HR-1999-19-B - Rt-1999-579
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-07 |
| Publisert: | HR-1999-00019-B - Rt-1999-579 (136-99) |
| Stikkord: | (Denina-dommen II), Kontraktsrett, Avgangsvederlag til handelsreisende |
| Sammendrag: | Saken gjaldt avgangsvederlag for handelsreisende etter Agenturloven (1992) §41 første ledd jf §28. |
| Saksgang: | Trondheim byrett 20.05.1997 - Frostating lagmannsrett LF-1997-659 A - Høyesterett HR-1999-00019B, nr 242/1998 |
| Parter: | Denina AS (advokat Magne Mjaaland - til prøve) mot Idar Rishaug (advokat Christian B Herlofson) |
| Forfatter: | Matningsdal, Gjølstad, Stang Lund, Rieber-Mohn, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Agenturloven (1992) §28, §41, §1, Tvistemålsloven (1915) §156, §172, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Dommer Matningsdal: Saken gjelder avgangsvederlag for handelsreisende etter agenturloven §41 første ledd jf §28.
Idar Rishaug ble med virkning fra 3 august 1992 ansatt som selger i Denina AS. Denina AS har hovedkontor i Trondheim og er et grossistfirma som omsetter tepper over hele landet. Rishaugs salgsdistrikt var Nord-Norge nord for Saltfjellet.
I perioden frem til årsskiftet 1992/1993 hadde Rishaug fast lønn med kr 20.000 pr måned. Fra og med 1 januar 1993 var han provisjonslønnet med en minstelønn på kr 80.000 pr år med tillegg av 4% provisjon av egen omsetning. Omsetningen i hans distrikt utgjorde i 1992 kr 10.010.176. Årslønnen ville dermed være i overkant av kr 500.000 ved konstant omsetning. Omsetningen økte imidlertid og utgjorde i 1995 kr 12.750.469. Som følge av økt omsetning utgjorde hans bruttoinntekt i perioden 1993 - 1995 henholdsvis kr 504.739, 593.082 og 577.210.
Med virkning fra 31 juli 1996 ble Rishaug oppsagt fra sin stilling. Oppsigelsen var kombinert med tilbud om ny stilling med lavere lønn. Om bakgrunnen for oppsigelsen viser jeg til førstvoterendes votum i lnr 18B/1999 (Rt-1999-569), ankesak nr 11/1998 - Thrond Spets - Denina AS - som har vært behandlet i sammenheng med denne saken.
Forhandlingene om oppsigelsens gyldighet førte ikke frem, og Rishaug reiste arbeidsrettssak for Trondheim byrett hvor han krevde oppreisning for usaklig oppsigelse oppad begrenset til kr 100.000. Videre krevde han avgangsvederlag etter agenturloven §41 første ledd jf §28 oppad begrenset til kr 563.500.
Før saksanlegget ble Rishaug ansatt som selger hos den andre store
Side:580
teppegrossisten i Norge, Gulvex AS. Han tiltrådte stillingen i august 1996 med Nord-Norge som salgsdistrikt. I Gulvex fikk han en fast årslønn på kr 126.000 samt 4% provisjon av alt salg. Omsetningsmålene for 1997 og 1998 var i ansettelsesavtalen angitt til henholdsvis syv og ti millioner kroner. Lønns- og trekkoppgave for Rishaug fra Gulvex for 1997 og 1998 viser utbetalinger på henholdsvis kr 557.503 og 554.290.
Trondheim byrett avsa 20 mai 1997 dom med slik domsslutning:
"1. Denina A/S v/styrets formann dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Idar Rishaug avgangsvederlag med kr 563.000,- - femhundreogsekstitretusen - kroner med 12 - tolv -% rente fra 1.9.96 til betaling skjer.
