HR-1998-57-A - Rt-1998-1345

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1998-09-09
Publisert:	HR-1998-00057-A - Rt-1998-1345 (357-98)
Stikkord:	Straffeprosess, Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00057 B, jnr 181/1998, snr 25/1998
Parter:	Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae)
Forfatter:	Pedersen, Bruzelius, Gjølstad, Oftedal Broch, Dolva
Lovhenvisninger:	Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §387, §444, §445, Straffeloven (1902) §162, §39, §445, §171, §446, Legemiddelloven (1992) §31

Kst dommer Pedersen: Saken gjelder spørsmål om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31 for uberettiget frihetsberøvelse.

A, født xx.xx.1954, ble ved Oslo byretts dom av 19 februar 1987 dømt til en straff av fengsel i to år og seks måneder for voldtekt av en nær 12 år gammel pike, samt for flere tilfeller av blotting. Påtalemyndigheten ble i dommen bemyndiget til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 bokstavene a, b, c, d, og e for et tidsrom av inntil fire år. Lengstetiden for sikring løp ut 9 mai 1992. Sikringen ble utholdt i frihet bortsett fra en periode med lukket sikring fra 27 juli 1989 til 28 september 1990.

Ved Oslo byretts dom av 12 august 1992 ble sikringsbemyndigelsen på grunnlag av tiltalebeslutning av 27 mars 1992 forlenget med tre år og utvidet til også å gjelde fengslig forvaring etter straffeloven §39 nr 1 bokstav f. Dommen ble påanket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 17 desember 1992. Statsadvokaten besluttet den 6 april 1993 at A skulle underkastes fri sikring, og bestemte samtidig at lengstetiden for sikringsbemyndigelsen utløp den 6 april 1996 - noe som senere viste seg å være uriktig.

Den 12 juni 1995 ble A pågrepet og varetektsfengslet som siktet for narkotikaforbrytelser. Siktelsen lød blant annet på at han fra høsten 1994 til juni 1995 hadde solgt hasjisj til ungdommer. Samtidig ble det på hans bopel funnet notater med meget sterke pedofile beskrivelser med et innhold som bagatelliserte og idylliserte pedofili. Det var uttalelser om at pedofile burde ha rett til å leve ut sin seksualitet, og bruk av narkotika og sovemedisin var trukket inn som et mulig middel for å oppnå seksuell omgang med mindreårige.

Etter pågripelsen ble A varetektsfengslet, og han satt fengslet frem til 3 juli 1995 da han etter Justisdepartementets beslutning ble overført på lukket sikring.

Statsadvokatene i Oslo tok den 7 desember 1995 ut tiltale mot A for i medhold av straffeloven §39 nr 3 annet ledd å få forlenget sikringen. På dette tidspunkt hadde Justisdepartementet tatt det standpunkt at lengstetiden for sikringen løp ut den 17 desember 1995. Fra denne dag ble han derfor overført fra lukket sikring og varetektsfengslet. Han satt deretter varetektsfengslet frem til Oslo byretts dom av 24 januar 1996.

Tiltalebeslutning i narkotikasaken ble tatt ut 28 desember 1995. Selv om det allerede var reist forlengelsessak om sikring, ble det i tiltalebeslutningen opplyst at det ville bli nedlagt påstand om sikring. De to sakene ble for Oslo byrett forenet til felles behandling.

A mente at sikringsbemyndigelsen etter 1992-dommen var utløpt. I brev av 9 august 1995 til Justisdepartementet anførte han at sikringstiden skulle vært beregnet fra utløpet av forrige sikringsperiode som var den 9 mai 1992. I brev av 11 september 1995 ga departementet uttrykk for uenighet med A, men fant at sikringstiden løp fra byrettens dom var rettskraftig eller med andre ord fra 17 desember 1992. A klaget til Kongen, men ved kongelig resolusjon av 9 februar 1996 ble klagen ikke tatt til følge.

