HR-1998-181-K - Rt-1998-562
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-26 |
| Publisert: | HR-1998-00181-K - Rt-1998-562 (168-98) |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1998-00037, Høyesterett HR-1998-00181 K, jnr 99/1998 |
| Parter: | A (advokat Roe Lauvås) mot B (advokat Vidar Launy) |
| Forfatter: | Bugge, Gjølstad, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §404, §44, Barneloven (1981) |
Saken gjelder kjæremål over foreløpig avgjørelse om samværsrett etter barneloven §46.
A og B ble samboere i 1992. Sammen har de C, født xx.xx.1993. Frem til 25 september 1994 bodde partene i felles bolig. A flyttet da ut av boligen med C. Partene inngikk avtale 6 januar 1995 hvoretter datteren skulle bo hos moren, men ha omfattende samvær med faren.
A flyttet til X, hvor hun og datteren fortsatt bor. B bor på sitt hjemsted på Y.
Bs samvær med datteren ble inntil påsken 1997 gjennomført i henhold til avtalen. I mars 1997 anmeldte A B til politiet for incest. Samvær ble deretter gjennomført i X under tilsyn av en person B medbragte fra Y. Politiet henla i oktober 1997 anmeldelsen mot B "idet intet straffbart forhold anses bevist".
Ved stevning av 18 september 1997 krevde B omsorgen for datteren og at det ble fastsatt samværsordning. B ba samtidig om foreløpig avgjørelse om samvær etter barneloven §46. X byrett avsa 12 desember 1997 kjennelse med slik slutning:
"B gis rett til samvær med C iht. avtale av 6. januar 1997 under følgende forutsetninger: Overnatting skjer hos D, E eller F, eller hos far i rom sammen med en av dem. Samvær for øvrig skjer under tilsyn av disse."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 13 februar 1998 avsa enstemmig kjennelse med slik slutning:
"1. X byretts kjennelse av 12. desember 1997 stadfestes, med den rettelse at henvisningen til avtale av 6. januar 1997 rettes til avtale av 6. januar 1995.
2. Saksomkostningsavgjørelsen blir å utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens avgjørelse er et utslag av feil rettsanvendelse. Lagmannsretten uttaler at det ikke kan utelukkes at barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep, men tar ikke på alvor det forhold at barnet nå skal utredes på Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling ved Fylkessykehuset i X.
Lagmannsretten legger til grunn at selv om det skulle være slik at faren har begått seksuelle overgrep mot C, vil den tilsynsordning som retten har fastsatt sikre henne mot å bli utsatt for seksuelle overgrep under samvær. Dette må anses som feil risikovurdering.
Høyesterett har i Rt-1994-940, jf Rt-1989-320, slått fast at det i forbindelse med samvær overhodet ikke skal tas noen risiko. I Rt-1995-627 er det også fastslått som en sikkerhetsmekanisme at det er opp til retten å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst. Rt-1995-1152 og Rt-1996-398 kan ikke forstås slik at en endrer den risikovurdering som Høyesterett har lagt til grunn i 1989 og 1994.
Lagmannsrettens avgjørelse blir derfor feil. Faren for overgrep er større dersom kontakten skjer i forbindelse med overnatting. Om andre er til stede i samme rom reduserer ikke det i tilstrekkelig grad faren. Den kjærende part har sikret barnets kontakt med faren ved at dagsamvær blir tillatt. Lagmannsrettens kjennelse blir således en utvidelse og endring av de vurderingsprinsipp Høyesterett har lagt til grunn i Rt-1995-1152. Det er nedlagt slik påstand:
"1. B gis samværsrett på dagtid i X-området med datteren C under tilsyn.
2. A eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."
B har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens avgjørelse må anses riktig. Som byrettens avgjørelse, er den truffet på grunnlag av korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er ingen grunn til å mistenke faren for seksuelle overgrep mot datteren. Det er viktig at datteren gis anledning til jevnlig samvær med faren. Samværet, slik det fungerer i X, virker opprørende på dem begge.
