HR-1998-46-A - Rt-1998-1673
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-03 |
| Publisert: | HR-1998-00046-A - Rt-1998-1673 (436-98) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotika, Heleri, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - LB-1997-03226 M/02 - Høyesterett HR-1998-00046 A, snr 39/1998 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Morten Bjone) mot A (Forsvarer: Advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Pedersen, Skoghøy, Tjomsland, Coward, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §317, Våpenloven (1961) §33, §7, §8, Tolloven (1966) §61, §63, §66, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-2, §34, §35, §37b, §37d, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §326 |
Kst dommer Pedersen: Oslo byrett avsa 19 september 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jfr. femte ledd, straffeloven §317 første og tredje ledd, alkoholloven §10-1 første og tredje ledd, jfr. §8-2, tolloven §66, jfr. §61, jfr. §63, og våpenloven §33, jfr. §7, jfr. §8 første ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år og 6 - seks - måneder.
Til fradrag i straffen går 51 - femtien - dager for utholdt varetekt. Straffeloven §62 og §63 annet ledd er gitt anvendelse.
2. A frifinnes for tiltalebeslutningens post II h.
3. A dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av en pistol av type Browning 7,65 mm, jfr. straffeloven §35 annet ledd, jfr. §37b, jfr. §37d.
4. A dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av et beløp stort kr 130000, - etthundreogtrettitusen 00/100 -, jfr. straffeloven §34, jfr. §37d.
5. Saksomkostninger ilegges ikke."
Domfelte påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken rettet seg mot domfellelsen for overtredelsen av straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd, som gjaldt medvirkning til salg av 3 kg amfetamin. Han anket prinsipalt over saksbehandlingen, idet han anførte at saken skulle ha vært utsatt, slik at den kunne blitt pådømt sammen med en medtiltalts sak. Subsidiært anket han over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Atter subsidiært gjaldt anken straffutmålingen. Endelig påanket han byrettens domsslutning punkt 4 om inndragning av kr 130.000.
Påtalemyndigheten påanket dommen til skjerpelse av straffen.
Borgarting lagmannsrett henviste ved beslutning av 24 november 1997 begge ankene til ankeforhandling. Under hovedforhandlingen ble domfeltes bevisanke behandlet; jf straffeprosessloven §326. A frafalt anken over inndragningsavgjørelsen. Lagretten svarte ja på hovedspørsmål om A var skyldig i narkotikaforbrytelse og ja på tilleggsspørsmål om forbrytelsen var grov, men nei på tilleggsspørsmål om forbrytelsen gjaldt et meget betydelig kvantum. Lagmannsretten avsa dom og kjennelse den 29 mai 1998 med slik slutning og domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1961 dømmes for overtredelse av strl §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd og for de lovovertredelser han rettskraftig er domfelt for ved Oslo byretts dom av 19 september 1997 til en straff av fengsel i 5 - fem - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 304 - trehundreogfire - dager for utholdt varetektsfengsel. Strl §62 og §63 annet ledd er gitt anvendelse.
2. Ankesaken heves hva angår inndragningsspørsmålet.
3. Saksomkostninger ilegges ikke."
A har påanket lagmannsrettens straffutmåling. I anken er særlig vist til at straffen ble den samme i to instanser til tross for at han i lagmannsretten ikke ble domfelt etter straffeloven §162 tredje ledd.
Påtalemyndigheten har påanket lagmannsrettens dom til skjerpelse.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til at begge ankene må forkastes.
Domfelte skal svare for medvirkning til salg av narkotika, for heleri av biler, ulovlig oppbevaring av sprit og for ulovlig besittelse av skytevåpen.
A ble trukket inn i narkotikasalget mens han oppholdt seg i Tallinn. Han ble oppsøkt av to venner fra det kriminelle miljø i byen som fortalte at de hadde 5 kg amfetamin klar for salg. Partiet befant seg i Norge, men mottakerapparatet hadde sviktet. Fra før visste de om B i Oslo som mottaker av amfetamin, og de ønsket å få ham til å kjøpe partiet. Men de visste ikke hvorledes de skulle komme i kontakt med ham i Oslo. A hadde Bs telefonnummer og sa seg villig til å ringe ham opp. Etter å ha ringt B opp, overlot han den videre samtale til selgerne. B var interessert i å overta amfetamin, og han overtok 3 kg som ble videresolgt i Norge. Senere viste det seg at B ikke gjorde opp for seg, og etter press fra en av selgerne reiste A til Oslo for å forsøke å få oppgjør, men det ble forgjeves.