Da straffesaken i januar 1996 kom opp for byretten, anførte A ut fra sitt syn på lengstetiden for sikringsbemyndigelsen, at tiltalebeslutningen av 7 desember 1995 var uttatt for sent og påstod tiltalebeslutningen avvist. Byretten la til grunn at tiltale var uttatt i tide, og ved dom av 24 januar 1996 fikk påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler for et tidsrom av inntil 5 år. I samme dom ble A idømt en straff av fengsel i 60 dager for narkotikaforbrytelser. Fengselsstraffen ble ansett sonet ved 59 dager han hadde sittet varetektsfengslet. I og med at byretten fremmet forlengelsessaken, behandlet den ikke sikringspåstanden i narkotikatiltalebeslutningen.

Samme dag som byrettens dom falt, begjærte påtalemyndigheten A fortsatt varetektsfengslet etter straffeprosessloven §171 nr 3 sammenholdt med §171 annet ledd i påvente av at byrettens sikringsdom skulle bli rettskraftig. Byretten tok ikke begjæringen til følge. Etter påtalemyndighetens kjæremål, som ble gitt oppsettende virkning, ble A varetektsfengslet ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 30 januar 1996. Det heter i kjennelsen: "Lagmannsretten finner i motsetning til byretten at påtalemyndigheten bør gis anledning til å holde siktede varetektsfengslet inntil byrettens dom blir rettskraftig i medhold av straffeprosessloven §171 annet ledd. Byretten har i sin dom av 24 januar 1996 gitt påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter strl §39 nr 1 a - f overfor A for et tidsrom av inntil 5 år. Det er ved samme dom lagt til grunn at siktede har forbrutt seg mot strl §162 første ledd og legemiddelloven §31. Kravet om skjellig grunn til mistanke er således tilfredsstilt. Videre finner lagmannsretten at det antas påkrevet å varetektsfengsle siktede for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Det vises i denne forbindelse til brev av 22 juni 1995 fra KIF, Akershus, til den rettspsykiatriske sakkyndige erklæring av 24 november 1995 og til de sakkyndiges forklaring for byretten som er referert i byrettens dom."

A påanket byrettens dom om sikringsbemyndigelse til Borgarting lagmannsrett som kom til at sikringstiden etter dommen av 1992 var utløpt den 9 mai 1995 slik at A fikk rett i at tiltalebeslutningen av 7 desember 1995 var tatt ut for sent. Lagmannsretten fant imidlertid i dom av 18 oktober 1996 at domfellelsen for narkotikaforgåelsene i samsvar med tiltalen av 28 desember 1995 ga grunnlag for sikringsbemyndigelse, selv om det var faren for at A ville begå nye alvorlige sedelighetsforbrytelser som begrunnet kravet om sikring. Lagmannsretten ga sikringsbemyndigelse for tre år etter straffeloven §39 nr 1 bokstavene a - f.

Lagmannsrettens dom ble av A påanket til Høyesterett som i kjennelse av 22 januar 1997 ( Rt-1997-48) la til grunn at straffeloven §39 nr 1 måtte tolkes slik at faren for nye straffbare handlinger måtte ha sammenheng med de straffbare handlinger han ble dømt for. Og da lagmannsretten ikke hadde kommet nærmere inn på sammenhengen mellom de narkotikaforgåelser han var dømt for og faren for gjentakelse av sedelighetsforbrytelser, ble dommen med hovedforhandling opphevet. A ble umiddelbart løslatt fra varetektsfengsel.

