HR-1998-62-A - Rt-1998-1420
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-23 |
| Publisert: | HR-1998-00062-A - Rt-1998-1420 (365-98) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1996-00585 A - Høyesterett HR-1998-00062 B, nr 105/1998 |
| Parter: | A og B (Advokat Trond Christiansen - til prøve) mot X kommune (Advokat Rolf Bech-Sørensen) |
| Forfatter: | Flock, Tjomsland, Stang Lund, Skoghøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-19, Tvistemålsloven (1915) §144, §384, §392, Barneloven (1981), §4-1 |
Dommer Flock: Saken gjelder fastsettelse av samværsrett ved omsorgsovertakelse, jf barnevernloven §4-19 annet ledd.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland/Sogn og Fjordane fattet 9 mars 1995 vedtak om å overta omsorgen for den da knapt ni år gamle C for plassering i fosterhjem. Om samvær med foreldrene heter det i vedtaket:
"Barneverntjenesten i X tilrettelegger for samvær mellom C og foreldrene, jfr. bvtjl. §4-19. Fylkesnemndas premisser skal være retningsgivende for samværenes omfang."
I fylkesnemndas premisser var blant annet bestemt at det fra og med sommeren 1996 skulle være "fire dagsbesøk pr. år".
Cs foreldre, A og B, bragte fylkesnemndas vedtak inn for Nordhordland herredsrett med krav om at omsorgsvedtaket ble opphevet. Subsidiært ble nedlagt påstand om samvær fastsatt etter rettens skjønn. Herredsretten avsa dom 21 desember 1995 med slik domsslutning:
"X kommune frifinnes."
Foreldrene anket dommen til Gulating lagmannsrett og fastholdt sin påstand, dog slik at det nå ble krevet samvær i deres eget hjem i et omfang som svarte til "vanlig samværsrett" etter barneloven. Lagmannsretten avsa 16 desember 1997 dom i saken med slik domsslutning:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Det nærmere saksforhold fremgår av dommene.
A og B anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrenset til spørsmålet om samvær med C, og det ble i ankeerklæringen nedlagt påstand om at dette samværet ble fastsatt etter rettens skjønn "med utgangspunkt i vanlig samvær etter barneloven".
Ankeforhandlingen for Høyesterett har i henhold til Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning vært begrenset etter tvistemålsloven §392 tredje ledd til lovanvendelsen i forhold til barnevernloven §4-19.
De ankende parter, A og B, har i det vesentlige anført:
Selv om samværsrettens omfang ikke er kommet til uttrykk i slutningen i fylkesnemndas vedtak, går det klart frem av premissene for vedtaket at denne retten fra og med sommeren 1996 har et omfang på "fire dagsbesøk pr. år". Herredsrettens dom må leses på samme måte. Derimot finnes ingen klar avgjørelse om samværsretten i lagmannsrettens dom, der det i premissene gis uttrykk for at C - i tråd med de oppnevnte sakkyndiges tilråding - "bør" ha månedlig samvær, hvorav halvparten med overnatting. Fylkesnemnda og domstolene skal etter barnevernloven §4-19 annet ledd fastsette omfanget av foreldrenes og barnets rett til samvær. De som gis denne retten har krav på at omfanget blir fastsatt på en klar måte. Dette har ikke skjedd ved lagmannsrettens dom. Den omstendighet at det fastsatte omfang av samværsretten er et minimum som barneverntjenesten kan overskride, kan ikke endre dette.
Samværsretten skal fastsettes til det omfang som vil være til beste for barnet, jf barnevernloven §4-1. Situasjonen kan endre seg over tid, og omfanget må bestemmes ut fra forholdene slik de er på avgjørelsestidspunktet. Ønsker barneverntjenesten senere å redusere omfanget i forhold til det som er fastsatt i vedtak eller dom, må dette skje ved at saken på ny bringes inn for fylkesnemnda. Det vil være uriktig rettsanvendelse dersom fylkesnemnda eller domstolene, for å unngå en ny fylkesnemndsak, nøyer seg med å fastsette samværsrett i et beskjedent omfang og overlater til barneverntjenesten å gjennomføre samvær i dette eller i et videre omfang. En slik delegasjon av myndighet til barneverntjenesten er det ikke dekning for i loven.
Endelig anføres at det er en feil ved lagmannsrettens dom at domsslutningen ikke inneholder bestemmelse om samværsrettens omfang. Også denne feilen bør kunne lede til at dommen må oppheves.
A og B har nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts dom av 16.12.97 oppheves og hjemvises til ny behandling hva angår avgjørelse om samvær mellom C og hans foreldre."
Ankemotparten, X kommune, har i det vesentlige anført:
Fylkesnemnd og domstoler kan delegere til barneverntjenesten en adgang til å utvide omfanget av den samværsrett som fastsettes etter barnevernloven §4-19. Dette er bekreftet ved høyesterettsdommer i Rt-1996-1684 og Rt-1998-787. Denne ordning gir mulighet til å tilpasse omfanget av samværsretten til den aktuelle situasjon.
