HR-1998-85-K - Rt-1998-338
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-17 |
| Publisert: | HR-1998-00085-K - Rt-1998-338 (101-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00085 K, jnr 17/1998 |
| Parter: | Einar Lundgren Hansen (advokat Aksel Kayser) mot Gerd Åse Solberg (advokat Lars G Nygaard) |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §43, §404, Tvistemålsloven (1915), §2 |
Kjæremålet gjelder avvisning av sak fordi innbetaling av forskudd på godtgjørelse til skjønnsmenn med kr 12000 ble ansett innbetalt for sent.
Bergen byrett avsa 4 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Bergen byretts sak nr. 97-00122 B/02 avvises.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse tilpliktes Einar Lundgren Hansen å betale saksomkostninger til Gerd Åse Solberg stor kr 5200,- - kronerfemtusentohundre 0/00."
Einar Lundgren Hansen påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 18 desember 1997 med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Einar Lundgren Hansen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det hevdes at det er feil at det ikke er dokumentert at beløpet er kommet inn på byrettens konto innen angitt frist. Ved vedleggene til kjæremålserklæringen til lagmannsretten er det dokumentert at beløpet er ute fra kjærende parts konto pr 30 mai 1997, og ved byrettsdommerens brev av 21 august 1997 er det erkjent at forskuddsinnbetaling av godtgjørelse til skjønnsmenn er innbetalt i bank innen den fastsatte frist.
At byretten i ettertid har avregnet saken er ikke avgjørende for adgangen til å fremme den, noe som heller ikke har hatt betydning for lagmannsretten. Avgjørelsen i Rt-1990-908 som lagmannsretten har vist til, gjaldt et tilfelle hvor innbetaling var dokumentert innkommet 3 dager for sent, og er uten relevans for nærværende sak.
Det anføres at lagmannsretten åpenbart ikke har undersøkt de faktiske forutsetninger for saken godt nok.
For å være sikker på at det forelå dokumentasjon knyttet til at forskudd var innbetalt til byretten i tide, har kjærende part gjort en henvendelse til byretten som viste til at dokumentasjon for innbetaling lå i lagmannsretten. Derfra har kjærende part fått oversendt telefax vedlagt BBS-dokumentasjon for innbetalingen, hvor det fremgår at både BBS-dato og Bankdato for innbetaling til byrettens konto er 30 mai 1997.
Det påberopes også at lagmannsretten har gjort en feil ved saksbehandlingen ved at denne dokumentasjon som av ansatte ved byretten er innhentet fra byrettens regnskapsavdeling og lagt blant saksdokumentene, ikke er blitt gjennomgått. Dette har åpenbart hatt innvirkning på sakens utfall.
Begge parter burde vært tilkjent erstatning fra det offentlige for begge instanser.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Saken fremmes.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og gjenvises til videre behandling.
3. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger med kr 5530,-."
Kjæremotparten har i tilsvaret bemerket at hun har hatt den oppfatning at det omtalte forskudd er betalt korrekt. Kjæremotparten finner det således riktig å slutte seg til den påstand som er nedlagt av kjærende part om fremme av saken.
Når det gjelder saksomkostningene, kan ikke kjæremotparten belastes utviklingen i saken. Det kan således ikke være grunnlag for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger fra kjæremotparten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404 jf skjønnsloven §2.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten la til grunn at det ikke var dokumentert at beløpet på kr 12000 til forskudd på godtgjørelse til skjønnsmenn var kommet inn på byrettens konto. Etter hva utvalget kan se, synes atskillig å tyde på at slik dokumentasjon har foreligget i saken. Utvalget kan imidlertid ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse, men finner at det etter omstendighetene må anses som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten - når den ikke kunne se at det forelå tilstrekkelig dokumentasjon - unnlot å gi den kjærende part anledning til ytterligere uttalelse. Den kjærende parts anførsel i kjæremålserklæringen til lagmannsretten om at beløpet var innbetalt i tide, var tiltrådt både av byretten og av kjæremotparten, og lagmannsretten hadde oppfordring til å innhente nærmere uttalelse når den ikke fant anførselen dokumentert.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Når det gjelder saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg, bemerkes at etter hovedregelen i skjønnsloven §43 første ledd skal saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter reglene i tvistemålsloven kapittel 13.
Kjæremotparten har straks og uten forbehold tiltrådt den kjærende parts påstand om opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Det følger av kjæremålsutvalgets praksis, jf blant annet kjennelse i Rt-1987-1550, at kjæremotparten ikke kan sies å ha tapt saken i forhold til regelen i tvistemålsloven §172 i et slikt tilfelle. Saksomkostningsspørsmålet må da bli å avgjøre ut fra tvistemålsloven §174 jf §180 annet ledd, og utvalget finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Det er for øvrig mulig at resultatet også kunne bygges på skjønnsloven §43 annet ledd, men dette er det unødvendig å gå inn på.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.