2. Denina A/S frifinnes for krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven.
3. Denina A/S v/styrets formann dømmes til å erstatte Idar Rishaug v/advokat Svein Thalberg, Selgerforbundet, sakens omkostninger med kr 96335,- - nittisekstusentrehundreogtrettifem - kroner med 12 - tolv -% rente fra 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til betaling."
Retten kom til at oppsigelsen var usaklig, men særlig under henvisning til at det ble tilkjent et avgangsvederlag på kr 563.000, fant ikke retten tilstrekkelig grunn til å tilkjenne oppreisning.
Denina påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Selv om Denina ikke var pålagt å betale oppreisning for usaklig oppsigelse, ble det anført i anken at byrettens dom var uriktig når byretten i premissene hadde kommet til at oppsigelsen var usaklig. Rishaug erklærte aksessorisk motanke for så vidt han ikke var tilkjent oppreisning.
I lagmannsrettens rettsbok er det i tilknytning til innledningsforedragene protokollert at "Advokat Mjaaland meddelte at Denina AS frafaller anken vedrørende domsslutning post 2. Det ble klargjort at dette innebærer en presisering av at anken ikke gjelder dette frifinnelsespunktet." Rishaug frafalt deretter motanken, og saken ble hevet for motankens vedkommende.
Frostating lagmannsrett avsa 22 mai 1998 dom, som etter retting med hjemmel i tvistemålsloven §156, har slik domsslutning:
"1. Byrettens dom, domsslutningens poster 1 og 3, stadfestes.
2. Denina AS v/styrets formann dømmes til å erstatte Idar Rishaug v/advokat Svein Thalberg, Selgerforbundet, sakens omkostninger for lagmannsretten med 73.332 - syttitretusentrehundreogtrettito - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen for post 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Denina har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett har Rishaug og to vitner forklart seg ved bevisopptak for Trondheim byrett. Rishaug og det ene vitnet har i tillegg avgitt skriftlige erklæringer. For Høyesterett er det fremlagt noen nye dokumenter slik at saken er bedre opplyst enn for lagmannsretten.
Side:581
Saken har som nevnt vært behandlet i sammenheng med lnr 18B/1999, ankesak nr 11/1998 (Rt-1999-569). Om sakens nærmere sammenheng viser jeg til de tidligere dommene samt førstvoterendes votum i lnr 18B/1999, ankesak nr 11/1998.
Den ankende part, Denina AS, har anført:
Det aksepteres at Rishaug oppfyller grunnvilkårene for å bli tilkjent avgangsvederlag ved at han var "handelsreisende", jf agenturloven §1 annet ledd, og ved at han var delvis provisjonslønnet, jf lovens §41 første ledd.
Agenturloven §28 første ledd nr 1 krever at agenten har tilført hovedmannen "nye kunder" eller at han har "merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets". Da Rishaug først mottok provisjon fra 1 januar 1993, er bare endringer etter dette tidspunktet relevant. Det aksepteres at Rishaug tilførte nye kunder med en samlet omsetning på kr 717.000. Økningen i omsetningsvolum for etablert kundekrets må beregnes for hele kundekretsen - nettometoden, og ikke bare for kunder hvor omsetningen har økt - bruttometoden. Differansen mellom omsetningen i 1992 og 1995 utgjør kr 2.023.000, og det aksepteres at dette oppfyller kravet om "merkbar" økning. Den relevante volumøkningen er dermed kr 2.740.000.
Volumøkningen ville ha gitt en årlig provisjon på kr 109.600 uten feriepenger. Forventet gjennomsnittlig levealder for kundekretsen kan settes til tre år. Avgangsvederlaget må ta utgangspunkt i provisjonen for denne perioden, men provisjonen må reduseres med gjennomsnittlig kundefrafall - migrasjon - på 20% pr år. Dette gir et samlet provisjonstap på kr 213.900 som neddiskontert med 8% rente til august 1996 gir et tap på ca kr 186.000. Dette er det maksimale som kan tilkjennes idet det ikke kan gis avgangsvederlag for den del av inntekten som kom fra lønn.
