HR-1998-30-A - Rt-1998-607

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1998-04-01
Publisert:	HR-1998-00030-A - Rt-1998-607 (180-98)
Stikkord:	Sivilprosess, Rettslig interesse
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	Gulating Lagmannsrett LG-1997-00875 K, Høyesterett HR-1998-00030 B, jnr 265/1997
Parter:	Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tarjei Thorkildsen) mot A (Advokat Kjell M Brygfjeld - til prøve)
Forfatter:	Gussgard, kst dommer Lødrup, Stang Lund, Holmøy, Dissens: Tjomsland
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §180, §404, Plenumsloven (1926) §6, LOV-1927-05-05, Tjenestetvistloven (1958)

Dommer Gussgard: Saken gjelder om en uorganisert lønnstaker kan kreve dom for at han skal innplasseres i lønnstrinn 72 i statens lønnsregulativ, jf søksmålsbetingelsene i tvistemålsloven §54. Kravet er basert på at han er blitt diskriminert ved lokale lønnsforhandlinger.

A ble ansatt ved Høgskolen i Stavanger som professor fra 25 april 1990. Lønnsvilkårene var lønnstrinn 20 i det daværende lønnsregulativ, pluss såkalt B-tillegg. Han reiste sak 11 juli 1996 ved Stavanger byrett mot staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og nedla i stevningen slik påstand:

"1. A skal innplasseres i lønnstrinn 72 med virkning fra det tidspunkt som fastsettes av retten.

2. Staten v/Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartement tilpliktes å betale A erstatning for det lønnstap han har lidt fastsatt etter rettens skjønn.

3. Staten v/Kirke-, utdannnings- og forskningsdepartement plikter å dekke A hans saksomkostninger."

Ved kjennelse av 26 september 1996 avviste byretten søksmålet på grunn av feil verneting. Saksøkeren påkjærte avgjørelsen. Gulating lagmannsrett avsa 13 november 1996 kjennelse for at saken skulle fremmes ved byretten.

Byretten tok deretter standpunkt til statens subsidiære anførsel om at saken måtte avvises fordi søksmålsvilkårene i tvistemålsloven §54 ikke var oppfylt. Byretten avsa kjennelse 5 februar 1997 med slik slutning:

"1. Sak nr. 849-96 A avvises hva angår saksøkerens krav om innplassering i lønnstrinn 72.

2. Sak nr. 849-96 A fremmes til behandling ved Stavanger byrett hva angår saksøkerens krav om erstatning for lidt lønnstap.

3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

A påkjærte punkt 1 i kjennelsen. Staten erklærte motkjæremål og gjorde gjeldende at også erstatningssøksmålet måtte bli å avvise.

Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 17 juni 1997 med slik slutning:

"Sak nr. 849-96 A fremmes i sin helhet for Stavanger byrett."

Det fremgår av premissene at saksomkostningsavgjørelsen ble utsatt i medhold av tvistemålsloven §179 jf §180 annet ledd. Dette burde vært tatt med i slutningen.

Lagmannsrettens kjennelse bygger i hovedsak på det syn at søksmålet måtte fremmes i og med at saksøkeren pretenderte å ha et rettskrav overfor saksøkte på lønnstillegg.

Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjaldt avgjørelsen om å fremme til realitetsbehandling kravet om innplassering i et bestemt, høyere lønnstrinn - punkt 1 i As påstand for byretten.

Kjæremålsutvalget besluttet 24 september 1997 at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett etter reglene i høyesterettsloven av 25 juni 1926 §6. Høyesterettsjustitiarius besluttet 27 september 1997 at partsforhandlinger skulle finne sted etter reglene for ankesaker.Jeg bemerker at Høyesterett har samme kompetanse i saken som kjæremålsutvalget. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle kjennelsesgrunner. Dette kan prøves, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 2 og 3.

Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i korthet anført:

Det er ingen uenighet om hva A skal ha i basislønn. Han hevder imidlertid at lokale lønnsforhandlinger skulle gitt ham en høyere lønn. Han mener seg diskriminert ved disse av flere grunner, blant annet fordi han er uorganisert, og krever nå at domstolene setter forhandlingsresultatet til side og gir ham den lønnsøkning han mener seg berettiget til.

Statens lønnssystem bygger på at det inngås tariffavtaler med organisasjonene i arbeidslivet. Det er vist til lov om offentlige tjenestetvister av 18 juli 1958. Den aktuelle avtale for denne saken er hovedtariffavtalen i staten for tiden 1 mai 1994 - 30 april 1996. Det ble avsatt en mindre del av lønnsmassen til fordeling gjennom lokale forhandlinger. Høgskolen i Stavanger har lønnspolitiske retningslinjer som kom til anvendelse ved de forhandlingene som ble ført lokalt med organisasjonene. A ble ikke tilgodesett ved forhandlingene.