Lagmannsretten har i sin avgjørelse holdt seg innenfor denne ordning ved å holde fast ved det minimumssamvær som fylkesnemnda hadde bestemt. Samtidig nevner retten situasjoner der det vil være på sin plass med en utvidet ordning.
Det bestrides at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å fastsette omfanget av samværsretten i domsslutningen. En eventuell feil har i alle fall ikke hatt noen betydning for innholdet i avgjørelsen, jf tvistemålsloven §384 første ledd.
X kommune har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Da det er sammenheng mellom lagmannsrettens dom og avgjørelsene fra fylkesnemnda og herredsretten, finner jeg grunn til å gå noe nærmere inn på disse to forutgående avgjørelser.
Etter at fylkesnemnda under dissens fra ett av nemndas alminnelige medlemmer hadde besluttet å overta omsorgen for C for plassering i fosterhjem, uttalte nemnda følgende om samværsretten:
"Det er viktig at C får anledning til å knytte seg til fosterforeldrene og deres miljø, samtidig som han får opprettholde god kontakt med foreldre og søsken. Det første samværet bør finne sted som dagsbesøk allerede etter 3-4 uker i fosterhjemmet. Under dette besøket bør der være tilsyn (følge). 5 uker senere bør det legges til rette for et overnattingsbesøk, 2 måneder senere for et dagsbesøk og etter nye 2 måneder et nytt besøk med overnatning. I løpet av våren 1996 skal der være to dagsbesøk og fra og med sommeren 1996 fire dagsbesøk pr. år. ....
Barneverntjenesten må fortløpende vurdere samværenes kvalitet og på denne bakgrunn ta standpunkt til om det kan være aktuelt å tilrettelegge for flere overnattingsbesøk."
Herredsretten uttaler dette om samværsretten:
"Saksøkerne har subsidiært krevd en mer omfattende samværsordning enn den Fylkesnemnda har lagt til grunn. Retten er på dette punkt kommet til at det må være riktig å begrense samværsordningen slik nemnda har gjort, hensett til behovet for å gi C den ro som trengs for å stabilisere den positive utvikling han er inne i. Dersom forholdene ligger til rette for det, vil barnevernsmyndighetene kunne vurdere en utvidelse senere."
Av lagmannsrettens mer utførlige drøftelse av spørsmålet om samværsrett, finner jeg grunn til å gjengi følgende:
"Utgangspunktet etter barnevernloven §4-19 første ledd er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre. Fylkesnemnda skal ta standpunkt til omfanget av samværsretten, jf §4-19 annet ledd 1. punktum. Dette innebærer at fylkesnemnda ikke nødvendigvis trenger å ta stilling til de konkrete spørsmål om tid og sted, men gi visse prinsipielle føringer i premissene. De nærmere bestemmelser om samværsrettens innhold kan fylkesnemnda overlate til barneverntjenesten i kommunen, jf Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 52. Fylkesnemnda har fastsatt samvær. De føringer nemnda har gitt for samværene er gjengitt innledningsvis.
Lagmannsretten vil, i overensstemmelse med begge de sakkyndiges tilråding, nøye seg med å fastsette at det skal være samvær, og gi visse føringer for omfanget av samværsretten. ... ... Lagmannsretten har ellers inntrykk av at de sakkyndige ser noe forskjellig på risikoen for, og de uheldige sider ved, at C involveres i foreldrenes konflikter med hjelpeapparat og frustrasjoner i forhold til denne saken. ...
Det er nå nærmere 3 år siden fylkesnemnda traff sitt vedtak. Foreldrene har i denne tiden vært gjennom flere prosesser i rettssystemet hvor en må anta at problemstillingen "vokseninvolvering" har vært fremme. På tross av dette har de ennå ikke forstått behovet for at C trenger skjerming fra slik påvirkning. Dette taler ikke for håp om snarlig bedring. Etter lagmannsrettens syn foreligger det slik grad av "vokseninvolvering" at forholdet representerer en betydelig risiko for stagnasjon og/eller tilbakegang i C utvikling. Forholdet må tillegges betydning både med hensyn til samværets omfang og de tiltak barnevernet kan iverksette dersom en fortsatt ser slike reaksjoner på "vokseninvolvering" som en har sett i høst. I så fall kan det være aktuelt med det minimumssamvær fylkesnemnda har fastsatt.
Dagsamvær en gang i måneden synes å ha fungert bra for C i 1996 og første halvdel av 1997. Hensynet til samvær over noe lengre tid for å utvikle bedre kontakt med mor bør tillegges vekt, således at C bør ha overnattingssamvær fra lørdag til søndag annen hver måned og dagsamvær slik som hittil annenhver måned. Dersom samværene fungerer bra bør noe feriesamvær vurderes.
Forholdene har endret seg etter fylkesnemndas vedtak. I tiden som er gått har en bl.a. fått etablert en samværsordning. Lagmannsrettens premisser for samværsspørsmålet må sees som en utfylling og presisering av fylkesnemndas vedtak. Det kan ikke sees å være noen motsetning mellom fylkesnemndas vedtak, som overlater til barneverntjenesten å følge opp samværene, og lagmannsrettens føringer i premissene som skulle tilsi noen endring i domsslutningen for så vidt gjelder samværsspørsmålet."
