HR-1998-43-A - Rt-1998-1384
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-22 |
| Publisert: | HR-1998-00043-A - Rt-1998-1384 (361-98) |
| Stikkord: | Strafferett, Straffeprosess, Legemsbeskadigelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00043 A, snr 44/1998 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Olav Helge Thue) mot A (Forsvarer: Advokat Tor M Kindem) |
| Forfatter: | Skoghøy, Flock, Gussgard, Stang Lund, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §239, Straffeprosessloven (1981) §350, §351, Straffeprosessloven (1887) §394, §397, §322, §342 |
Dommer Skoghøy: Oslo byrett avsa 5 desember 1996 dom med slik domsslutning:
"I. A, født xx.xx.1948, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §239 til fengsel i 10 - ti - måneder.
Til fradrag i straffen går 28 dager for varetekt.
II. A dømmes til å betale kr 25.000,- til B.
Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen for ham.
III. A frifinnes for erstatte det offentliges omkostninger i anledning saken."
Domfelte påanket straffutmålingen og avgjørelsen av oppreisningskravet til Borgarting lagmannsrett. Ved kjennelse av 3 mars 1997 opphevde lagmannsretten utenom anken byrettens dom uten ankeforhandling, se straffeprosessloven §322 første ledd nr 1, jf §342 annet ledd nr 3. Grunnlaget for opphevelsen var at byrettens begrunnelse var for knapp til å vise om det strafferettslige bevisbyrdeprinsipp var riktig anvendt, og at denne feilen kunne ha virket inn på dommens innhold til skade for tiltalte.
Saken ble deretter brakt inn for Oslo byrett på nytt. Byretten avsa 26 september 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 3. straffalternativ jf §232 til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder og med fradrag av 28 dager for utholdt varetekt.
2. A, født xx.xx.1948, dømmes til å betale kr. 30.000 - trettitusen - i erstatning i form av oppreisning til B - innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer. 3. A, født xx.xx.1948, dømmes til å betale kr. 3.000 - tretusen - i saksomkostninger til det offentlige."
Denne dommen ble av domfelte påanket til Borgarting lagmannsrett på grunn av feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Lagmannsretten avsa 24 juni 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1948 dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 3. straffalternativ jf straffeloven §232, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen kommer 28 dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes til å betale oppreisning med kroner 30.000 - trettitusen - til B innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse med tillegg av 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Dommen er avsagt under dissens idet rettens formann og en av de øvrige fagdommerne stemte for 2 års fengsel.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til de tidligere instansers dommer.
Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Avgjørelsen av oppreisningskravet er ikke påanket.
Under ankeforhandlingen for Høyesterett har forsvareren prinsipalt nedlagt påstand om at Høyesterett utenom anken opphever punkt 1 i lagmannsrettens og byrettens dommer med hovedforhandlinger. Dette er begrunnet med at det er rettslig uakseptabelt at domfelte etter at den første dom av Oslo byrett ble opphevet til gunst for ham, skal få en strengere dom ved andre gangs behandling. Subsidiært har forsvareren bedt om at straffen blir nedsatt.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, idet jeg finner at den straff som er utmålt, er for streng. Derimot finner jeg ikke noe grunnlag for, slik forsvareren har påstått, å oppheve dommen utenfor anken.
Domfellelsen gjelder følgende forhold:
Lørdag 28 oktober 1995 ca kl 1250 på Cafe - - - på X senter i Oslo slo domfelte et halvliters ølglass med stett med stor kraft mot fornærmedes hals. Handlingen kom som en spontan reaksjon på at fornærmede hadde slått ham med knyttet neve i bakhodet. Forut for dette hadde domfelte hjulpet fornærmedes samboer med å tenne en sigarett, og dette var fornærmede blitt irritert over.
Da glasset traff fornærmedes hals, ble det knust, og fornærmede fikk et dypt kutt. Hovedpulsåren ble skåret opp og venstre hodedreiemuskel ble kuttet over. Fornærmede fikk umiddelbart et betydelig blodtap. Dette ledet til hjerneslag, og fornærmede døde 7 november 1995.
Kvelden før den straffbare handling ble foretatt, hadde domfelte drukket adskillig alkohol. På gjerningstidspunktet hadde han oppholdt seg et par timer på Cafe - - -. I løpet av denne tiden hadde han drukket 5-6 halvlitere øl. Selv følte han seg ikke spesielt beruset, men blodprøve som ble tatt kl 1435, viser en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,49.
