HR-1998-126-K - Rt-1998-491
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-06 |
| Publisert: | HR-1998-00126-K - Rt-1998-491 (142-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremålsfrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1997-00623, Høyesterett HR-1998-00126 K, jnr 46/1998. |
| Parter: | A (advokat Kjersti Gjellesvik) mot B (advokat Frode Folkestad). |
| Forfatter: | Dolva, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §179, Tvistemålsloven (1915) §398, LOV-1980-10-25, Barnebortføringsloven (1988) §12 |
Saken gjelder spørsmål om et kjæremål er fremsatt i rett tid i en sak om krav om tilbakelevering av barn etter barnebortføringsloven.
B og A giftet seg i 1986 og ble separert i november 1995. De bodde under ekteskapet i Italia og har hatt felles foreldreansvar for sønnen C, født xx.xx.1987. Den 24 mai 1996 reiste B sammen med sønnen til Norge, hvor de siden har oppholdt seg.
Den 6 juni 1996 framsatte A begjæring om tilbakelevering i henhold til Haagkonvensjonen av 25 oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring og barnebortføringsloven av 8 juli 1988 nr 72.
X namsrett avsa 12 november 1996 kjennelse hvor begjæringen om tilbakelevering ble tatt til følge. Kjæremål fra B til Gulating lagmannsrett ble forkastet ved kjennelse 15 januar 1997. Ved Høyesteretts kjennelse 14 mars 1997 ble imidlertid lagmannsrettens kjennelse opphevet, og saken hjemvist til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Gulating lagmannsrett avsa deretter 19 desember 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Tilbakelevering av C tillates ikke.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A påkjærte den 20 januar 1998 lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av barnebortføringsloven §12.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om tilbakeføring av C tas til følge.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger. "
B anfører at kjæremålet må avvises som for sent framsatt. Lagmannsrettens kjennelse av 19 desember 1997 er ifølge lagmannsrettens brev sendt partene 22 desember 1997. Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjæremotpartens advokat 29 desember 1997, og begge parters prosessfullmektiger har kontor i samme by. Det er ikke opplyst noen grunn til at den kjærende parts prosessfullmektig først vedtok forkynnelse 7 januar 1998. Forkynnelsen skal vedtas når den kommer fram til prosessfullmektigens kontor. Kjæremålsfristen er 14 dager, og fristen løper fra kjæremålet kom fram til kontoret. Det må åpenbart ha vært før 7 januar i år. Kjæremålet av 20 januar 1998 er således for sent framsatt.
Subsidiært anføres at lagmannsrettens avgjørelse er riktig såvel i resultat som i begrunnelse, dog slik at kjæremotparten skulle vært tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Det tas forbehold om ytterligere anførsler dersom kjæremålet ikke avvises som for sent framsatt.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises som for sent framsatt.
Subsidiært : Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, for såvidt gjelder pkt 1.
2. B tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i telefaks 25 februar 1998 orientert prosessfullmektigen for den kjærende part om at utvalget overveier å avvise kjæremålet som for sent innkommet, og anmodet om prosessfullmektigens omgående uttalelse. Prosessfullmektigen har i telefaks 27 februar 1998 til utvalget opplyst at forkynnelsen ikke var mottatt da hun 23 desember 1997 dro på juleferie. Advokatkontoret var stengt mellom jul og nyttår samt fredag 2 januar 1998. Hun hadde selv ferie frem til og med 6 januar 1998 og gjenopptok arbeidet onsdag 7 januar 1998. Hun vedtok da forkynnelsen. Det er videre pekt på at lagmannsretten ikke hadde merknader til vedtakelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må avvises da det er erklært for sent.
Lagmannsrettens kjennelse ble 22 desember 1997 sendt begge prosessfullmektiger på vanlig måte til vedtakelse av forkynnelse etter domstolloven §179. Kjæremotpartens prosessfullmektig vedtok forkynnelsen 29 desember 1997, mens den kjærende parts prosessfullmektig først vedtok forkynnelse onsdag 7 januar 1998. Den sene vedtakelsen skyldes prosessfullmektigens ferie frem til og med 6 januar 1998.
Kjæremålsfristen er to uker, jf tvistemålsloven §398. Det har vært vanlig å godta som utgangspunkt for rettsmiddelfrister det tidspunkt da en prosessfullmektig har vedtatt forkynnelse, selv om dette er en kortere tid etter at dokumentet kom til vedkommendes kontor, dersom vedkommende på grunn av reisefravær, ferie eller sykdom ikke har kunnet gjøre seg kjent med dokumentet før, se Rt-1977-1372, og Rt-1989-480. Ved lengre fravær eller når spesielle grunner taler for det, bør man imidlertid kreve at prosessfullmektigen sørger for at en annen kan vedta forkynnelsen og i tilfelle foreta det nødvendige under fraværet. Disse forhold tilsier at rettsmiddelsfristen i det foreliggende tilfelle senest må regnes fra mandag 5 januar.
Kjæremålsutvalget vil i denne forbindelse peke på at den foreliggende sak gjelder tilbakelevering av barn etter barnebortføringsloven, en sakstype hvor tidsmomentet er av betydning. Forberedende dommer i lagmannsretten hadde i løpet av desember 1997 i flere brev til prosessfullmektigene gjort oppmerksom på at lagmannsretten ville ta saken opp til avgjørelse på det grunnlag som forelå ved utløpet av uke 50. Det må i et slikt tilfelle kreves at prosessfullmektigene i forbindelse med lengre fravær fra kontoret sørger for at en annen kan vedta en eventuell forkynnelse, eller aksepterer at rettsmiddelfristen løper fra et tidligere tidspunkt og sørger for eventuell rettsmiddelerklæring i forhold dertil. Ordningen med rettsmiddelfrister er etablerert av hensyn til begge parter i en sak, slik at de har en viss sikkerhet for sin rettslige situasjon. Forkynning etter domstolloven §179 forutsetter derfor at prosessfullmektigene som hovedregel erkjenner mottagelse når forsendelsen er kommet frem.
Kjæremålet blir etter dette å avvise.
Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 1 000 kroner. Utvalget finner at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse vil bli stående.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1.000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.