HR-1999-195-K - Rt-1999-668
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-08 |
| Publisert: | HR-1999-00195-K - Rt-1999-668 (150-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse, Farskapssak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt pålegg om å avgi blodprøve med sikte på DNA-analyse i forbindelse med gjenopptakelse av farskapssak. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1998-1484 A - Høyesterett HR-1999-00195K, jnr 60/1999 |
| Parter: | A og B (advokat Henrik Berge) mot C (advokat Asbjørn Wetrhus) |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §179, §404 |
Saken gjelder pålegg om å avgi blodprøve med sikte på DNA-analyse i forbindelse med gjenopptakelse av farskapssak.
X byrett avsa 6 mars 1967 dom der C ble frifunnet for farskapet til B som A, nå A, fødte 31 mars 1966.
B og A begjærte 8 oktober 1997 saken gjenopptatt for X herredsrett. Herredsretten kom til at gjenopptakelsesbegjæringen ikke kunne avvises eller forkastes, og påla partene å fremstille seg for blodprøvetaking, jf rettens beslutning av 11 september 1998.
C påkjærte herredsrettens beslutning til Agder lagmannsrett, som 7 desember 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Det gis ikke pålegg om at det skal tas blodprøve av C.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
B og A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tolket loven, jf unntaket i plenumsdommen i Rt-1998-219, feil når lagmannsretten ikke gir pålegg om at det skal tas blodprøve av C. Det unntaket som er gjort i plenumsdommen ved henvisning til Rt-1997-413 må forstås slik at det omfatter et tilfelle som det foreliggende. I dette tilfellet har det kun vært to aktuelle fedre, som begge er utelukket ved utelukkelseskonklusjon. A bestrider at hun har hatt samleie med den andre i en periode som tilsier at han kan være barnets far. Hun har hele tiden fastholdt at C er faren.
Det anføres at det er sannsynlig at det hefter feil ved blodprøveresultatet eller forbytting i forbindelse med selve blodprøvetakingen av C, ettersom det forelå visse uklarheter ved utelukkelseskonklusjonen.
Det anføres videre at det foreligger en påfallende utseendemessig likhet mellom B og C og hans sønn D, og vises til vedlagte bilder. Denne likhet sammenholdt med de øvrige omstendigheter i saken er tilstrekkelig til at begjæringen om gjenopptakelse ikke kan forkastes.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Det gis pålegg om at det skal tas blodprøve av C.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
C har tatt til motmæle og anfører at lagmannsretten har tolket unntaket i plenumsdommen i Rt-1998-219 riktig, når lagmannsretten ikke pålegger at det skal tas blodprøve av ham. I følge plenumsdommen gir muligheten for å foreta en DNA-analyse normalt ikke grunnlag for gjenopptakelse. I det unntaket som er beskrevet i Rt-1997-413, ble tre kandiater frifunnet fordi bevisene ikke ga grunnlag for å utelukke noen av dem som far. I vår sak er C utelukket i to uavhengige blodprøveanalyser.
Når det gjelder den påståtte utseendemessige likhet, anføres at C ikke kan se den og er ukjent med at andre enn saksøkerne har sett den. Det foreligger to uavhengige utelukkelseskonklusjoner, og det må da noe særskilt til for at det kan anses åpenbart at en ensidig påstand om likhet kan føre til et annet resultat enn i 1967, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Retten viste dessuten dengang til at A ikke hadde vært sannferdig i sin forklaring om samleie med andre menn. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 07.12.98 stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf tvistemålsloven §404.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum, jf §407 nr 6, jf plenumsdommen i Rt-1998-219. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at det i plenumsdommen ble lagt til grunn at muligheten for en DNA-analyse ikke er et nytt bevis i relasjon til disse lovbestemmelsene, men at det ble gjort en reservasjon for saksforhold som det som forelå i kjennelsen i Rt-1997-413. Lagmannsretten uttaler videre:
"Saken fra 1997 gjaldt et tilfelle der det var tre mulige farskapskandidater, hvorav ingen var utelukket ved blodprøveanalyse, og det i sin tid var avsagt frifinnende dom for samtlige idet ingen av dem fremsto som "monaleg meir" sannsynlig som far enn de to andre.
I dette tilfelle ble det lagt til grunn at det ikke var andre aktuelle kandidater, slik at man på forhånd kunne si at en DNA-analyse med sikkerhet ville utpeke den virkelige far.
I det foreliggende tilfelle er det tale om gjenopptagelse overfor en tidligere saksøkt som ble frifunnet etter at han ved blodprøve og kontrollprøve var blitt utelukket som far. På dette punkt skiller den foreliggende sak seg vesentlig fra 1997-saken der Høyesterett tillot blodprøvetaging. I saken fra 1997 var forholdet at det med sikkerhet kunne antas at man ville komme til et annet resultat. I den foreliggende sak taler de tidligere blodprøveanalyser for at man med stor grad av sikkerhet vil komme til samme resultat som i den dom som begjæres gjenopptatt."
Når lagmannsretten på denne bakgrunn kommer til at den hovedregel plenumsdommen fastslår, kommer til anvendelse i den foreliggende sak, er dette ikke uttrykk for en uriktig lovtolking. Tilsvarende gjelder når lagmannsretten har funnet at den påståtte likhet ikke bringer saken i noen annen stilling. Lagmannsrettens konkrete vurderinger kan utvalget ikke prøve. Det samme gjelder de øvrige anførsler som gjøres gjeldende i kjæremålet.
Kjæremålet må forkastes.
Utvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken.