HR-1998-51-K - Rt-1998-152
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-29 |
| Publisert: | HR-1998-00051-K - Rt-1998-152 (52-98) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Prosessfullmakt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1997-01413 K - Høyesterett HR-1998-00051 K, jnr 5/1998. |
| Parter: | Ole Dag Løvvold (advokat Kolbjørn Andersen) mot Staten v/kommunekassereren i Andebu (advokat Jan Grønnerud). |
| Forfatter: | Skåre, Matningsdal, kst dommer Lødrup |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §46, Skattebetalingsloven (1952) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §8-3, §180, §404, §44, §47, §36, §10-1, §11-1, §2-12, §3-3, §5-1, §5-6, §8-1 |
Saken gjelder videre kjæremål i anledning tvangssalg av en bil.
Den 13 oktober 1995 ble det tatt utlegg i Ole Dag Løvvolds bil for skyldig skatt. Utleggsforretningen ble gjennomført av Andebu kommune v/økonomiavdelingen som særnamsmann, jf skattebetalingsloven §36. Løvvold var ikke varslet forut for utleggsforretningen. Skattekravet ble ikke betalt, og 11 juli 1997 ble det fremsatt begjæring om tvangssalg til namsmannen i Sandefjord, idet bilen befant seg i Sandefjord kommune. Tvangssalgsbegjæringen var undertegnet av Steinar Dahlen "for Stein Rismyhr Kommunekasserer". Dahlen er konsulent hos kommunekassereren i Andebu.
Namsmannen i Sandefjord antok tvangssalgsbegjæringen. Løvvold klaget avgjørelsen inn for Sandefjord namsrett, som 19 september 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Klage fra Ole Dag Løvvold over namsmannens antakelse av begjæring om tvangssalg av løsøre i sak T97-01569, tas ikke til følge.
Ole Dag Løvvold betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av nærværende kjennelse kr 1000,- - kronerettusen 00/100 - i omkostninger til staten ved kommunekassereren i Andebu."
Løvvold påkjærte avgjørelsen til Agder lagmannsrett, som 25 november 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Ole Dag Løvvold plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale 2.500 - totusenfemhundre - kroner til staten ved kommunekassereren i Andebu som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten."
Ole Dag Løvvold har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedsak anført at lagmannsretten har tolket skattebetalingsloven §48 nr 1 og 2 feil når den har funnet at det ikke kreves særskilt prosessfullmakt når skatteoppkreveren i Andebu fremmer en tvangssalgsbegjæring utenfor kommunen. det var feil tolking av tvistemålsloven regler om prosessfullmakt at Steinar Dahlen, som opptrådte på vegne av skatteoppkreveren, ikke har blitt avkrevet prosessfullmakt. det var feil av lagmannsrettens å prekludere Løvvolds innsigelser om at utleggsforretningen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
Løvvold har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om tvangssalg av løsøre i sak T97-01569 for namsmannen i Sandefjord, tas ikke til følge.
2. Klageren tilkjennes dekning av saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Staten ved kommunekassereren i Andebu har inngitt rettidig tilsvar. Det er i hovedsak anført at Skatteoppkreveren skal fremme tvangssalgsbegjæringer over formuesgoder han har utlegg i, uavhengig av om det befinner seg i en annen kommune, jf tvangsfullbyrdelsesloven §8-1, §10-1 og §11-1. det kan ikke kreves at skatteoppkreveren personlig skal ta seg av alle de oppgaver han er pålagt. Han må kunne delegere disse til sine underordnede tjenestemenn. Siden det offentliges utøvelse av oppgaver er strengt lovregulert er det ikke tilsvarende behov for særskilte fullmakter som det er når privatpersoner som skal utøve funksjoner for andre. det var korrekt av lagmannsretten å prekludere Løvvolds innsigelse om manglende varsel før utleggsforretningen, og det var ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.
Staten ved kommunekassereren i Andebu har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts sak nr 97-01413 K stadfestes.
2. Ole Dag Løvvold plikter å betale kr 2600,- til staten v/kommunekassereren i Andebu for sakskostnader for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens generelle lovtolking, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 2 og 3.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens lovtolking er uriktig når den har kommet til at kommunekassereren i Andebu uten særskilt fullmakt kunne fremsette begjæring om tvangssalg overfor namsmannen i Sandefjord. Det stedet hvor gjenstanden befinner seg har bare betydning for hvilken namsmann kravet skal fremsettes overfor, jf tvangsfullbyrdelsesloven §8-3, og medfører ikke at kommunekassereren i den kommunen som har ilignet skatten, taper sin kompetanse etter skattebetalingsloven §48 nr 2.