Det bestrides at det andre vilkåret i §28 første ledd nr 1 for avgangsvederlag er oppfylt. Etter dette vilkåret kreves det at Denina "fortsatt vil få vesentlige fordeler" av volumøkningen. Det anføres at Denina etter kort tid tapte hele volumøkningen fordi Rishaug straks benyttet sine kontakter til å overføre til Gulvex en god del av den omsetningen som Denina tidligere hadde hatt i Nord-Norge. Denina har dermed ingen fordel i behold som gir grunnlag for avgangsvederlag.
Subsidiært anføres det at et eventuelt avgangsvederlag må falle bort med hjemmel i §28 første ledd nr 2. For denne rimelighetsvurderingen er det stort sett vist til de samme anførslene som i lnr 18B/1999 (Rt-1999-569), ankesak nr 11/1998. Det er særlig fremhevet at det må legges vekt på at Rishaug etter kort tid overførte en ikke ubetydelig del av omsetningsvolumet til Gulvex. Videre må det vektlegges at han straks kunne bli ansatt som selger hos hovedkonkurrenten fordi Denina under forhandlingene om oppsigelsens gyldighet frafalt en karanteneklausul på to år. Bohusavtalen må dessuten tillegges enda større betydning enn i Spetssaken - dels fordi den var inngått før Rishaug ble ansatt og dels fordi omsetningen til Bohuskundene var relativt større i Rishaugs distrikt enn i Spets' distrikt. I motsetning til Spets overtok dessuten Rishaug et godt innarbeidet distrikt og oppnådde straks et høyt lønnsnivå. Det er også vist til at ansettelsestiden bare var fire år.
Om beregningen av ettårsbegrensningen i §28 tredje ledd er det vist
Side:582
til anførslene i lnr 18B/1999, ankesak nr 11/1998 (Rt-1999-569). I denne saken utgjør dette beløpet ca kr 480.000.
Denina AS har nedlagt denne påstand:
"1. Denina AS frifinnes.
2. Denina AS tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og for Høyesterett."
Ankemotparten, Idar Rishaug, har anført:
For Høyesterett har det ikke kommet frem noe som rokker ved byrettens og lagmannsrettens vurdering av vilkårene i §28 første ledd nr 1. Men det innrømmes at det synes å hefte en feil ved lagmannsrettens dom ved at den ved beregningen av samlet omsetningsvolum for siste år, 1 august 1995 - 31 juli 1996, nok har kommet i skade for å inkludere omsetning som ikke skulle ha vært tatt med.
Det aksepteres at bare den perioden hvor Rishaug mottok provisjon er relevant ved vurderingen av økningen i omsetningsvolum. Videre aksepteres det at volumet for nye kunder kan settes til kr 717.000.
Økningen i omsetningsvolum for etablert kundekrets må derimot settes høyere enn anført av Denina. Rapporten fra EU-kommisjonen om rådsdirektivet artikkel 17 viser at volumendringen bare skal vurderes for kunder hvor omsetningen har økt - bruttometoden. Dette er også regelen i tysk rett. Da direktivet og lovgivningen i de enkelte land har som formål å oppnå ensartet praksis, må denne metoden anvendes. Standpunktet støttes også av at det kan tenkes at hovedmannen og agenten blir enige om å nedprioritere enkelte kunder. Det ville være uheldig om dette skulle redusere agentens avgangsvederlag.
Rishaug bestrider at migrasjon gir grunnlag for å gjøre fradrag i forventet provisjon. Kundeflukten har vært minimal, og når gjennomsnittlig levetid for kundeforholdet settes til tre år, er det tatt tilstrekkelig hensyn til kundebortfallet.
Til tross for den feilen i lagmannsrettens dom som er nevnt foran, må utmålingen baseres på et provisjonstap på minst kr 563.000.
