HR-1998-51-S - Rt-1998-130
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-27 |
| Publisert: | HR-1998-00051-S - Rt-1998-130 (45-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00051 S, jnr 15/1998 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Matningsdal, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Tvistemålsloven (1915) §179, §247, §388, §440 |
Ved stevning av 31 mars 1995 til Drammen byrett reiste Odd Heine Gabrielli og Landsforeningen for Eldre og Uføre privat straffesak med krav om mortifikasjon og oppreisning mot Drammens Tidende og Buskerud Blad AS, ansvarlig redaktør Hans Arne Odde og journalist Nils Drolsum på grunnlag av avisartikler med omtale av politianmeldelser inngitt mot saksøkerne. De saksøkte krevde under saksforberedelsen at saksøkerne etter straffeprosessloven §413 skulle pålegges å stille sikkerhet for saksomkostningene med kr 250 000. Saken er under saksforberedelsen hevet for Landsforeningen for Eldre og Uføres vedkommende som er gått konkurs.
Byretten avsa 1 oktober 1997 beslutning med slik slutning:
"Odd Heine Gabrielli pålegges som vilkår for å fremme sak nr. 9500571 M ved Drammen byrett å stille sikkerhet for saksomkostningene med 250.000 - tohundreogfemtitusen- kroner i form av bankgaranti eller kontant depot som skal være retten i hende innen den 16. oktober 1997."
Odd Heine Gabrielli påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 19 desember 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålssaken heves for så vidt gjelder kjæremotpart Nils Drolsum.
2. Det stilles som vilkår for fremme av Drammen byretts sak nr 9500571 M at Odd Heine Gabrielli stiller sikkerhet for saksomkostninger med 150 000 - etthundreogfemtitusen - kroner i form av bankgaranti eller kontantdepot som skal være Drammen byrett i hende senest 30 - tretti - dager etter forkynnelse av denne kjennelse.
3. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Odd Heine Gabrielli har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at kjennelsen er beheftet med flere saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten tar ikke utgangspunkt i de påklagede utsagn, men konsentrerer seg kun om Landsforeningens organisasjon, drift, forretningsmetoder og virksomhet. De fremsatte beskyldningene retter seg imidlertid også direkte mot ham som privatperson.
Det forhold at lagmannsretten har lagt vekt på at han fikk uttale seg i avisen den etterfølgende dag og den omstendighet at henleggelsene av anmeldelsene ble omtalt i avisen senere er en saksbehandlingsfeil, idet dette ikke har betydning for skyldspørsmålet, men kun for utmålingsspørsmålet. Lagmannsretten har tatt et galt utgangspunkt når det gjelder spørsmålet om referatprivilegium for så vidt gjelder omtale av anmeldelser. Referat av politianmeldelsene innebærer at ærekrenkeren anses for å ha fremsatt beskyldninger om de forhold anmeldelsene vedrører. Lagmannsretten har ikke drøftet anførselen om at det gjelder en forskjellig rettsstridsgrense ved krav om mortifikasjon og krav om oppreisning/ erstatning/straff. Fordi motpartene angivelig ikke en gang vil forsøke å føre noe sannhetsbevis, må åpenbart kravet om mortifikasjon føre frem. Det er også en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten overhodet ikke nevner eller vurderer anførselen om byrettens brudd på det kontradiktoriske prinsipp.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Krav om sikkerhetsstillelse iht. straffeprosessloven §413 tas ikke til følge.
Subsidiært:
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 19. desember 1997 i sak nr 9500571 M oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
I begge tilfelle:
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Drammens Tidende og Buskerud Blad AS m fl har vist til at anmeldelsene mot Odd Heine Gabrielli gjaldt hans virksomhet som generalsekretær, og i denne forbindelse er det høyst relevant for rettsstridsspørsmålet å vurdere om denne virksomheten var kritikkverdig. Det er under ingen omstendighet noen saksbehandlingsfeil at Landsforeningen for Eldre og Uføre fremheves eller at lagmannsretten har vurdert etterfølgende avisartikler som ett av flere momenter. Når det gjelder anførselen om referatprivilegium fremgår det klart at lagmannsretten har vurdert faktum slik at avisartiklene ikke var rettsstridige blant annet på bakgrunn av sakens store almene interesse. Det er ikke saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet anførselen om forskjellig rettsstridsgrense. Når det gjelder byrettens angivelige brudd på det kontradiktoriske prinsipp er det påpekt at lagmannsretten hadde full prøvelsesadgang.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Lagmannsretten tar et riktig utgangspunkt når den uttaler at adgangen til å stille vilkår om sikkerhetsstillelse må brukes med varsomhet, og at sikkerhet i alminnelighet ikke kan kreves. Utgangspunktet er videre riktig når lagmannsretten uttaler at den vurderingen retten må foreta er "om det foreligger en nærliggende mulighet, dvs mer enn sannsynlighetsovervekt, jf Rt-1993-219, for at saksøker vil bli pålagt ansvar for saksomkostninger det ikke er dekning for".