Da saken kom opp i lagmannsretten på ny, ble kravet om sikring forkastet i dom av 13 august 1997. Lagmannsretten kom til at de salg av narkotika som han ble domfelt for i 1996, ikke kunne forbindes med seksuelt misbruk av mindreårige eller med planlegging av eller forsøk på slikt misbruk. Lagmannsretten uttalte blant annet: "A synes fortsatt å mangle forståelse for samfunnets syn på denne type avvik. Dersom han skulle realisere de fantasier han måtte ha når det gjelder seksuelt misbruk av mindreårige, må han regne med meget alvorlige reaksjoner. På den annen side foreligger det pr i dag intet bevis for at A har misbrukt mindreårige etter den opprinnelige sikringsdom til tross for at han har vært mange år i relativ frihet. Den omstendighet at han kan fantasere om denne type seksuelle aktiviter er ikke tilstrekkelig i så måte, så lenge det ikke foreligger noe bevis for at han har levd ut noen av sine fantasier."

Lagmannsrettens dom er rettskraftig.

Ved begjæring av 11 november 1997 til Borgarting lagmannsrett krevet A erstatning begrenset oppad til kr 400.000 for uhjemlet lukket sikring fra 3 juli 1995 til 15 desember 1995, og for urettmessig varetektsfengsling fra 24 januar 1996 til 22 januar 1997. I tillegg til erstatning krevet A oppreisning begrenset oppad til kr 600.000.

Borgarting lagmannsrett avsa den 13 februar 1998 kjennelse med slik slutning:

"1. Staten v/Justisdepartementet betaler i erstatning til A 90.000 - nittitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

2. Staten v/Justisdepartementet betaler i oppreisning til A 50.000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Lagmannsretten ga erstatning og oppreisning for sikringsperioden. Erstatningen ble gitt med grunnlag i straffeprosessloven §444 første ledd, 2. punktum, og oppreisningen med grunnlag i straffeprosessloven §446. For varetektsperioden kom lagmannsretten til at straffeprosessloven §444 første ledd hverken 1. eller 2. punktum ga grunnlag for erstatningskrav. Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445.

A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 10 juni 1998 besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd og lov av 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd. Justitiarius har med hjemmel i sistnevnte bestemmelse deretter besluttet at partsforhandlingene skal finne sted etter reglene for ankesaker.

Jeg bemerker at Høyesterett har full kompetanse i saken.

Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

A har prinsipalt gjort gjeldende at han har krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum. For sikringsperioden er det klart at bestemmelsen kommer til anvendelse. Fullbyrdet sikring faller inn under "annen frihetsberøvende rettsfølge". At A hverken formelt er frifunnet for sikringskravet eller påtalemyndigheten har innstilt forfølgningen mot ham, kan ikke være avgjørende. I lagmannsrettens dom av 13 august 1997 ble påtalemyndighetens krav om sikring "ikke tatt til følge". Det må likestilles med frifinnelse for et straffekrav.

Selv om utgangspunktet er at erstatning for utholdt varetekt ikke faller inn under straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum, ligger forholdet i dette tilfelle slik an at sterke reelle hensyn taler for å likestille varetektsoppholdet med utholdt sikring. Da han ble varetektsfengslet etter dommen av 24 januar 1996, var eneste relevante fengslingsgrunnlag straffeprosessloven §171 annet ledd. Fengslingen er i realiteten en foregrepet sikring, og ville, hvis påtalemyndigheten hadde nådd frem med sitt sikringskrav, blitt avregnet i sikringstiden.

Subsidiært har A anført straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum som grunnlag for sitt erstatningskrav. Den sammenlikning med foreldelse som lagmannsretten har foretatt, er ikke treffende. A har vært straffet og har sonet straffen etter voldtektsdommen som lå til grunn for sikringen. Dessuten var lengstetiden utløpt slik at det måtte reises ny sikringssak. I den nye sak kan ikke den tidligere handling legges til grunn.

Atter subsidiært har A anført at han bør tilkjennes erstatning for varetektstiden med grunnlag i straffeprosessloven §445. Han har samlet sittet fengslet i 18 måneder som følge av myndighetenes uriktige regelforståelse. Varigheten må i seg selv være tilstrekkelig for å få erstatning. Dertil kommer at han hadde påpekt myndighetenes villfarelse om når lengstetiden løp ut, og således måtte utholde frihetsberøvelsen med visshet om at den var urettmessig.