Kjæremålet reiser videre spørsmålet om hvilken adgang konsulent Steinar Dahlen hadde til å opptre på vegne av skatteoppkreveren i Andebu. Det er ikke tvilsomt at Dahlen kunne opptre som prosessfullmektig, jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-1 annet ledd jf tvistemålsloven §44 tredje ledd. Men dersom Dahlen hadde status som prosessfullmektig, skulle han, som anført av den kjærende part, ha fremlagt skriftlig fullmakt, jf tvistemålsloven §46.
I denne sammenheng bemerkes at skatteoppkreveren ved bestemmelsen i skattebetalingsloven §48 nr 2 er gjort til statens lovlige stedfortreder vedrørende krav som innkreves etter skattebetalingsloven. En lovlig stedfortreder behøver ikke dokumentere noen skriftlig fullmakt. Avgjørende blir derfor om kommunekassereren hadde kompetanse til å delegere sin status som lovlig stedfortreder til Dahlen. Lagmannsretten kom til at det var adgang til dette.
I Rt-1975-796 kom utvalget til at etter prosesslovgivningen var det ikke adgang til å delegere den kompetanse statsministeren eller vedkommende statsråd har til å møte som lovlig stedfortreder i sak reist mot et departement. Spørsmålet blir etter dette om denne avgjørelsen er utslag av en generell regel om at det ikke er adgang til å delegere stillingen som lovlig stedfortreder.
Etter utvalgets vurdering kan ikke denne avgjørelsen være avgjørende i denne relasjon. Delegasjonsadgang er forutsatt i instruks for skatteoppkrevere av 5 februar 1996 §1-2 nr 4 som fastsetter at "Skatteoppkreveren kan gi tjenestemenn ved sitt kontor fullmakt til å opptre og underskrive på sine vegne i saker som omfattes av denne instruks med mindre annet er bestemt. Spørsmål av større betydning eller som volder særlig tvil skal likevel alltid forelegges for skatteoppkreveren". Tilsvarende instruks var gitt av skattedirektøren 12 januar 1963 for så vidt gjaldt kommunekassererens adgang til delegasjon. Det må for så vidt dreie seg om en etablert praksis som har dannet basis for de senere endringer i §48. Også praktiske hensyn tilsier at skatteoppkreveren må kunne delegere sin kompetanse til enkelte underordnede.
Mot denne tolking av loven og instruksen kan det riktignok innvendes at skatteoppkreveren uansett vil kunne benytte sine ansatte som prosessfullmektiger, slik at skatteoppkreveren personlig bare behøver å ta selve avgjørelsen om at det skal iverksettes tvangsinndrivelse - herunder den senere avgjørelsen om begjæring av tvangssalg. Men med den store saksmengden man har i mange kommuner, vil det, om skatteoppkreveren også skal ivareta sine andre oppgaver, være vanskelig - i noen kommuner umulig - for skatteoppkreveren å foreta en selvstendig vurdering av saken. Et forbud mot delegasjon ville derfor i mange kommuner i realiteten innebære at skatteoppkreveren undertegnet begjæringen, men ikke foretok noen ytterligere behandling. Det bemerkes at tvistemålsloven §47 første ledd ikke gir en prosessfullmektig som ikke er advokat kompetanse til å iverksette tvangsfullbyrdelse, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 111.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at lagmannsrettens lovtolking er uriktig når den kom til at konsulent Steinar Dahlen kunne opptre uten å fremlegge særskilt skriftlig fullmakt.
Det er på det rene at Løvvold uriktig ikke ble varslet om utleggsforretningen, men lagmannsretten har kommet til at hans innsigelse må prekluderes når den først ble fremsatt ca to år senere, jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-6 annet ledd. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten i den sammenheng har gitt uttrykk for noen uriktig lovtolking eller at kjennelsesgrunnene er mangelfulle.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har reist et uklart spørsmål om skatteoppkreverens adgang til å foreta delegasjon. Det ilegges derfor ikke omkostningsansvar, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.