Da saken første gang var til behandling i Oslo byrett, var domfelte tiltalt etter straffeloven §229 3. straffalternativ, jf §232. Oslo byrett fant at det ikke forelå skadeforsett og dømte for overtredelse av straffeloven §239 - uaktsomt drap - til fengsel i 10 måneder. Når domfelte påanket straffutmålingen i denne dommen, var det etter råd fra forsvareren. Etter at byrettens dom var blitt opphevd av lagmannsretten ble tiltalen - etter ordre fra Riksadvokaten - av "påtaleetiske grunner" endret til forbrytelse mot straffeloven §239. På grunnlag av bevisførselen under hovedforhandlingen for byretten ble imidlertid tiltalebeslutningen - etter samtykke fra Riksadvokaten - av den møtende aktor endret tilbake til overtredelse av straffeloven §229 3. straffalternativ, jf §232. Ved andre gangs behandling i Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett ble domfelte dømt i samsvar med den rettede tiltale til fengsel i 2 år og 6 måneder.
Det finnes i en rekke land lovbestemmelser som i større eller mindre utstrekning begrenser adgangen til etter anke av eller til fordel for tiltalte, å endre den dom som er avsagt, til skade for ham ("reformatio in pejus"). Slike bestemmelser fremstår som innhugg i det materielle sannhetsprinsipp - også kalt offisialprinsippet - som de fleste staters strafferettspleie som utgangspunkt bygger på, og som innebærer at det ikke blir lagt bånd på rettens adgang til å avsi en slik dom som den finner riktig ut fra bevisførselen. Som begrunnelse for bestemmelser som begrenser adgangen til etter anke av eller til fordel for tiltalte å skjerpe straffen, har vært anført dels humanitets- eller billighetshensyn, dels risikoen for at siktede uten en slik beskyttelse ville kunne avholde seg fra å anke av frykt for en strengere reaksjon i ankeinstansen eller under ny behandling etter at dommen etter anke er blitt opphevd, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969), side 334 med videre henvisninger.
Straffeprosessloven av 1887 hadde bestemmelser som gikk lengre i å begrense adgangen til å endre en straffedom til tiltaltes ugunst, enn det straffeprosessloven av 1981 gjør.
Etter straffeprosessloven av 1887 §394 kunne tilsidesettelse eller feilaktig anvendelse av rettergangsregler "der udelukkende er givne til Betryggelse for Sigtede, ... i intet Tilfælde lede til Forandring til hans Skade". I teorien var det omtvistet hvorvidt denne bestemmelse bare hadde ankedomstolen som adressat, eller om den også tok sikte på situasjonen for den underordnede rett ved ny behandling etter opphevelse, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 334.
I tillegg til bestemmelsen i §394 kom bestemmelsen i §397 2. punktum. Denne bestemmelse tok sikte på situasjonen etter at en dom var opphevd. Bestemmelsen lød slik:
"Når ikke betingelsene for gjenoptagelse er til stede, må den nye dom ikke til skade for tiltalte fravike den eldre i deler der er uberørt av den ankegrunn som har bevirket ophevelsen, og overhodet ikke såfremt anken alene er iverksatt til fordel for ham."
Ved utarbeidelsen av straffeprosessloven av 1981 ble "hovedinnholdet" av bestemmelsen i straffeprosessloven av 1887 §394 videreført i §351, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 334-335. I denne bestemmelse er det fastsatt:
"Anke fra påtalemyndigheten til gunst for siktede kan ikke føre til endring som er til skade for ham. Har påtalemyndigheten bare anket over krenkelse av rettergangsregler som utelukkende er gitt til vern for siktede, anses det i alle tilfelle som anke til gunst for ham."
Om denne bestemmelse heter det i Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 335:
"Bestemmelsen i første punktum er ny i utkastet. Noe stort praktisk behov for en slik bestemmelse er det kanskje ikke, idet domstolene trolig også uten den ville komme til samme resultat. Men regelen synes i seg selv naturlig og rimelig.
Bestemmelsen i annet punktum, som i likhet med strpl. §394 referer til rettergangsregler som utelukkende er gitt til vern for siktede, vil f.eks. få anvendelse hvor påtalemyndigheten anker på det grunnlag at siktede ikke har hatt forsvarer i underinstansen. Anken blir da, uansett hvordan den er betegnet i ankeerklæringen, å anse som iverksatt til gunst for siktede. Leder anken til opphevelse, vil underinstansen ved en eventuell ny behandling ikke kunne fravike sin tidligere avgjørelse til skade for siktede."