Som følge av den urettmessige fengsling har han gått glipp av inntekt i fengslingsperioden. Etter løslatelsen i januar 1997 fikk han arbeid først i september 1997 etter at sikringskravet var avslått ved lagmannsrettens dom av 13 august. Han er således påført en uforholdsmessig skade gjennom forfølgningen. Erstatningskravet for lidt økonomisk tap på kr 400.000 utgjør påregnelig brutto inntektstap i sikringsperioden fra 3 juli 1995 til 15 desember 1995, og i fengslingsperioden fra 24 januar 1996 til 22 januar 1997 samt for tiden etter løslatelsen frem til 1 september 1997 da han fikk arbeid.

Etter løslatelsen mottok han arbeidsledighetstrygd fra 23 januar 1997 til 31 august 1997 med til sammen kr 33.598, og sosialhjelp i perioden 1 februar 1997 til 15 oktober 1997 med kr 27.973. Ved utmålingen av erstatningen må det vises såpass romslighet at slike utbetalinger ikke blir fratrukket.

I tillegg til det rent økonomiske tap har A anført at han ble utsatt for så sterke belastninger at han har krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446. Han har vist til den usikkerhet og frustrasjon han opplevde ved at hans påvisning av at myndighetene bygde på feil rettslig grunnlag for frihetsberøvelsen, ikke nådde frem hverken hos påtalemyndigheten, departementet eller hos Kongen i statsråd. Som en tilleggsbelastning kom at så vel dommen i Oslo byrett som Høyesteretts kjennelse ble omtalt i Verdens Gang på en slik måte at alle som kjente ham visste at det dreide seg om ham. Omtalen var sterkt krenkende og førte til trakassering fra medinnsatte på Ila landsfengsel og sikringsanstalt og i nærmiljøet etter løslatelsen.

Ut fra de krenkelser A har blitt utsatt for, gjør han gjeldende at et passende oppreisningsbeløp må settes til kr 600.000.

A har nedlagt denne påstand:

"1. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 400000.

2. A tilkjennes en oppreisning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 600000."

Påtalemyndigheten erkjenner at det ble gjort feil ved fastsettelsen av lengstetiden for sikringen. Men selv om A således ikke skulle ha vært overført til lukket sikring den 3 juli 1995, var det grunnlag for å varetektsfengsle ham, først med grunnlag i narkotikaforbrytelsene og senere ut fra sammenhengen mellom narkotikaforbrytelsene og faren for nye sedelighetsforbrytelser. Dersom påtalemyndigheten hadde håndtert spørsmålet om lengstetiden på en korrekt måte, ville omfanget av narkotikasalget og sammenhengen med sedelighetsforbrytelser trolig ha fått en mye grundigere behandling enn det som senere var mulig. Det er således ikke sikkert at han ville ha blitt løslatt den 24 januar 1996. Men under enhver omstendighet var det uhjemlet å overføre ham til lukket sikring den 3 juli 1995.

Erstatning for sikringsperioden kan ikke gis med grunnlag i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum fordi det er på det rene at han har begått de straffbare handlinger som lå til grunn for den opprinnelige sikringsdommen, og også den narkotikaforbrytelse som kunne danne grunnlag for sikring dersom det hadde vært godtgjort at disse representerte tilstrekkelig fare for gjentakelse av sedelighetsforbrytelser.

Når det gjelder straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum, er forholdet at A hverken er frifunnet eller forfølgningen innstilt fordi vilkårene for domfellelse ikke foreligger. At vilkårene for sikring ikke finnes å foreligge slik at kravet om sikring ikke ble tatt til følge, kan neppe likestilles med frifinnelse eller innstilling.

