 200 000 kroner, slik som lagmannsretten også har utmålt.
Oppreisningsbeløpet er for lavt. Den uberettigede fengslingen var her 3 år og 9 måneder. Sammenlignet med avgjørelsen i Rt-1997-995, der en mann fra Sri Lanka ble tilkjent 3 mill kroner for å ha sonet i underkant av 2 års fengsel, burde A vært tilkjent i størrelsesorden 6 mill kroner.
Det er bedt om at saken overføres til behandling i Høyesterett, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd annet pkt. A har ikke nedlagt noen formell påstand.
Kjæremålet og prosesskriftet 16 januar 1998 har vært forelagt påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten har avgitt en kort uttalelse og anført at det ikke er grunnlag for ytterligere erstatning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens utmåling av erstatning og oppreisning for uberettiget fullbyrdelse av fengselsstraff, og utvalget har full kompetanse.
Lagmannsrettens erstatningsutmåling er angrepet på to punkter. For det første gjelder det erstatning for allerede lidt tap ved bortfall av arbeidsinntekter. Lagmannsretten tilkjente kr 520000, mens det var krevet kr 1,35 mill. Den vesentligste årsak til forskjellen i beløpene ligger i at lagmannsretten anså at 50 % av tapet må tilskrives virkningen av dommen for narkotikaheleri, straffeloven §162a, som ble opprettholdt. Etter utvalgets mening er dette prinsipielt en riktig betraktning. Hvor stor del av tapet som skal tilskrives henholdsvis den berettigete og den uberettigete del av fengselstraffen, er selvsagt skjønnsmessig, og utvalget finner ikke grunn til å fravike lagmannsrettens vurdering. Også for den øvrige beregning av lidt tap slutter utvalget seg til lagmannsretten.
Videre ble A tilkjent kr 1,35 mill i oppreisning. Her hadde han krevet kr 6 mill. Også på dette punkt reduserte lagmannsretten erstatningen med 50 % ut fra den samme begrunnelse, som utvalget slutter seg til. I tillegg anså lagmannsretten at fradrag i fengselstiden må gjøres for hele fengselsstraffen som ble utmålt for narkotikaheleri, 1 år og 6 måneder, idet den ble ansett avsonet ved varetekt av denne lengde. Det er da riktig å legge dette til grunn, og ikke ta hensyn til at man normalt vil bli prøveløslatt etter soning av 2/3 av tiden. Også her er utvalget enig. I sum betyr dette at lagmannsrettens utmåling av oppreisningsbeløpet ligger på samme nivå som avgjørelsen i Rt-1997-995, særlig under hensyn til at de påviste varige skader forårsaket av fengselsoppholdet der, var alvorligere.
Den kjærende part påkjærte opprinnelig også de andre erstatningspostene i lagmannsrettens avgjørelse. Det ble trukket tilbake, dog slik at det nå ble begjært renter av disse beløpene fra 1 desember 1997. For disse erstatningspostene blir lagmannsrettens avgjørelse stående uendret. Også kravenes forfallstid følger da av lagmannsrettens avgjørelse, jf eksempelvis Rt-1994-190, og renteplikten følger direkte av lov 17 desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling §2.
Utvalget har ikke funnet grunn til å overføre saken til behandling i Høyesterett, jfr straffeprosessloven §387 tredje ledd 2. punktum.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.