Lagmannsretten har oppfattet det slik at staten mener at uorganiserte arbeidstakere kan stilles vesentlig dårligere enn de organiserte med hensyn til individuelle lønnsopprykk, som er en del av lønnsutviklingen for tjenestemennene. Dette er en misforståelse. Det er ikke tvilsomt at staten har plikt til å vareta både organiserte og uorganiserte arbeidstakeres stilling. Uorganiserte kan ikke stilles dårligere enn organiserte bare fordi de ikke er organisert.

Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 uriktig når retten er kommet til at søksmålet om innplassering i lønnstrinn 72 skal fremmes. Det er ikke krevet dom for en rettighet eller et rettsforhold. Dette er en søksmålsbetingelse som må prøves uavhengig av saksøkerens pretensjon. Etter statens syn er det fremsatte krav ikke av en slik karakter at det kan behandles av domstolene. For at det skal foreligge en rettighet eller et rettsforhold, må den påståtte rettsfølge kunne utledes av en rettsregel. Ingen har et rettskrav på høyere lønn etter lokale forhandlinger. De lønnspolitiske retningslinjer for Høgskolen er ikke rettsregler. De er ikke rettslige normer som angir hva resultatet skal være i den konflikt saksøkeren har brakt inn for domstolene. Lønnsspørsmål skal løses gjennom forhandlinger - de hører til "forhandlingssfæren" og er ikke egnet for domstolsbehandling.

Domstolene er ikke bundet av saksøkers pretensjon ved avgjørelsen av om kravet reguleres av rettsregler. Selv om A begrunner sitt krav med henvisning til ansettelsesavtalen, diskriminering m v, er vilkårene i tvistemålsloven §54 ikke oppfylt. En kan ikke på denne måten komme rundt spørsmålet om det dreier seg om en rettighet eller et rettsforhold. Det er ingen uenighet om forståelsen av arbeidsavtalen.

Lov om arbeidstvister av 5 mai 1927 og tjenestetvistloven fastsetter særlige ordninger for løsning av lønnstvister og er av betydning ved vurderingen av om kravene i tvistemålsloven §54 er oppfylt.

Subsidiært anføres at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er uklare og utilstrekkelige til å vurdere om rettens lovtolking er riktig.

Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Det krav som er fremmet ved stevningens påstandspunkt nr 1 i sak nr 84996 A for Stavanger byrett, avvises fra domstolene.

Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

I anledning begge: Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

A har i korthet anført:

Det er ingen feil ved lagmannsrettens lovtolking eller saksbehandling. Høyesterett har begrenset kompetanse og kan ikke prøve lagmannsrettens konkrete vurdering av rettsforholdets egenart.

Resultatet av de lokale forhandlingene er for hans vedkommende i strid med de krav en må stille til staten når det gjelder lønnsfastsettelse. Ulikhet i lønn må hvile på et saklig grunnlag. At han ikke oppnådde lønnsforhøyelse ved de lokale forhandlingene, skyldtes en usaklig forskjellsbehandling - diskriminering av ham. Dette må føre til at han har et rettskrav på høyere lønn. Påstanden er ment å gi rom for at domstolen kan fastsette et lavere lønnstrinn enn det som er krevd der.

Ved tvil om kravene i tvistemålsloven §54 er oppfylt, bør søksmålet fremmes. Kravet til søksmålsgrunnlag og kravet til rettslig interesse må for enhver praktisk betydning ses i sammenheng. Spørsmålet om rettslig interesse kan således i tvilstilfelle øve innflytelse på spørsmålet om det foreligger et rettskrav. Det er særlig vist til Rt-1981-1268.

Saksøkerens pretensjon om det materiellrettslige forhold må legges til grunn ved vurderingen av om søksmålsvilkårene er oppfylt. Lagmannsretten har vurdert om kravet er basert på et rettsforhold, og om han har sannsynliggjort at han kan utlede en rett fra dette. Videre har lagmannsretten lagt til grunn at staten er bundet av et likhetsprinsipp og vurdert om han kan bygge en individuell rett på denne likhetsregel. Det er tilstrekkelig at saksøkeren pretenderer at det må oppstilles en rettsregel av et bestemt innhold som grunnlag for kravet. Lagmannsretten må forstås slik at saksøkers pretensjon om at søksmålsbetingelsene er oppfylt, er avgjørende, med mindre pretensjonen er klart uholdbar. Kjennelsen gir uttrykk for en korrekt lovtolking. Det er vist til Rt-1996-1774.

