HR-1998-79-S - Rt-1998-324
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-16 |
| Publisert: | HR-1998-00079-S - Rt-1998-324 (95-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00079 S, jnr 542/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, kst dommer Lødrup |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902), Straffeloven (1902) §255, §275, Straffeprosessloven (1981) §438 |
Saken gjelder krav om erstatning for strafforfølgning etter straffeprosessloven kapitel 31.
A ble i 1989 satt under en omfattende tiltale etter blant annet straffeloven §255 og §275 for økonomiske misligheter mot sin tidligere arbeidsgiver, Xs Skipsrederi. Ved Bergen byretts dom 20 februar 1992 ble A frifunnet på alle tiltalteposter. Saken ble undergitt fornyet behandling i Gulating lagmannsrett, der A ved rettskraftig dom 28 februar 1994 igjen ble frifunnet for samtlige tiltaleposter.
A hadde sluttet i Xs rederi i juni 1986. Etter dette hadde han først et "sabbatsår". Fra sommeren til oktober 1988 arbeidet han med et eiendomsprosjekt i Spania. Han returnerte deretter til Norge, hvor han ble gående arbeidsledig en stund. I januar 1989 ble han pågrepet og satt varetektsfengslet i 10 dager før han ble løslatt. Han arbeidet deretter i et agenturfirma frem til april 1991. Etter dette har han ikke vært i fast arbeid. Han ble uføretrygdet med virkning fra 1992.
A fremsatte i rett tid krav om dekning av sine omkostninger i forbindelse med straffesaken, krav om erstatning for lidt og fremtidig økonomisk tap, og krav om oppreisning for ikkeøkomisk tap. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse 14 oktober 1994 ble A tilkjent 26 662 kroner til dekning av saksomkostninger, jf straffeprosessloven §438.
Kravet om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapitel 31 ble undergitt muntlig behandling i lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 6 oktober 1997 kjennelse som for A hadde slik slutning:
"2. Staten betaler til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse: - Kr. 3490000,- - tremillionerfirehundreognittitusen - i erstatning for økonomisk tap med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer, - Kr. 500000,- - femhundretusen - i oppreisning for ikkeøkonomisk skade."
Påtalemyndigheten har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens vurdering av om det er påregnelig årsakssammenheng mellom strafforfølgningen mot A og hans sykdom. Subsidært gjelder kjæremålet lagmannsrettens utmåling av erstatning for lidt økonomisk tap for årene 1989, 1990 og 1991.
Påtalemyndigheten bestrider at strafforfølgningen er hovedårsak til As sykdom. Strafforfølgningen er i høyden en delårsak til hans problemer. Overlege Bille, som var As behandlende lege, har i skriftlig erklæring 27 november 1995 påpekt at A hadde problemer allerede før strafforfølgningen. Under den muntlige forhandlingen for lagmannsretten trakk Bille inn at A hadde utviklet et posttraumatisk stressyndrom. Dette hadde ikke vært fremme tidligere, og påtalemyndigheten hadde ikke mulighet til å etterprøve riktigheten av diagnosen. På denne bakgrunn begjærer påtalemyndigheten at det oppnevnes en uavhengig sakkyndig psykiater til å vurdere As sykdom.
Subsidiært hevedes at lagmannsretten har utmålt As inntektstap for 1989, 1990 og 1991 for høyt - med samlet ca 480 000 kroner. Det er ikke dokumentert at straffesaken hadde betydning for As inntektsforhold før 1991. Uansett har lagmannsretten fastsatt et for høyt inntektsnivå. Selv i den perioden A var i arbeid, nådde han aldri inntekter i den størrelsesorden lagmannsretten antar han ville hatt uten strafforfølgningen.Påtalemyndigheten har ikke nedlagt noen formell påstand.