Det bestrides at det er grunnlag for reduksjon eller bortfall under henvisning til omsetningsnedgang i Denina. Nedgangen skyldes primært svak markedsføringsinnsats fra Deninas side samt at Gulvex på denne tiden lanserte sklisikre tepper - Gobi - som viste seg å bli svært populære. Ingen av delene kan belastes Rishaug. Videre var hans omsetning til Bohuskunder langt lavere enn anført av Denina.
Rishaug tiltrer byrettens og lagmannsrettens standpunkt om at det ikke er grunnlag for å redusere kravet av rimelighetsgrunner. Bohusavtalen var ikke så gunstig for ham som anført av Denina. Selv om omsetningen til disse kundene utgjorde ca 2/3 av hans samlede omsetning, krevde også Bohuskundene stor markedsføringsinnsats. Konkurranseklausulen i Bohusavtalen begrenset dessuten hans adgang til å markedsføre produktene overfor andre kunder.
Ved rimelighetsvurderingen må det ses bort fra Deninas omsetningssvikt i Nord-Norge. Den skyldtes som nevnt forhold som ikke kan belastes ham. Det kan heller ikke legges vekt på at Deninas økonomiske situasjon etter hvert har blitt svakere.
Side:583
Rishaugs lønnsforhold hos Gulvex er irrelevant, og det kan heller ikke legges vekt på at Denina frafalt karanteneklausulen i ansettelsesavtalen. Det taler mot reduksjon at oppsigelsen var usaklig.
Det bestrides også at det kan legges vekt på at han i august - desember 1996 fikk utbetalt provisjon fra Denina med kr 82.562. Utbetalingen er begrunnet i avtaler han inngikk før sin fratreden.
Om ettårsbegrensningen i §28 tredje ledd er det vist til prosedyren i lnr 18B/1999, ankesak nr 11/1998. Rishaug tiltrer lagmannsrettens standpunkt om at maksimumsbeløpet utgjør kr 563.500.
Idar Rishaug har nedlagt denne påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes dog med den tilføyelse at Denina AS dømmes til å betale 12 - tolv - prosent rente av kr 96.335 regnet fra to uker fra forkynnelse 23/5-97 og 12 - tolv - prosent rente av kr 73.332 regnet fra to uker fra forkynnelsen 10/6-98.
2. Denina AS dømmes til å betale til Idar Rishaug saksomkostninger for Høyesterett."
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til at anken må føre frem da vilkårene for avgangsvederlag etter min vurdering ikke er oppfylt.
Partene er som nevnt enige om at grunnvilkårene for avgangsvederlag er oppfylt ved at Rishaug var "handelsreisende", jf agenturloven §1 annet ledd, og ved at han fra 1 januar 1993 var delvis provisjonslønnet, jf lovens §41 første ledd.
For Høyesterett er partene videre enige om at det er endringen i omsetningsvolum etter 1 januar 1993 som er relevant ved vurderingen av om Rishaug har tilført Denina "nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets". De er dessuten enige om at omsetningsøkningen som kan tilbakeføres til nye kunder utgjør kr 717.000.Partene er også enige om at omsetningsøkningen med den bestående kundekrets er "merkbar", men de er uenige om hvor stor den er. Uenigheten bunner primært i om kundekretsen skal vurderes under ett - nettometoden, eller om det bare skal tas hensyn til kunder med økt omsetning, mens det ses bort fra kunder som har hatt nedgang eller er falt fra - bruttometoden.
Lovens ordlyd - "den bestående kundekrets" - taler klart for at den totale kundemassen er avgjørende. Løsningen støttes av formålet med å tilkjenne avgangsvederlag: I Ot.prp.nr.49 (1991-92) side 10 fremheves det at "Retten til avgangsvederlag er i utgangspunktet begrunnet i at agenten har skapt verdier for hovedmannen, som denne kan utnytte i fremtiden". Avgangsvederlag er med andre ord vederlag for den økningen i goodwill som en handelsagent eller -reisende etterlater seg. En virksomhets goodwill baseres på en totalvurdering av kundekretsen og den øvrige virksomheten.