As krav på erstatning må derfor vurderes etter straffeprosessloven §445. Når myndighetene har tatt feil i så lang periode som i As tilfelle, bør det utløse erstatning selv om det ikke er på det rene at han ville ha vært på frifot hvis myndighetene hadde lagt riktig regelforståelse til grunn. På bakgrunn av skriveriene som ble beslaglagt, var det grunnlag for å ta med sikring i tiltalebeslutningen for narkotikaforbrytelsene.

Ved erstatningsutmålingen kan det ikke tas hensyn til tiden etter løslatelsen, og det må i et hvert fall gjøres fratrekk for de ytelser han fikk av det offentlige.

Hvis vilkårene for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven §445 er til stede, bør han også tilkjennes et beløp i oppreisning etter straffeprosessloven §446. Ved utmålingen må det tas hensyn til at A gjennom sine skriverier i stor grad selv har bidradd til at han ble holdt i lukket sikring og varetekt. Det er ikke grunn til å tvile på at han også som følge av avisoppslagene har blitt plaget og sjikanert, både på Ila og i nabolaget. Men myndighetene har ikke på noen måte bidradd til at opplysningene kom ut til pressen. Den ekstrabelastning som oppslagene innebar, kan det derfor ikke tas hensyn til. A bør ikke tilkjennes noe høyere beløp i oppreisning for hele perioden enn lagmannsretten har tilkjent for sikringsperioden.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

"A. tilkjennes erstatning og oppreisning etter rettens skjønn."

Jeg er kommet til at kjæremålet må tas til følge, og at erstatningen settes til kr 220.000, men finner ikke at det er grunnlag for å forhøye oppreisningsbeløpet på kr 50.000 som lagmannsretten tilkjente.

A har vært frihetsberøvet sammenhengende fra 12 juni 1995 til 22 januar 1997. Straffen etter byrettsdommen 24 januar 1996 ble ansett sonet ved varetektsperiodene 12 juni til 3 juli 1995 og 15 desember 1995 til 14 januar 1996. As krav på erstatning og oppreisning knytter seg til perioden med lukket sikring 3 juli til 15 desember 1995 og varetektsperioden 24 januar 1996 til løslatelsen 22 januar 1997 og tiden deretter frem til han kom i arbeid 1 september 1997.

A har påberopt seg straffeprosessloven §444 første ledd som rettslig grunnlag for erstatningskravet. Det vil i så fall gi ham et rettskrav på erstatning for det sannsynliggjorte økonomiske tap som følge av forfølgningen. Prinsipalt påberopes §444 første ledd 2. punktum.

Når det gjelder sikringsperioden fra 3 juli 1995 til 15 desember 1995, er jeg, som lagmannsretten, kommet til at A har krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum. Ved lagmannsrettens dom av 18 oktober 1996 ble det slått fast at bemyndigelsen var løpt ut 9 mai 1995, og sikring basert på 1992-dommen var derfor uhjemlet. Utholdt sikring faller inn under bestemmelsen. Det foreliggende tilfelle kan likestilles med frifinnelse i forhold til grunnvilkåret for erstatning etter innledningen til §444 første ledd. Jeg finner derfor, i et tilfelle som dette, at straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum må anvendes slik at han har et rettskrav på erstatning for det økonomiske tap i den periode han satt sikret uten at det forelå sikringsbemyndigelse.

For varetektstiden finner jeg ikke at straffeprosessloven §444 første ledd kan anvendes. 2. punktum stiller som betingelse at "fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge allerede (er) fullbyrdet". Varetekt som tvangsmiddel forut for rettskraftig dom, faller utenfor bestemmelsen. Den sammenheng det er mellom utholdt varetekt og fullbyrdelse av senere fellende dom ved at varetektsoppholdet blir et substitutt for soning, er således ikke tilstrekkelig til at bestemmelsen kan anvendes. Jeg viser til Rt-1988-side 1046 med henvisning til Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 365 spalte 1. At A satt fengslet etter straffeprosessloven §171 annet ledd i påvente av rettskraftig sikringsdom, og ville fått varetektstiden medregnet dersom han var blitt sikret, bør bedømmes på samme måte. Heller ikke sammenhengen med den forutgående perioden med lukket sikring kan føre til et annet resultat.

