HR-1998-246-S - Rt-1998-840
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-05 |
| Publisert: | HR-1998-00246-S - Rt-1998-840 (229-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00246 S, jnr 232/1998 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §388, §444, §446 |
A ble ved Eidsvoll herredsretts dom av 11 desember 1996 med to mot en stemme frifunnet for fartsovertredelse. Etter tiltalen skulle han den 26 mai 1996 ha kjørt i 161 km/t i 90-sone med bil. Den 21 mars 1997 fremmet han krav om erstatning og oppreisning etter reglene i straffeprosessloven §444, §445, §446 Hans førerkort var beslaglagt i nesten sju måneder.
Herredsretten avsa 15 november 1997 kjennelse med slik slutning:
"Staten ved Justisdepartementet frifinnes."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som den 9 februar 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han oppfatter kjennelsen dithen at lagmannsretten har funnet det bevist at det foreligger et tap i samme størrelsesorden som det som er krevet, nemlig kr 767.890. Hvis lagmannsrettens kjennelse er feiltolket på dette punkt påberopes det feil i saksbehandlingen.
Selv om det anses å ha foreligget grunnlag for beslag av førerkortet, vil det fremstå som et urimelig utslag at en enkeltperson skal ha vesentlig tap når det ved frifinnelsen viser seg at det likevel ikke ble grunnlag for førerkortinndragning. I Rt-1994-721 ble tapet av arbeidsinntekt i et halvt år ansett som "uforholdsmessig skade" etter straffeprosessloven §445. I vår sak er siktede blitt påført et større tap over en enda lenger periode. Det fremstår som rimelig at et slikt tap må dekkes etter straffeprosessloven §445.
Det er ikke lagt ned påstand.
Oslo statsadvokatembeter viser til tidligere uttalelse og lagmannsrettens kjennelse og har lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet over Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 13. november 1997 forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse i et videre kjæremål er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse, men utvalget kan bare prøve lagmannsrettens lovtolking.
Kjæremålet knytter seg først og fremst til lagmannsrettens anvendelse av straffeprosessloven §445. Lagmannsretten uttaler at denne bestemmelse tar sikte på tilfeller hvor det vil fremstå som kvalifisert urimelig om erstatning ikke blir gitt. Kjæremålsutvalget kan ikke se at uttalelsen innebærer en uriktig tolking av straffeprosessloven §445. Lagmannsretten foretar deretter en konkret vurdering av de forhold i saken som eventuelt skulle tilsi at det var til stede en slik urimelighet. Denne vurderingen representerer en konkret rettsanvendelse som kjæremålsutvalget ikke kan prøve.
Lagmannsretten gir uttrykk for at siktedes økonomiske tap har vært stort. Den nøyaktige størrelse tar lagmannsretten ikke stilling til idet retten ikke kan se at dette får betydning for utfallet av saken. Selv om tapets størrelse vil være ett av de momenter som har betydning ved spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §445, kan utvalget ikke se at det innebærer noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i dette tilfellet unnlot å foreta en mer nøyaktig beregning av det økonomiske tap som siktede var blitt påført ved beslaget.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.