Rishaug har særlig fremhevet at bruttometoden benyttes i tysk rett, og at det må legges stor vekt på dette da rådsdirektivet artikkel 17 nr 2 er utformet med utgangspunkt i tysk rett. Det er også anført at kommisjonsrapporten fra 1996 trekker i samme retning.
Side:584
Tysk rett er etter min vurdering ikke avgjørende for dette spørsmålet. Kommisjonsrapporten er dessuten uklar. Skulle man ha fulgt tysk rett, hadde det vært naturlig å stille strenge krav for at en kunde anses intensivert. Fra tysk rett er det nevnt eksempel på at det er krevet 100% økning for at en tidligere kunde skal kunne likestilles med en ny kunde. Når det etter norsk rett er tilstrekkelig at økningen er "merkbar", kreves det atskillig mindre. For handelsagenten eller den handelsreisende vil nettometoden kombinert med at det stilles et atskillig lavere krav til økningen, ofte gi en gunstigere løsning enn hva resultatet hadde blitt etter tysk rett. Etter mine beregninger ville den tyske regelen i denne saken ha gitt en økning på ca 1,9 millioner kroner, mens Denina som nevnt har akseptert at den er kr 2.023.000 i forhold til den tidligere kundekretsen.
Kundekretsen må etter dette vurderes samlet, men jeg tilføyer at det kanskje må gjøres unntak i spesielle tilfeller - særlig dersom hovedmannen og handelsagenten eller den handelsreisende blir enige om å nedprioritere enkelte kunder. Men dette er ikke noen aktuell problemstilling i denne saken.
Partene er enige om at omsetningsøkningen må vurderes med utgangspunkt i omsetningen for 1992 som utgjorde kr 10.010.176. Det mest korrekte sammenligningsgrunnlaget ville nok ha vært omsetningen i perioden august 1995 - juli 1996. Denina har imidlertid anført at man av praktiske grunner bør legge til grunn omsetningen i 1995 som utgjorde kr 12.750.469. Dette har jeg ikke noe å bemerke til da det gir det gunstigste utgangspunktet for Rishaug. De siste tolv månedene utgjorde omsetningen kr 12.606.125.
Jeg legger etter dette til grunn at Rishaug tilførte Denina en total omsetningsvekst på kr 2.740.000 medregnet nye kunder.
Avgangsvederlag forutsetter imidlertid at "hovedmannen fortsatt vil få vesentlige fordeler" av omsetningsveksten. For de tidligere instansene ble det anført at Rishaug hadde opptrådt illojalt overfor Denina ved å ta med seg kunder til Gulvex, og at det dermed ikke var grunnlag for avgangsvederlag. Anførselen førte ikke frem, men den er atskillig bedre opplyst for Høyesterett.
For byretten og lagmannsretten fikk ikke Denina adgang til Gulvex' omsetningstall for Nord-Norge da det ble anført at disse tallene var forretningshemmeligheter. Denina har nå fremskaffet tall som belyser omsetningsutviklingen etter at Rishaug tiltrådte sin stilling: Før Rishaug tiltrådte stillingen hadde Øyvind Halvorsen Møbelagentur agenturavtale med Gulvex for store deler av distriktet. Agenturet ble oppsagt 30 mai 1996. Partene kom ikke til enighet, og 19 august 1996 hevet Gulvex avtalen.
Halvorsen anla deretter sak mot Gulvex. I et prosesskrift av 31 oktober 1996 sammenlignet Gulvex' prosessfullmektig Halvorsens omsetning med Rishaugs. Her opplyses det at Halvorsens omsetning i perioden 1 januar til 19 august 1996 utgjorde kr 684.877, og at hans totale omsetning siste to og et halvt år var kr 2.393.167. Samtidig opplyses det at Rishaug i perioden 19 august til 30 september 1996 hadde innhentet ordrer i Halvorsens distrikt for kr 2.004.194. Opplysningene var dokumentert med detaljerte bilag.