A har inngitt tilsvar ved advokat Ernst G Hansen. Det bestrides at det er grunnlag for å oppnevne noen ny sakkyndig. Begrepsbruken i overlege Billes diagnoser av A måtte tilpasses As tilstand på det tidspunkt diagnosene ble avgitt - henholdsvis i november 1995 og september 1997. Utviklingen av As sykdomsbilde i den perioden ga grunnlag for en presisering av diagnosen under den muntlige forklaring i lagmannsretten. For øvrig var overlege Billes konklusjoner under den muntlige forklaring omtrent uendret i forhold til den skriftlige erklæringen fra 1995. Overlege Bille har hatt kjennskap til As psykiske helsetilstand siden november 1994, og det er liten grunn til å tro at en ny sakkyndig vil kunne overprøve Billes konklusjoner. For å gi Høyesterett samme vurderingsgrunnlag som Gulating lagmannsrett hadde, er det begjært at A og overlege Bille skal gis anledning til å forklare seg direkte for retten.
Det er fremlagt en erklæring fra As primærlege, dr med Otto M Rivelsrud av 5 februar 1996 for å underbygge at det foreligger årsakssammenheng. Det kan ikke være noen overraskelse eller upåregnelig for påtalemyndigheten at vedvarende strafforfølgning kan medføre psykisk skade.
Når det gjelder erstatningsutmåling er lagmannsrettens resultat for årene 1989, 1990 og 1991 snarere for lavt enn for høyt. Det er vist til den kompetanse A var i besittelse av og det tap av rennom og inntektsmulighet som arrestasjonen og forfølgningen medførte. For øvrig hevdes at beløpet her må ses i sammenheng med det utmålte oppreisningsbeløpet. Det er ikke grunnlag for å hevde at A totalt sett har fått utmålt for stor erstatning.
Det er begjært at saken i sin helhet overføres til behandling og avgjørelse av Høyesterett.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A/det offentlige erstattes omkostningene forbundet med kjæremålet."
Advokat Hansen har inngitt et prosesskrift på vegne av A 15 januar 1998. Påtalemyndigheten er kjent med dette.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt i første instans, og kjæremålsutvalget har full kompetanse.
Kjæremålsutvalget har funnet å kunne avgjøre saken på det foreliggende grunnlag, uten oppnevnelse av noen sakkyndig.
Overlege Billes skriftlige uttalelse fra november 1995 gikk ut på at påkjenningen for A i forbindelse med strafforfølgningen og derav følgende problemer med å skaffe seg nytt arbeid, "fikk hans verden til å rase sammen, gjorde ham alvorlig syk og varig ufør". Under den muntlige forhandlingen nesten 2 år senere ble det så gitt uttrykk for en utvikling diagnosemessig. Det kan ikke anses overraskende at diagnosen på dette senere tidspunktet i noen utstrekning, med kunnskap om det senere sykdomsbildet, kunne skille seg fra den tidligere diagnosen. Statsadvokaten var på forhånd kjent med at det var reist et betydelig krav om erstatning for tapt inntekt og tap i fremtidig erverv. Det ble ikke begjært oppnevnt uavhengig sakkyndig for lagmannsretten.
I kjæremålet er det fremholdt at en ny sakkyndig uttalelse kan lede til at strafforfølgning bare vil anses som en delårsak, og ikke som hovedårsak til As situasjon med påfølgende inntektstap. Dette kan imidlertid ikke føre frem, idet samvirkende årsaker erstatningsrettslig står på selvstendig grunn. Kravet til faktisk årsakssammenheng ville likevel vært oppfylt, jf Rt-1992-64, og forsåvidt også Rt-1997-1.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er etter dette enig med lagmannsretten i at kravet til årsakssammenheng er oppfylt.
Når det gjelder inntektstapet for årene 1989, 1990 og 1991 har lagmannsretten bygget på en lønnsstatistikk for personer med As utdannelse, og foretatt fradrag for de inntekter han faktisk oppebar. I tillegg har lagmannsretten foretatt et skjønnsmessig fradrag for ytterligere beløp A kunne fått utbetalt i lønn, dersom han ikke hadde valgt å avstå fra dette for å styrke firmaets økonomi. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at As tap er behandlet av lagmannsretten på grunnlag av omfattende og umiddelbar bevisføring. De vurderinger som danner grunnlaget for det endelige tapsbeløp for disse tre årene, har kjæremålutvalget ikke funnet grunn for å fravike. Det bemerkes for øvrig at lagmannsrettens premisser på dette punkt er tilstrekkelige til at bevisvurderingen her kan prøves av utvalget.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger, kravet tas til følge, og omkostningene settes til 2700 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger betaler Staten v/Justisdepartementet til A 2700 - totusensyvhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.