Straffen for narkotikaforbrytelser blir bestemt ut fra hva slags stoff forbrytelsen gjelder, kvantum og hvilken befatning den domfelte har hatt med narkotikaen. Når det gjelder straffenivået for befatning med et tilsvarende kvantum amfetamin som i vår sak, viser jeg til Rt-1997-1667 der Høyesterett forkastet anken fra en tidligere ustraffet mann som av lagmannsretten hadde fått fire år og seks måneder for som kurér å ha innført to partier amfetamin på til sammen ca 3 kg som hadde renhetsgrad 98%.
A har medvirket til salg av samme kvantum som i dommen fra 1997, dog slik at amfetaminet hadde lav styrkegrad. Det salg han medvirket til å formidle gjaldt 3 kg, men han var han klar over at selgerne tilbød B 5 kg. Selv om tiltalen og domfellelsen er begrenset til 3 kg, finner jeg å måtte legge en viss vekt på at han formidlet kontakten med bevissthet om at B ville bli tilbudt et større parti.
As befatning med narkotikasalget er etter mitt syn noe mindre belastende enn en kurér som tar direkte hånd om stoffet og har en mer nødvendig rolle enn den A påtok seg. Selgerne hadde, som nevnt, allerede Bs navn som en mulig kjøper og var interessert i å få kontakt med ham. As rolle var å formidle kontakten.
Senere, da det viste seg at B ikke gjorde opp for amfetaminet, reiste A til Oslo for å forsøke å få oppgjør til selgerne. Dette viser at A anså seg knyttet til prosjektet. Lagmannsretten har lagt til grunn at hans medvirkning var profittbasert.
Ved bedømmelsen av narkotikaforbrytelsen teller endelig at han i 1991 ble domfelt for forsøk på narkotikaforbrytelse ved at han hadde oppbevart 4 kg av et pulver som han trodde var amfetamin.
Som nevnt skal A også svare for grove helerier. Han har sammen med B deltatt i organisert virksomhet som gikk ut på å selge stjålne biler i Estland. Bs oppgave var å få tak i bilene i Norge, mens A, som hadde kontakter i Tallinn, skulle stå for salgene. Salgsinntektene fra bilsalgene skulle gå til innkjøp av sprit som skulle omsettes på det illegale markedet i Norge. Virksomheten ble påbegynt i november 1994 og varte til B ble arrestert i mars 1995. I løpet av disse måneder formidlet A salg av syv biler til en verdi av over en million kroner.
Jeg betrakter denne virksomhet som et meget alvorlig forhold. Det er tale om organisert og profesjonelt utført kriminalitet med sikte på å tjene store penger. Opplegget var spesielt ondartet fordi det inngikk som ledd i finansiering av sprit som skulle innføres ulovlig til Norge.
Denne form for kriminell virksomhet ved tyveri av kostbare biler i vestlige land for salg i tidligere østblokkland hvor bilene vanskelig lar seg oppspore, griper om seg internasjonalt. Selv om omfanget ikke er like stort i Norge, er det tiltakende, og jeg ser det som nødvendig å bekjempe denne form for organisert kriminalitet med en streng straffutmålingspraksis.
A er også dømt for ulovlig oppbevaring av 2000 liter 96% sprit i Osloområdet. Spriten var importert av B. As rolle var å være B behjelpelig med å frakte spriten fra Sørlandet til Osloområdet. Det er tale om et så stort kvantum at As befatning med spriten også isolert sett kvalifiserer til ubetinget fengsel.
Ut fra dette er jeg blitt stående ved den straff på fem år og seks måneder som er utmålt av byretten og lagmannsretten som en passende samlet straff for A.
Forsvareren har fremholdt at B ved rettskraftig dom har fått en straff på seks år og seks måneder for straffbare forhold som er vesentlig alvorligere enn As forhold. Ved fastsettelsen av straffen har jeg ikke tillagt dette nevneverdig betydning, jf bemerkningen i Rt-1996-1976 om at ankeinstansen ikke kan tillegge det særlig betydning hvilken straff medskyldige har fått i underinstansen. Jeg nevner dessuten at B er godskrevet for en betydelig mer omfattende bistand til politiet enn den A ga.
A har i sin anke sterkt fremhevet at det må være feil når straffen blir den samme i lagmannsretten som i byretten, når lagmannsretten ikke fant at narkotikaforbrytelsen kunne henføres under straffeloven §162 tredje ledd. Rent bortsett fra at lagmannsretten ikke var bundet til å tilpasse sin straffutmåling til byretten, bemerker jeg at 3 kg amfetamin ligger nær grensen mot et meget betydelig kvantum etter tredje ledd, jf Rt-1997-1667. Subsumsjonen vil da ikke få særlig betydning for den konkrete straffutmåling.
Domfelte sitter fremdeles i varetekt og har krav på 462 dager i fradrag.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
I fengselsstraffen fragår i alt 462 - firehundreogsekstito - dager for varetektsfengsel.
Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Coward: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Ankene forkastes.
I fengselsstraffen fragår i alt 462 - firehundreogsekstito - dager for varetektsfengsel.