Også reelle grunner taler for at saken må fremmes. Lønnsspørsmål er av stor betydning for arbeidstakere. Med den lønnspolitikk staten nå fører i retning av et markeds- og produktivitetsbasert lønnssystem, er det viktig at domstolene utgjør en rettssikkerhetsgaranti. Det foreligger klare kriterier i Høgskolens lønnspolitiske retningslinjer for fastsettelse av lønnsforhøyelse. Saken er ikke uegnet for domstolsprøving.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten v/Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet plikter å erstatte A/Det offentlige hans/dets saksomkostninger for Stavanger byrett, Gulating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer."

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at kjæremålet må tas til følge.

A har reist søksmål med påstand om dom for at han har krav på lønn i et bestemt lønnstrinn. Det er ingen uenighet om at kravet ikke bygger på en tolkning av ansettelsesavtalen i seg selv. I så fall ville det ikke vært tvilsomt at kravet i §54 var oppfylt. Det som gjøres gjeldende, er at de forhandlingene som ble ført om den del av lønnsmassen som ble avsatt til fordeling ved lokale forhandlinger, skulle medført at hans lønn ble hevet til lønnstrinn 72. At dette ikke skjedde, anføres å være et resultat av brudd på det likhets- eller saklighetsprinsipp han hevder gjelder for den statlige lønnsfastsettelse. Han mener seg utsatt for usaklig forskjellsbehandling/diskriminering.

Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er ikke helt klare, men jeg finner at de er tilstrekkelige til at lovtolkingen kan prøves.

Ut fra ordningen med tariffavtaler mellom staten og organisasjonene antar lagmannsretten at organisasjonene "ikke kan gå til retten og få dom for annet enn retten til å forhandle; de individuelle tillegg må bli hva forhandlerne kommer frem til ...". På denne bakgrunn reiser lagmannsretten spørsmålet om A da kan ha adgang til å få sin lønn fastsatt av domstolene. Retten uttaler videre:

"Men det avgjørende må jo være at A mener - pretenderer - å ha en slik rett. Dette blir da et av de spørsmål retten må ta stilling til på grunnlag av det materiale som fremkommer under saksbehandlingen.

Å avvise saken ville det efter lagmannsrettens mening kanskje kunne bli tale om bare dersom det var klart at de overveielser som kan lede til en plassering på lønnsskalaen nødvendigvis ikke kan være av rettslig art."

Den forståelse av tvistemålsloven §54 som det her gis uttrykk for, er jeg ikke enig i. Bestemmelsen setter krav til arten av søksmålsgjenstanden. Det er et vilkår for søksmål at det krav som gjøres gjeldende, er gjenstand for eller undergitt rettslig vurdering. Domstolen må ta et selvstendig standpunkt til om søksmålet gjelder et krav av denne art. At saksøkeren mener at det krav som fremsettes, reguleres av rettsregler, er ikke avgjørende. Noe annet er at retten ved prøving av søksmålsvilkårene ikke kan prøve holdbarheten av det faktum eller de rettsregler som saksøkeren påberoper. Det er heller ikke et vilkår for avvisning at det er klart uholdbart at søksmålsgjenstanden ikke gjelder en rettighet eller et rettsforhold. Jeg er imidlertid ikke uenig i at det kan ha betydning for avgjørelsen hvor sterk saksøkerens interesse i å få sitt krav pådømt anses å være.

Spørsmålet i saken er om A, ved å kreve dom for et bestemt, høyere lønnstrinn som et resultat av de lokale lønnsforhandlingene, har krevet dom for "et retsforhold eller en rettighet".

Jeg finner grunn til å nevne at det er en meget liten del av lønnsoppgjøret i staten som avgjøres ved lokale forhandlinger, i de senere år fra 0,35 til 0,5 prosent av lønnsmassen. Dette er den økonomiske rammen for de resultater de lokale forhandlingene kan medføre. De lokale lønnsforhandlingene ved Høgskolen i Stavanger fulgte lønnspolitiske retningslinjer, vedtatt av Høgskolen og tjenestemannsorganisasjonene. At det var tale om retningslinjer og ikke om rettsregler, følger også av bestemmelsenes innhold. Det var fastsatt generelle, overordnete prinsipper for lønnspolitikken, og kriterier for lønnsfastsettelse ved tilsetting og ved lokale lønnsforhandlinger for de enkelte grupper av tjenestemenn.

Slik jeg ser det, er krav om lønnsplassering i et bestemt lønnstrinn for fremtiden etter lokale lønnsforhandlinger ikke et rettskrav - det kan ikke baseres på rettsregler. Ved lokale forhandlinger er det tale om løsning av interessetvister hvor det må tas en rekke ulike hensyn. Jeg er således ikke enig med lagmannsretten når den uttaler at "de nødvendige overveielser må sies å være av rettslig art".

A hevder som nevnt at han har vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling. At han underbygger sitt krav med argumenter som etter sin art må anses som rettslige, kan etter min mening ikke medføre at tvisten gjelder en rettighet eller et rettsforhold. Tvisten vil også under denne forutsetning i helt overveiende grad ha karakter av interessetvist. Jeg legger også vekt på at saken åpenbart ikke egner seg for domstolsbehandling.