Det følger av barnevernloven §4-19 at fylkesnemnda i et tilfelle som det foreliggende, skal ta standpunkt til omfanget av den rett som barn og foreldre har til samvær med hverandre. Dersom det blir bestemt slikt samvær, vil nemnda i avgjørelsen måtte ta stilling både til hyppighet og varighet. Den nærmere fastlegging av tidspunktet for det enkelte samvær, hvor samværet skal finne sted, hvem som eventuelt skal hente og bringe barnet, hvem som skal eller bør være til stede under samværet osv, vil være spørsmål som naturlig tilrettelegges - og om nødvendig avgjøres - av barneverntjenesten, jf uttalelse om dette i Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 52.
Barnevernloven §4-19 annet ledd gir bestemmelser om den rett som barn og foreldre har til samvær. Det følger av dette at barneverntjenesten må ha adgang til å gjennomføre samvær i større omfang enn det som er fastsatt av fylkesnemnda. Jeg viser her til uttalelse i Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 52. Et synlig utslag av dette er avgjørelser om samværsretten som uttrykkelig nevner at det er tale om en minimumsrett, se f eks Rt-1998-787.
Det jeg har sagt om rammen for fylkesnemndas avgjørelse, gjelder også for domstolene.
Premissene for fylkesnemndas og herredsrettens avgjørelser viser at samværsretten ble fastsatt med et omfang på minst "fire dagsbesøk pr. år". I begge disse avgjørelsene påpekes muligheten for at samværene vil kunne gjennomføres i et noe større omfang. Det er ikke noe rettslig til hinder for at samværsrettens omfang fastsettes slik. En annen sak er at omfanget skulle ha fremgått av selve slutningen, noe jeg kommer tilbake til.
Lagmannsrettens fastsettelse av samværsretten gjør det imidlertid etter min mening uklart om retten har bygd på en riktig rettsanvendelse. Det er - slik det fremgår av hva jeg har sagt tidligere - ikke noe i veien for at lagmannsretten i likhet med fylkesnemnda og herredsretten kunne fastsette samværsrettens omfang til fire dagsamvær i året, dersom retten ut fra sin vurdering av den aktuelle situasjon og fremtidsutsiktene fant det mest nærliggende at et mer omfattende samvær ikke ville være til det beste for barnet. At retten eventuelt anbefaler en utvidelse av samværet under visse forutsetninger, er det heller ikke noe i veien for. Derimot kan retten ikke åpne adgang for barneverntjenesten til å redusere det samværsomfang retten ut fra sin vurdering av situasjonen har ansett som det beste, dersom barneverntjenesten skulle finne at samværet får uheldige konsekvenser. I en slik situasjon tilsier rettssikkerhetshensyn at samværsordningen må tas opp på ny for fylkesnemnda. Lagmannsrettens begrunnelse gjør det uklart om retten har sett annerledes på dette. Enkelte utsagn kan riktignok trekke i retning av at retten på dette tidspunkt ikke fant det forsvarlig å fastsette en mer omfattende samværsrett enn fylkesnemnda og herredsretten. Andre utsagn i premissene trekker imidlertid i en annen retning. Jeg viser her særlig til at retten kan oppfattes slik at den mener at det samvær som vil være best for C, jf barnevernloven §4-1, "bør" være "overnattingssamvær fra lørdag til søndag annenhver måned og dagsamvær slik som hittil annenhver måned".
Jeg peker videre på at lagmannsrettens avsluttende bemerkning om at dens "premisser for samværsspørsmålet må sees som en utfylling og presisering av fylkesnemndas vedtak", gjør det uklart hva som kan anses bindende fastslått i dommen - som en rett til samvær - og hva som må anses som anbefalinger til barneverntjenesten. For lagmannsretten var - på samme måte som for fylkesnemnda og herredsretten - fra foreldrenes side fremsatt krav om samværsrett. Både for herredsretten og lagmannsretten inneholdt den påstand som ble nedlagt, et eget punkt om dette. Domsslutningen skal inneholde rettens avgjørelse av de krav som den tar stilling til, jf tvistemålsloven §144 nr 5. Det er en feil ved lagmannsrettens dom at det i domsslutningen ikke gis uttrykk for samværsretten. I dette tilfelle hefter den samme feilen også ved herredsrettens dom. Lagmannsretten burde i et slikt tilfelle i stedet for å stadfeste denne dommen, selv ha formulert omfanget av samværsretten i domsslutningen. Hensett til den uklarhet som hefter ved lagmannsrettens premisser, er fraværet av en slik fastsettelse av omfanget for samværsretten i domsslutningen i dette tilfelle særlig følbart.
Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling hva angår samværsspørsmålet.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Gulating lagmannsretts dom oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling hva angår avgjørelsen om samvær mellom C og hans foreldre.
Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Skoghøy: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Gulating lagmannsretts dom oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling hva angår avgjørelsen om samvær mellom C og hans foreldre.