Utholdt varetekt kan gi grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum, men i så fall må det være gjort "sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen". Andre grunner for innstilling av forfølgelsen faller utenfor bestemmelsen. Straffeprosesslovkomitéen valgte bevisst å gi bestemmelsen dette snevre anvendelsesområde med den begrunnelse at de andre tilfeller måtte bedømmes etter straffeprosessloven §445. Det gjelder for eksempel den som er blitt frifunnet fordi handlingen viser seg ikke å være straffbar - se Rt-1991-1516. Likeledes vil den som frifinnes fordi forholdet er foreldet, måtte påberope seg straffeprosessloven §445.

For perioden 24 januar 1996 til 18 oktober 1996 satt A varetektsfengslet på tiltalen om sikringsforlengelse med grunnlag i domfellelsen i 1987 for voldtektsforbrytelsen i påvente av at Oslo byretts dom av 24 januar 1996 skulle bli rettskraftig. At forfølgelsen ble innstilt, skyldtes at tiltalebeslutningen var tatt ut for sent slik det ikke var prosessuell adgang til å fremme saken. Det må likestilles med at forfølgelsen blir innstilt på grunn av foreldelse og henføres under straffeprosessloven §445.

Etter lagmannsrettens dom av 18 oktober 1996 satt han på tiltalen av 28 desember 1995 om narkotika i påvente av at lagmannsrettens dom skulle bli rettskraftig. Forfølgningen førte ikke frem fordi et sikringsvilkår viste seg ikke å være oppfylt. Det må bedømmes på samme måte som om den utførte handling viser seg ikke å være straffbar og således henføres under straffeprosessloven §445.

Dernest oppstår spørsmålet om vilkårene i straffeprosessloven §445 for å tilkjenne A erstatning for varetektsperioden, er oppfylt. Etter denne bestemmelse kan retten tilkjenne erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade "når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig". Av bestemmelsens forarbeider, jf Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 239, fremgår at det ved rimelighetsvurderingen etter straffeprosessloven §445 skal legges vekt på om det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om erstatning blir nektet. Det tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en viss tid i varetekt, gir ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445.

A ble holdt i varetekt i påvente av avklaring av om det var rettslig grunnlag for å forlenge sikringsbemyndigelsen fra 1992 eller treffe ny sikringsbemyndigelse. Denne varetektsperiode varte i hele ett år i tillegg til den uhjemlede sikringsperiode på nesten seks måneder. Hensett til dette og til at forholdet skyldtes feil regelforståelse fra myndighetenes side, er jeg kommet til at det foreligger et slikt ekstraordinært tilfelle at han bør få erstatning etter straffeprosessloven §445, når det må legges til grunn at han er påført et klart økonomisk tap. Selv om tap av arbeidsinntekt kan sies å være et ordinært tap ved varetekt, bør det gis erstatning når det er tale om et så spesielt forhold, og feilen skyldtes feil regelforståelse hos myndighetene. Dessuten påpekte A feilen ut fra det som viste seg å være den korrekte rettsanvendelse.

Det skal etter dette fastsettes erstatning til A for lidt tap ved at han ble holdt i lukket sikring fra 3 juli 1995 til 15 desember 1995 og deretter i varetekt fra 24 januar 1996 til 22 januar 1997. For den første perioden, hvor det gjelder erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd, skal erstatningen utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. For den andre perioden der grunnlaget er straffeprosessloven §445, skal det tilkjennes erstatning for skade som er særlig eller uforholdsmessig. Utmålingen beror på rettens skjønn, jf også Rt-1994-721.