Kjæremålet er primært begrunnet i at lagmannsrettens kjennelsesgrunner, til tross for dette riktige utgangspunktet, er mangelfulle fordi lagmannsretten har tolket lovgivningen om mortifikasjon og oppreisning ved ærekrenkelse uriktig. Utvalgets kompetanse er i denne sammenheng begrenset til å prøve om lagmannsretten som følge av uriktig lovtolking har unnlatt å drøfte relevante spørsmål i saken.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at kjennelsesgrunnene er mangelfulle fordi lagmannsretten i sin drøftelse tar utgangspunkt i den virksomheten som ble drevet av Landsforeningen for Eldre og Uføre. Dette utgangspunktet synes å skyldes at den har oppfattet Gabrielli i hans egenskap av foreningens generalsekretær som ansvarlig for foreningens handlinger. Et av utsagnene som er krevd mortifisert nevner da også "organisasjonen ved generalsekretæren", mens et annet omtaler "anmeldelsene som er kommet mot Landsforeningen for eldre og uføre og foreningens generalsekretær Odd Heine Gabrielli".
I sin kjennelse understreker lagmannsretten videre at "det må være viktig at pressen følger opp og informerer om kritikkverdige forhold ved virksomheten når dette avdekkes, idet slike forhold vil være av betydning for folks valg med hensyn til hvilke gode formål de eventuelt vil støtte". Lagmannsretten fremhever videre at avisen før omtalen av anmeldelsene tok kontakt med foreningens pressetalsmann, og at hans kommentar ble inntatt i samme artikkel som omtalte anmeldelsene. Gabrielli, som saken gjelder, fikk videre komme til orde i avisen den påfølgende dag. Videre fremheves det at i tillegg til at avisen gav en riktig omtale av anmeldelsene, ble henleggelsene omtalt umiddelbart og på fremtredende måte i avisen. På bakgrunn av ovenstående uttaler lagmannsretten:
"Ved denne vurdering har retten lagt vekt på at det må være en viktig oppgave for pressen å følge med i angivelig veldedig organisasjons virksomhet, herunder forretningsmetoder. Etter omstendighetene må Drammens Tidende og Buskerud Blads omtale av saken, med forhåndskontakt med foreningens pressetalsmann og umiddelbar meddelelse om at anmeldelsene var blitt henlagt, innebære at grensene mot det rettsstridige ikke var overskredet".
Ved rettsstridsvurderingen la lagmannsretten blant annet vekt på den etterfølgende opplysningen om at henleggelsene ble omtalt umiddelbart og på fremtredende måte i avisen. Lagmannsretten drøfter imidlertid ikke hvilken betydning det har for dette momentet at Høyesterett i Rt-1987-764 på side 771 uttaler at "Det etterfølgende dementi har ingen betydning for spørsmålet om §247 objektivt sett er overtrådt". Videre har lagmannsretten som nevnt også fremhevet at Gabrielli fikk komme til orde i avisen dagen etter at artiklene ble trykket. Når dette fremheves, kan lagmannsretten også ha lagt vekt på dette momentet. Men i denne relasjon hadde det vært naturlig å vurdere betydningen av at Høyesterett i Rt-1996-731 på side 736 uttaler at det ikke kunne være avgjørende for rettsstridsvurderingen at fornærmede fikk anledning til å imøtegå beskyldningene.
På bakgrunn av ovenstående har kjæremålsutvalget kommet til at lagmannsrettens kjennelsesgrunner lider av slike mangler at kjennelsen må oppheves. Utvalget går dermed ikke inn på det som for øvrig anføres i kjæremålet.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den kjennelsen som avslutter saken, jf straffeprosessloven §440 første ledd jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den kjennelsen som avslutter saken.