HR-1998-506-S - Rt-1998-1488
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-17 |
| Publisert: | HR-1998-00506-S - Rt-1998-1488 (389-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00506 S, jnr 450/1998. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Gjølstad, Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §212, §325, §448 |
Ved Borgarting lagmannsretts enstemmige dom av 16 mai 1997 ble lensmannsførstebetjent A, født xx.xx.1947, frifunnet for overtredelse av straffeloven §212 annet ledd nr 2 og straffeloven §325 første ledd nr 3. Det gjaldt en straffesak som var tillatt gjenopptatt hvor han var fradømt sin stilling som lensmannsførstebetjent. Det vises til Rt-1996-1018.
Den 14 august 1997 fremsatte A en begjæring til lagmannsretten med krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 flg. Det ble blant annet gjort gjeldende at det klart var gjort sannsynlig at han ikke hadde utført de utuktige handlingene som var beskrevet i tiltalen. Han krevde et erstatningsbeløp i størrelsesorden kr 3.700.000. Han har i tilleggskriv også fremmet et erstatningskrav fra ektefellen.
Statsadvokaten gjorde gjeldende at det verken for A eller ektefellen var grunnlag for erstatning.
Lagmannsretten avsa 3 juli 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale erstatning til A med 50.000 - femtitusen - kroner.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale oppreisning til A med 25.000 - tjuefemtusen - kroner.
3. For øvrig frifinnes Staten v/Justisdepartementet."
Lagmannsretten kom til at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke var oppfylt, men tilkjente A erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446. Ektefellen ble ikke tilkjent erstatning.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder i stor grad vurderingen etter straffeprosessloven §444. Han er uenig med lagmannsretten som konkluderte med at det var like sannsynlig at han har begått de utuktige handlingene som at han ikke har begått dem. Det forhold at det ikke forelå objektive bevis burde gå i hans favør. Videre anføres det at erstatningen og oppreisningen etter §445 og §446 bør bære preg av noe mer enn "knapper og glansbilder". Han mener at beløpene på ingen måte står i forhold til det mareritt han og hans familie har gjennomgått. Han fastholder erstatningskravet slik det er fremsatt i begjæringen med tilleggskriv.
Statsadvokaten har vist til lagmannsrettens premisser og avgjørelsen inntatt i Rt-1996-864, og har for øvrig ikke kommentarer til kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
For at A skal kunne tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §444 må det være "gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen". Det må foreligge sannsynlighetsovervekt for dette, se nærmere Rt-1994-721 om de lovbestemte krav for erstatning etter straffeprosessloven §444. Lagmannsretten har i sin kjennelse lagt til grunn en riktig forståelse av bestemmelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i saken og kan også overprøve den bevismessige vurdering av om sannsynlighetskravet er oppfylt. Kjæremålsutvalget er kommet til at A ikke har oppfylt kravet til sannsynliggjøring. Spørsmålet om hva som her er mest sannsynlig, må først og fremst bero på en vurdering av de forklaringer som er avgitt og As og Bs opptreden etter at de befant seg sammen på lensmannskontoret den 19 oktober 1993. Lagmannsretten har her trukket frem sentrale momenter. De tre dommerne i lagmannsretten har fra sin deltakelse i gjenopptakelsessaken hatt et langt sikrere grunnlag for å bedømme bevisene enn det kjæremålsutvalget har, og utvalget finner ikke holdepunkter for å tilsidesette lagmannsrettens vurdering. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444.
Som lagmannsretten finner Høyesteretts kjæremålsutvalg at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446. Vilkårene for slik erstatning og oppreisning er nærmere drøftet blant annet i Rt-1994-721, og utvalget viser til denne kjennelsen. Det er i kjennelsen blant annet uttalt: "Skal et krav om erstatning føre frem, må det fremstå som rimelig at det ytes erstatning, og den påførte skade må være "særlig" eller "uforholdsmesig"." Utvalget finner at det her foreligger slik "særlig" eller "uforholdsmessig" skade for A. Det som gir grunnlag for erstatning og oppreisning, er først og fremst den skade og belastning A ble påført i tidsrommet fra den fellende dom i lagmannsretten ble rettskraftig den 4 april 1995 til han ble frifunnet ved lagmannsrettens dom 16 mai 1997. Dette er belastning og skade som er ekstraordinær i forhold til det som normalt vil følge med en strafforfølgning for slike handlinger som i denne saken. At belastningen for A i denne perioden har vært betydelig, er åpenbart.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at det er grunnlag for å endre den erstatningen som er fastsatt av lagmannsretten, men finner at oppreisningsbeløpet bør settes høyere. Beløpet fastsettes til kr 100.000.
Det står for kjæremålsutvalget som uklart om det også nå kreves erstatning etter §448 fra As ektefelle. Som lagmannsretten kan utvalget imidlertid ikke se at det er grunnlag for erstatning etter denne bestemmelsen. Utvalget viser til lagmannsrettens begrunnelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale oppreisning til A med 100.000 - etthundretusen - kroner.
2. For øvrig forkastes kjæremålet.