Det tap som kreves erstattet refererer seg til tapte arbeidsinntekter. Ved vurderingen av As tap dersom de to periodene med frihetsberøvelse ikke hadde funnet sted, har det betydning at han var varetektsfengslet og ble idømt ubetinget fengselsstraff for narkotikaforbrytelser. Han var arbeidsledig da han ble pågrepet. Forfølgningen mot ham ble avsluttet ved lagmannsrettens dom 13 august 1997. Fra 1 september kom han i arbeid. Fra våren 1997 mottok han ca kr 60.000 fra det offentlige i form av arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Hans månedslønn for den tid han ville ha vært i arbeid, kan anslås til vel kr 15.000.

Lagmannsretten har tilkjent erstatning med kr 90.000 for tapt inntekt i forbindelse med den uhjemlede sikringen høsten 1995 i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd. Det kan ikke være tvil om at dette fullt ut dekker As økonomiske tap for denne periode. Påtalemyndigheten har ikke motkjæret.

I tillegg til de kr 90.000 som blir stående, finner jeg at A bør tilkjennes kr 130.000 i erstatning for perioden etter 24 januar 1996. Totalbeløpet på kr 220.000 vil dekke det alt vesentlige av hans økonomiske tap, som jeg ut fra grunnlaget for erstatningen og forholdsmessighetsbetraktninger mener bør erstattes i dette tilfellet.

Påtalemyndigheten har anført at det ved erstatningsfastsettelsen etter §445 må tas i betraktning at A ved sine skriverier i stor grad selv bidro til at han ble holdt i varetekt. Dette moment har etter mitt syn særlig betydning for kravet om oppreisning.

A har også krevet oppreisning etter straffeprosessloven §446. Når vilkårene for å tilkjenne ham erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 er oppfylt, er grunnvilkåret for også å tilkjenne ham et beløp i oppreisning til stede. Men i tillegg må særlige grunner tale for at det bør gis økonomisk kompensasjon for den krenkelse eller annen skade som han måtte være påført ved forfølgningen.

Jeg er enig med lagmannsretten i at A bør tilkjennes et visst beløp i oppreisning for den tid han urettmessig ble holdt i lukket sikring.

Når det gjelder varetektsperioden etter 24 januar 1996, er A ikke i den situasjon at det kan legges til grunn at han ikke har begått de handlinger som lå til grunn for forfølgningen. Men han har vært fengslet i et så langt tidsrom at oppreisning kunne være aktuelt.

Jeg finner imidlertid at det må veie tungt at A selv utløste varetektsfengslingen ved at hans pedofile nedtegnelser ble funnet. Skriveriene inneholdt nedtegnelser av fantasier om seksuelt misbruk av mindreårige, herunder at han kunne komme til å benytte sovemedisin eller narkotika for å få sin vilje. Ut fra dette bedømte de domstoler som behandlet varetektsspørsmålet varetektsfengslingen som et ordinært varetektsskritt i forbindelse med ny sikringssak.

A har også vist til at han ble utsatt for en særlig belastning fordi hans skriverier ble offentliggjort i pressen i forbindelse med behandlingen av straffesaken i 1995. Dommer i straffesaker er i anonymisert form tilgjengelige for pressen. Oppslaget skyldtes de skriveriene som A selv stod bak, og som han måtte forstå ville vekke betydelig oppsikt dersom de ble offentlig kjent. Jeg finner ikke å kunne tillegge den tilleggsskade presseoppslagene fikk for ham, vekt.

Etter dette finner jeg ikke grunnlag for oppreisning ut over det beløp på kr 50.000 som lagmannsretten har tilkjent.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

I lagmannsrettens kjennelse gjøres den endring at erstatningen settes til 220.000 -tohundreogtjuetusen - kroner.

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:

I lagmannsrettens kjennelse gjøres den endring at erstatningen settes til 220.000 -tohundreogtjuetusen - kroner.