Side:585
Under saksforberedelsen for Høyesterett har Deninas prosessfullmektig sammenlignet Gulvex' omsetning til Deninas kunder i Rishaugs distrikt før og etter Rishaugs ansettelse. Sammenligningen er basert på dokumenter Gulvex fremla i saken anlagt av Halvorsen. I den del av 1996 som Halvorsen arbeidet for Gulvex hadde han solgt for kr 89.692 til Bohuskunder, mens Rishaug i perioden 19 august - 7 oktober 1996 solgte for kr 830.813 til Bohuskundene. Videre ble det dokumentert at han i samme periode hadde solgt for kr 815.865 til Deninas øvrige kunder, mens Halvorsen i 1995 solgte for kr 38.395 til de samme kundene.
Rishaug har anført at omsetningen til disse kundene var atskillig lavere og vist til en revisorbekreftelse som viser at han i perioden august til og med oktober 1996 fikk utbetalt provisjon for en omsetning på totalt kr 2.112.656. Jeg kan ikke se at disse opplysningene rokker ved Deninas beregninger. Denina har tatt utgangspunkt i inngåtte avtaler, mens provisjonen for den enkelte måned beregnes på grunnlag av hva som er utfakturert i måneden. Det ligger i dette at tidsforskyvningen vil medføre at den provisjonen som ble utbetalt den første tiden var lavere.
Situasjonen er med andre ord at Rishaug etter kort tid begynte i selgerstilling i samme distrikt hos Deninas hovedkonkurrent. Etter mindre enn to måneder hadde Gulvex i dette distriktet en omsetningsøkning til tidligere Deninakunder på over 1,5 millioner kroner, eller mer enn 50% av hele omsetningsøkningen Rishaug hadde hatt i sin ansettelsestid. Når dette sammenholdes med at Deninas omsetning i hans distrikt i 1997 sank til kr 8.437.457 - med andre ord ca 1,5 millioner kroner lavere enn den var i 1992, kan det ikke legges til grunn at Denina fikk beholde noe av den goodwillen han hadde opparbeidet. Dette må gjelde også om det tas hensyn til at Gulvex i denne perioden markedsførte et populært produkt som Denina ikke hadde maken til. Det er dermed ikke grunnlag for å tilkjenne avgangsvederlag.
Denina AS må etter dette frifinnes.
Anken har ført frem og jeg finner at Rishaug må pålegges å erstatte Deninas saksomkostninger for alle instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Byretten behandlet også oppsigelsessaken, og saksforberedelsen for lagmannsretten var basert på at også lagmannsretten skulle prøve dette spørsmålet. Jeg finner det etter dette naturlig å fordele henholdsvis 50 og 25% av omkostningene for byretten og lagmannsretten på oppsigelsessaken.
For byretten oppgav advokat Mjaaland sitt omkostningskrav til kr 69.900. Kr 34.950 gjelder dermed tvisten om avgangsvederlaget. For lagmannsretten krevet Denina dekket ankegebyr og vitneutgifter med totalt kr 16.125. Kr 12.094 gjelder tvisten om avgangsvederlaget. For Høyesterett har advokat Mjaaland oppgitt sitt omkostningskrav til kr 119.475, hvorav utgiftene utgjør kr 24.475. Jeg har ikke noe å bemerke til noen av kravene. Det tilkjennes etter dette saksomkostninger med kr 166.519, hvorav andel av utgifter utgjør kr 41.019.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Denina AS frifinnes.
Side:586
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Idar Rishaug til Denina AS 166.519 - etthundreogsekstisekstusenfemhundreognitten - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Denina AS frifinnes.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Idar Rishaug til Denina AS 166.519 - etthundreogsekstisekstusenfemhundreognitten - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.