Rt-1994-940, som refererer til uttalelsen i Rt-1989-320 om at det overhodet ikke skal tas noe risiko i et slikt forhold, er svært kortfattet i sin faktumbeskrivelse og derfor vanskelig å vurdere i forhold til nærværende sak. Den part som i 1989-saken var mistenkt for seksuelle overgrep fikk dessuten tilkjent vanlig samvær etter barneloven regler, uten krav til tilsyn. Straffesaken var henlagt etter bevisets stilling, og det var tilkjent erstatning til påstått fornærmet barn. I forhold til dette synes Høyesterett å skille noe, avhengig av om saken gjelder omsorg eller samvær. Høyesterett har dessuten i Rt-1995-1152 moderert uttalelsen fra 1989 ved å uttrykke at barnet ikke bør utsettes for noen urimelig risiko, og det er også vist til Rt-1996-398.
I nærværende sak er det fra barnehagens side ikke observert unormal adferd hos barnet. Faren har oppfattet det slik at de tilsynspersoner han har benyttet seg av har den kjærende parts tillit. For å berolige moren fremmet han forslag til tilsynsordning, og denne må klart anses betryggende. Han stiller seg for øvrig positiv til at barnet blir utredet på sykehuset. Moren vil da forhåpentligvis få en endret oppfatning, slik at beskyldninger om seksuelt misbruk ikke blir et fortsatt tema i hovedsaken. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsrett kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget i det videre kjæremål har begrenset konpetanse som bestemt i tvistemålsloven §404.
Kjæremålserklæringen oppfattes slik at det blant annet gjøres gjeldende at lagmannsretten ved sin avgjørelse har fraveket den forståelse av barneloven regler om fastsettelse av samværsrett som er lagt til grunn i Rt-1994-940, jf Rt-1989-320, og som går ut på at det i tilfelle hvor en far kan mistenkes for seksuelle overgrep mot barnet i tilknytning til samværene, er et relevant synspunkt at det "overhodet ikke kan tas noen risiko". Så langt ansees kjæremålet rettet mot lagmannsrettens lovtolkning, som kan prøves av utvalget etter §404 nr 3.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det er til beste for barnet at hun har samvær med sin far, jf barneloven §44, og at partene er enige om at det skal være samvær. Lagmannsretten har ansett det usikkert om barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep, men har ikke funnet det nødvendig å vurdere om hun var utsatt for overgrep og i tilfelle av hvem. Dette er i kjennelsen begrunnet slik:
"Ordningen med tilsyn som byretten fastsatte og som bygget videre på den tilsynsordningen som fungerte i X, sikrer barnet mot risiko for å bli utsatt for overgrep under samværet. Det er ikke grunn til å tro at de aktuelle tilsynspersonene ikke vil følge opp tilsynsansvaret.
Ved overnatting blir tilsynet sikret ved at overnatting skjer hos en av tilsynspersonene eller hos far i rom sammen med en av tilsynspersonene. I denne saken finner lagmannsretten det tilstrekkelig til å sikre barnet mot overgrep.
Etter en konkret avveining mellom behovet datter og far har for best mulig samvær og behovet for å sikre barnet mot risiko for overgrep under samvær, finner retten at det er til det beste for barnet at samværet forløpig skal gjennomføres som besluttet av byretten."
Kjæremålsutvalget forstår begrunnelsen slik at den samværsordning som er etablert ved byrettens avgjørelse, er ment å sikre barnet fullt ut mot risikoen for seksuelle overgrep. Utvalget finner ikke at lagmannsretten har bygget på noen uriktig lovforståelse.
Det som ellers anføres i kjæremålet mot lagmannsrettens avgjørelse, retter seg mot bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse, som ikke kan prøves i et videre kjæremål.
Kjæremålet blir å forkaste. Med hensyn til saksomkostninger, treffes samme bestemmelse som lagmannsretten har gjort.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.