HR-1998-431-K - Rt-1998-1294
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-19 |
| Publisert: | HR-1998-00431-K - Rt-1998-1294 (347-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Forkynnelse, Foregrepet tvangskraft, Husleierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-01340 A/03 - Høyesterett HR-1998-00431 K, jnr 264/1998 |
| Parter: | Bente Irene Baltzersen (advokat Aase K Sigmond) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Frode Humborstad Sørland) |
| Forfatter: | Schei, Coward, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §179, Husleieloven (1939) §39, Tvistemålsloven (1915) §179, §197 |
Saken gjelder begjæring om foregrepet tvangskraft, jf husleieloven §39 tredje ledd.
I tvist mellom Bente Irene Baltzersen som leietaker og Oslo kommune som utleier om gyldighet av oppsigelse i husleieforhold avsa Oslo byrett 6 mars 1998 dom med slik domsslutning:
"1. Oslo kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Bente Irene Baltzersen har anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. I tilsvar til anken begjærte Oslo kommune at byrettens dom skulle gis foregrepet tvangskraft etter husleieloven §39 tredje ledd.
Borgarting lagmannsrett avsa 24 juni 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse fraviker Bente Irene Baltzersen sin leilighet i Uelands gate 57 i Oslo.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Bente Irene Baltzersen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålserklæring uten begrunnelse ble sendt Borgarting lagmannsrett 10 juli 1998. Begrunnelse for kjæremålet ble gitt ved prosesskrift 31 juli 1998. Det er i hovedsak anført at lagmannsretten har tolket husleieloven §39 tredje ledd feil. Det er ikke fremlagt dokumentasjon eller angitt episoder etter at Baltzersen ble løslatt fra varetekt og igjen har bebodd leiligheten fra mars i år, som tilsier noe behov for å gi byrettens dom foregrepet tvangskraft. Oslo kommune har bevisbyrden for at det foreligger behov for utkastelse pr i dag. For lagmannsretten hadde Baltzersen provosert fremlagt dokumentasjon på klager. Slik dokumentasjon ble ikke fremlagt, men lagmannsretten har likevel bygget på at slike klager forelå. Det må være uriktig lovtolkning og gal anvendelse av bevisbyrdereglene. Utkastelse vil ramme Baltzersen meget hardt. Lagmannsretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at det i dommer som er fremlagt fra kommuens side om anvendelsen av husleieloven §39 tredje ledd, allerede forelå dom i ankesaken da foregrepet tvangskraft ble besluttet.
Bente Irene Baltzersen har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Kravet om fravikelseskjennelse tas ikke til følge.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Oslo kommune har inngitt tilsvar. Prinsipalt påstås kjæremålet avvist. Kjæremålserklæringen av 10 juli 1998 kan ikke anses å tilfredsstille lovens minimumsvilkår til en kjæremålserklæring, og det begrunnede kjæremål som først forelå 31 juli 1998 var fremsatt etter utløpet av kjæremålsfristen. Subsidiært hevder kommunen at lagmannsrettens kjennelse er riktig i resultat og for det vesentlige med hensyn til begrunnelse. Det er lite sannsynlig at anken kan føre frem. Kommunen har ikke kunnet fremlegge skriftlig nedtegning av klagene under ankeforberedelsen for lagmannsretten på grunn av tvistemålsloven §197. Imidlertid vil disse muntlige klager bli belyst ved vitneforklaringer under ankesaken. Det er ingen feil ved lagmannsrettens bevisbedømmelse. Det er heller ingen feil at lagmannsrettens avgjørelse om foregrepet tvangskraft er truffet før det foreligger dom i ankesaken.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I begge tilfelle: Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder en kjennelse om foregrepet tvangskraft etter husleieloven §39 tredje ledd. Avgjørelsen er truffet av lagmannsretten som første instans, og utvalget har da kompetanse til å prøve alle sider ved saken.
Kjæremotparten har påstått kjæremålet avvist som for sent fremsatt. - Det er her tale om forkynnelse etter domstolloven §179, og utgangspunktet er at rettsmiddelfristen begynner å løpe fra det tidspunktet da postforsendelsen kom frem til prosessfullmektigens kontor. Ved feriefravær i vanlig ferietid har det imidlertid vært lagt til grunn at utgangspunktet for fristen normalt forskyves til det tidspunkt da prosessfullmektigen kom tilbake til sitt kontor, se blant annet Rt-1992-1695 og Rt-1989-480. - I vår sak er situasjonen at lagmannsrettens kjennelse må antas å ha kommet frem til den kjærende parts prosessfullmektig 1 juli 1998. På grunn av feriefravær ble hun imidlertid ikke kjent med innholdet i kjennelsen før 27 juli. En annen advokat ved samme advokatkontor postla imidlertid en ubegrunnet kjæremålserklæring 10 juli, mens begrunnelse for kjæremålet ble gitt 31 juli. Utvalget mener etter dette at kjæremålet må anses som rettidig. Prosessfullmektigen avviklet sin ferie i rettsferien og hun arbeider ved et relativt lite advokatkontor der det ikke kan kreves at det er etablert spesielle rutiner for å vareta forkynnelser i ferietiden. Avvisningspåstanden fører etter dette ikke frem.
Kjæremålet må oppfattes som å rette seg mot lagmannsrettens lovanvendelse. Husleieloven §39 tredje ledd lyder slik:
"Når det er avsagt dom i sak som omhandlet i foregående ledd, kan retten efter begjæring av utleieren mot eller uten sikkerhetsstillelse gi samtykke til at utkasting skjer. Er dommen påanket, kan slikt samtykke gis av ankedomstolen."
Utvalget nevner først at det må være klart at lagmannsretten har adgang til å gi samtykke til utkastelse også før ankesaken er behandlet. Den innholdsmessige vurderingen av om samtykke skal gis, er overlatt til rettens skjønn. Lagmannsretten legger til grunn at den kjærende part "... vedvarende har gjort seg skyldig i vesentlig mislighold av husleieavtalen". Retten uttaler videre i sin samlede vurdering:
"Det legges ved vurderingen særlig vekt på at hennes atferd og de personene som hun gir tilgang til leiligheten, må være til vesentlig ulempe for naboene. Slik hennes atferd er beskrevet i byrettens dom, må det legges til grunn at hennes fortsatte beboelse av leiligheten skaper frykt og uro hos enkelte av naboene, som tildels er eldre mennesker, og forringer deres bomiljø i ikke ubetydelig grad. Det må også legges til grunn at anken synes å ha liten utsikt til å føre frem. Hensynet til ... (den kjærende part) må etter lagmannsrettens vurdering vike for hensynet til naboenes bomiljø."
Kjæremålsutvalget er enig i den vurdering som lagmannsretten her har foretatt, og lagmannsrettens kjennelse må derfor stadfestes.
Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.