Bestemmelsen i straffeprosessloven av 1887 §397 2. punktum erstattes av straffeprosessloven av 1981 §350 annet ledd. Denne bestemmelse lyder slik:
"Gjelder den opphevde dom flere forhold, og opphevingsgrunnen bare gjelder enkelte av dem, skal retten for de øvrige forhold legge til grunn den avgjørelse av skyldspørsmålet som er tatt i den første dom."
I Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 334 er denne endringen omtalt på følgende måte:
"Med hensyn til ny behandling i underinstansen i tilfelle hvor opphevelsesgrunnen bare knytter seg til en del av dommen - den situasjon som nå behandles i strpl. §397 2. punktum - er komiteen blitt stående ved en noe annen ordning enn etter den nåværende lov. Etter utkastet skal retten, for så vidt angår de forhold som ikke omfattes av opphevelsesgrunnen, være bundet av sin tidligere avgjørelse av skyldspørsmålet. Derimot vil den stå fritt med hensyn til reaksjonen."
Som det fremgår, var det meningen at det vern mot straffskjerpelse som fulgte av straffeprosessloven av 1887 §397 2. punktum, skulle begrenses ved straffeprosessloven av 1981, men det fremstår som noe uklart hvor langt dette var tilsiktet. Etter straffeprosessloven av 1887 §397 annet punktum in fine kunne for eksempel straffen i tilfeller hvor en dom ble opphevd, overhodet ikke skjerpes når dommen var påanket til fordel for siktede. Dette gjaldt ikke bare i tilfeller hvor det var påtalemyndigheten som hadde påanket dommen til gunst for siktede, men også i tilfeller hvor det var siktede som hadde påanket dommen. Straffeprosessloven av 1981 inneholder derimot bare et forbud mot straffskjerpelse i tilfeller hvor det er påtalemyndigheten som har påanket dommen til siktedes gunst. I forarbeidene til straffeprosessloven av 1981 er denne endring i forhold til tidligere gjeldende rett ikke kommentert.
Selv om det ikke er uttrykkelig sagt i forarbeidene, må det etter min oppfatning legges til grunn at det generelle vern som tiltalte etter tidligere gjeldende rett hadde mot at straffen kunne skjerpes i tilfeller hvor en dom ble opphevd etter anke av eller til fordel for ham, ikke er blitt opprettholdt i straffeprosessloven av 1981. Etter denne loven er det bare i tilfeller hvor det er påtalemyndigheten som har anket til tiltaltes gunst, at tiltalte - under ankebehandlingen eller under ny behandling etter opphevelse - ikke kan dømmes etter en strengere straffebestemmelse eller til en strengere straff, se lovens §351. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å strekke denne begrensning av domstolenes kompetanse til etter anke å endre dommen til skade for tiltalte, lengre enn det som følger av lovens ord.
I denne saken var det tiltalte som påanket Oslo byretts dom av 5 desember 1996. Selv om dommen - utenom anken - ble opphevd til gunst for tiltalte, kan jeg ikke se at det er noe til hinder for at tiltalte under den nye behandlingen kunne dømmes etter en strengere straffebestemmelse og til en strengere straff.
Den handling domfellelsen gjelder, er en grov voldshandling. Ut fra den bevisbedømmelse lagmannsretten har foretatt, må det imidlertid legges til grunn at domfeltes handling var en spontan reaksjon på fornærmedes forutgående knyttneveslag. Videre må det ut fra lagmannsrettens bevisbedømmelse legges til grunn at selv om dødsfølgen var påregnelig, fremstod utfallet av handlingen likevel ikke som spesielt nærliggende.
Det må også legges vekt på den tid som har gått siden handlingen fant sted, og på den belastning behandlingen av saken for domstolene har vært for domfelte.
Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 1 år og 6 måneder. På grunn av handlingens alvorlige karakter finner jeg at ingen del av straffen kan gjøres betinget.
I byrettens og lagmannsrettens dommer er varetektsfradraget feilaktig satt til 28 dager i stedet for til 31 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag kommer 31 - trettien - dager for utholdt varetekt.
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag kommer 31 - trettien - dager for utholdt varetekt.