HR-1998-2-A - Rt-1998-4
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-09 |
| Publisert: | HR-1998-00002-A - Rt-1998-4 (2-98) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1997-00176 M, Høyesterett HR-1998-00002 B, snr 48/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Lasse Qvigstad) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Gjølstad, Tjomsland, Flock, Aarbakke, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §12, §49, §62, Straffeprosessloven (1981) §453 |
Oslo byrett avsa 2 desember 1996 dom som for A hadde slik domsslutning:
"II. A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jfr. første og femte ledd, straffeloven §162 annet ledd, jfr. første og femte ledd og straffeloven §162 tredje ledd, jfr. første og femte ledd, jfr. §49, jfr. straffeloven §62 og straffeloven §12 nr. 3a), til en straff av fengsel i 7 - syv - år.
Han tilkommer et fradrag i straffen for utholdt varetektsfengsel på 353 - trehundreogfemtitre - dager."
Etter anke fra domfelte avsa Borgarting lagmannsrett 30 september 1997 kjennelse med denne slutning:
"1. Anken forkastes. Til fradrag i straffen kommer 655 dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A betaler saksomkostninger med kroner 10000.- - titusen."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
Domfelte har påanket straffutmålingen til Høyesterett.
Jeg er kommet til at straffen bør settes noe ned.
Saken gjelder befatning med et meget betydelig kvantum narkotika, jf straffeloven §162 tredje ledd. Sammen med en bekjent ervervet domfelte ca 10 kg amfetaminholdig pulver i Tyskland med sikte på innførsel til Norge. Stoffet ble overlevert til en kurer som skulle frakte det til Oslo. Kureren varslet politiet. Tysk politi erstattet 9 kg av stoffet med melis - en kilospakke hadde en innpakning som vanskelig lot seg etterligne - og innførselen skjedde under kontroll av politiet. Domfelte ble pågrepet etter at han hadde fått overlevert partiet i Norge. Domfellelsen omfatter etter dette erverv av 10 kg amfetaminholdig pulver samt medvirkning til innførsel av 1 kg og forsøk på innførsel av 9 kg.
Domfelte hadde en relativt sentral rolle som mellommann, idet han kjente hovedmannen på mottakssiden fra tidligere. Etter lagmannsrettens dom legger jeg videre til grunn at han var klar over at det dreide seg om et parti på ca 10 kg. Han var i en prekær økonomisk situasjon og handlet med sikte på profitt.
Undersøkelse av stoffpartiet har vist at stoffet hadde en styrkegrad på gjennomsnittlig 11,4%. Normal styrkegrad på amfetamin som er undersøkt hos Kripos, er oppgitt å ligge rundt 40-50%. På grunn av den lave styrkegraden var stoffet lite egnet for injeksjon. Det ville ha vært inntatt oralt eller ved sniffing, og i doser med større vekt enn vanlig. Etter foretatte beregninger utgjør partiet ca 23 000 brukerdoser.
Anken er særlig underbygd med personlige forhold og den lave styrkegraden på stoffet. Det er blant annet gjort gjeldende at hensynet til domfeltes nå 3 år gamle sønn må ha betydning ved straffutmålingen. Domfelte, som riktignok ikke har del i foreldreansvaret for sønnen, har anført at omsorgssituasjonen for barnet er meget vanskelig. Lagmannsretten bemerker at omsorgen for sønnen må finne sin løsning på annen måte, og at forholdet ikke kan vektlegges ved straffutmålingen i en så alvorlig narkotikasak. Dette er jeg enig i. Jeg kan ikke se at standpunktet er i strid med FN's konvensjon om barnets rettigheter, ratifisert av Norge 8 januar 1991, som den ankende part har trukket frem. Man står overfor en meget alvorlig narkotikasak, hvor det må utmåles en lang fengselsstraff. Når jeg likevel mener at straffen bør settes noe lavere enn lagmannsretten har gjort, har det sammenheng med de spesielle forhold i saken knyttet til stoffets renhetsgrad og spredningsfaren.
Det dreier seg som jeg allerede har nevnt, om et parti amfetamin med en markert lavere renhetsgrad enn vanlig. Dette tilsier betydelig færre brukerdoser enn om stoffet hadde hatt vanlig styrkegrad og dermed mindre mulig spredningsomfang. Etter det opplyste vil det kunne være noe tilfeldig hvilken styrkegrad et slikt narkotikaparti har. Men etter alminnelige straffutmålingsbetraktninger om betydningen av en forbrytelses farlighet, må styrkegraden - når den er så lav som i dette tilfellet - etter min mening tillegges betydning ved utmålingen av straffen. Dette er også i tråd med nyere dommer fra Høyesterett. Jeg viser til avgjørelser i Rt-1995-på henholdsvis side 238 ( Rt-1995-238) og side 870 ( Rt-1995-870). Disse avgjørelsene gjaldt heroin, men synspunktene har tilsvarende betydning i forhold til amfetamin. I den første saken var styrkegraden 28%, mot gjennomsnittlig 40% for heroin. Dommen inneholder generelle bemerkninger om betydningen av styrkegraden. Avviket var imidlertid i dette tilfellet ikke spesielt stort, og den lave styrkegrad fikk her begrenset betydning. Den andre saken gjaldt heroin med styrkegrad 18%. Dette var et så markert avvik fra det normale at det måtte tillegges betydning ved straffutmålingen. Avviket fra det normale er enda større i vår sak.
Etter dommene fra 1995 foretas det ikke noen omregning av kvantum i forhold til stoffets styrkegrad, men styrkegraden er et moment i den samlede vurdering ved utmålingen av straffen. Slik mener jeg at dette må vurderes også i den foreliggende sak.
I tillegg til den lave styrkegraden kommer i dette tilfellet at det for så vidt gjelder innførselen i det vesentlige dreide seg om forsøk. Dessuten skjedde innførselen under kontroll av politiet slik at det ikke var nevneverdig reell risiko for spredning av stoffet i Norge.
Det fremgår av lagmannsrettens premisser at også lagmannsretten ved sin straffutmåling har lagt vekt på spredningsfaren både i relasjon til stoffets styrkegrad og omstendighetene i tilknytning til innførselen. Men etter mitt syn tilsier omstendighetene her at straffen settes noe lavere enn lagmannsretten har fastsatt.
Lagmannsretten har ved straffutmålingen dessuten tatt i betraktning at domfelte hadde sittet lang tid i varetekt. Det er etter mitt syn ikke grunn til å tillegge forholdet vekt utover det lagmannsretten allerede har gjort. Etter lagmannsrettens dom har domfelte for øvrig samtykket i foregrepet soning, jf straffeprosessloven §453.
Etter en samlet vurdering finner jeg at straffen bør settes til fengsel i 6 år. Med dette resultat må lagmannsrettens ileggelse av saksomkostninger utgå. Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse gjøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 6 - seks - år.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten pålegges ikke.