Hvilke sanksjoner en arbeidstaker i staten kan ha dersom usaklige hensyn er lagt til grunn for resultatet av lokale lønnsforhandlinger, tar jeg ikke standpunkt til, ut over at arbeidstakeren etter min mening ikke kan kreve dom for en bestemt, høyere lønnsplassering.

Spørsmålet om tjenestetvistloven i seg selv medfører at saken må avvises, har vært fremme under forhandlingene, uten at dette er gjort til en anførsel fra statens side. Det er unødvendig for meg å ta standpunkt til dette. Loven må etter min mening i hvertfall kunne anses som et støtteargument for at saksøkerens krav ikke hører under domstolene. Før denne loven trådte i kraft, fastsatte staten ensidig lønnsforhøyelser for sine arbeidstakere. Loven gir forhandlingsrett til organisasjoner etter nærmere bestemte regler, og den inneholder bestemmelser om fremgangsmåte dersom enighet om tariffspørsmål ikke oppnås. At domstolene skal kunne gripe inn i resultatet av lønnsforhandlinger og direkte fastsette en arbeidstakers lønnsplassering i regulativet, er lite forenlig med lovens system.

Min konklusjon må etter dette bli at lagmannsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn når retten er kommet til at kravet om dom for at A skal innplasseres i lønnstrinn 72, skal fremmes.

Statens påstand om at omkostningsavgjørelsen utsettes til endelig avgjørelse av saken, tas til følge, jf tvistemålsloven §179 første ledd. Jeg finner det unødvendig å oppheve lagmannsrettens kjennelse for at lagmannsretten skal kunne behandle saken på nytt. Saken blir å avvise fra domstolene for så vidt gjelder krav om dom for innplassering i lønnstrinn 72.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Krav om dom for at A skal innplasseres i lønnstrinn 72 i statens lønnsregulativ avvises fra domstolene.

Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den avgjørelse som avslutter hele saken.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og jeg stemmer for at kjæremålet forkastes. Domstolene kan prøve om et søksmål - etter pretensjonen - gjelder "et retsforhold eller en rettighet", jf tvistemålsloven §54. Dette har lagmannsretten - slik jeg leser kjennelsen - også gjort.

A gjør gjeldende at han har et krav på innplassering i et bestemt trinn i statens lønnsregulativ. Utformingen av dette kravet - den påstanden som her er nedlagt - reiser ikke problemer; det er på det rene hva som vil bli de rettslige konsekvenser av en dom i samsvar med påstanden. Lagmannsretten har gjort rede for grunnlaget for kravet, og retten uttaler oppsummeringsvis at den forstår A "slik at han mener at rett til et visst lønnsnivå følger av arbeidsavtalen med henvisninger, supplert med en regel om likebehandling som han hevder å være gjeldende." Lagmannsretten forstår altså As pretensjon slik at han hevder at utfallet av de lokale forhandlinger ved Høgskolen i Stavanger har medført at han har fått et rettskrav på innplassering i lønnstrinn 72. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at kravet - om innplassering i lønnstrinn 72 - er rettslig begrunnet, og finner at saken dermed gjelder "et retsforhold eller en rettighet". Etter mitt syn gir lagmannsretten ikke her uttrykk for en uriktig tolkning av tvistemålsloven §54. - Jeg tilføyer at det i denne sammenheng ikke kan ha betydning om kravet om innplassering i lønnstrinn 72 er begrunnet i ansettelsesavtalen eller om det bygger på et annet rettslig grunnlag.

Staten har gjort gjeldende at A ikke kan bygge en individuell rett på innplassering i et bestemt lønnstrinn på de anførsler han gjør gjeldende i saken. Dette er imidlertid et spørsmål som retten må ta stilling til under realitetsbehandlingen av saken, jf for eksempel avgjørelsene i Rt-1985-807 og Rt-1993-876. Dersom staten gis medhold i argumentasjonen på dette punkt, må resultatet bli at staten på dette grunnlag frifinnes. Dette må også gjelde dersom man skulle komme til at det rettslige grunnlaget for kravet er klart uholdbart. Det avgjørende må være at saksøkeren pretenderer at det gjelder en rettsregel av et innhold som underbygger påstanden. - Jeg tilføyer for ordens skyld at spørsmålet om en saksøker har den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden vil kunne stå i en annen stilling i denne henseende, jf Rt-1994-524. Men dette er ikke en aktuell problemstilling i denne saken.

Kst dommer Lødrup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:

Krav om dom for at A skal innplasseres i lønnstrinn 72 i statens lønnsregulativ avvises fra domstolene.

Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den avgjørelse som avslutter hele saken.