HR-1999-245-K - Rt-1999-794
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-10 |
| Publisert: | HR-1999-00245-K - Rt-1999-794 (182-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Omsorgsovertakelse, Søksmålskompetanse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om private parter hadde adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om ikke å ta til følge forslag om omsorgsovertakelse.
Kjæremålsutvalget kom til samme resultat som tidligere instanser, som hadde avvist søksmål. Uttalt at et vedtak om ikke å overta omsorgen for et barn står i samme stilling som et vedtak om å tilbakeføre omsorgen. |
| Saksgang: | Y byrett 01.09.1998 - Gulating lagmannsrett LG-1998-1781 K - Høyesterett HR-1999-00245K, jnr 35/1999 |
| Parter: | A (advokat Aage Mjeldheim) og B (advokat Odd A Drevland) mot - - - kommune (kommuneadvokaten i Y v/advokat Karstein Rye), Hjelpeintervenient: C (advokat Paal-Henrich Berle) |
| Forfatter: | Gjølstad, Flock, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §7-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, §403, §404, Plenumsloven (1926) §6, Barnevernloven (1953), Barnevernloven (1992) |
Saken gjelder om private parter har adgang til å kreve rettslig overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 når fylkesnemnda har fattet vedtak om ikke å ta til følge forslag om omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven.
C og A fikk 15 november 1990 sønnen D. Foreldrene har siden hatt delt foreldreansvar. Foreldrene ble separert i 1990, skilt i 1997. Far skal ikke ha hatt nevneverdig kontakt med barnet etter separasjonen.
D har tidligere i hovedsak bodd hos sin mormor, B. - - - kommune fremmet 17 oktober 1997 sak for Fylkesnemnda for sosiale saker i X med forslag om at barneverntjenesten skulle overta omsorgen for D, og at han skulle plasseres i fosterhjem. Etter kommunens forslag skulle han plasseres i fosterhjem hos mormoren, B. Bakgrunnen for at saken ble fremmet for fylkesnemnda var at forholdet mellom barnets mor og mormor hadde blitt stadig mer konfliktfylt. Moren ønsket selv å utøve daglig omsorg, noe som ville innebære at barnet måtte flytte til en annen kommune.
Fylkesnemnda i X fattet i april 1998 vedtak med slik slutning: "- - - kommunes forslag til vedtak vedrørende D, født xx.xx.1990 tas ikke til følge."
Ved stevning av 26 mai 1998 til Y byrett gikk faren, A, og barnets mormor, B, til sak mot - - - kommune med krav om overprøving av fylkesnemndas vedtak. I stevningen ble det lagt ned påstand om at det offentlige skulle ta over omsorgen for D.
Da saken kom inn til byretten, ble C prosessvarslet. Hun har siden hatt status som hjelpeintervenient.
Både - - - kommune og C påstod saken avvist fra byretten.
Y byrett avsa 1 september 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A og B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 18 desember 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjærende part nr 1, A, har i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking. Det riktige rettslige utgangspunktet er at alle vedtak i fylkesnemnda kan kreves rettslig overprøvd etter tvistemålsloven kapittel 33. Dette følger av barnevernloven §7-1 jf sosialtjenesteloven §9-10. Vedtaket i fylkesnemnda er formelt sett ikke noe virksomt tvangsinngrep, men fremstår reelt sett som et tvangsinngrep overfor barnet siden dette nå flyttes fra de nærmeste omsorgspersonene. Det foreligger en saksbehandlingsfeil knyttet til fylkesnemndas vedtak ved at faren ikke ble gitt partsstatus.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Y byretts sak 98-01474 A/02 fremmes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den endelige avgjørelse i saken."
Kjærende part nr 2, B, har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at fylkesnemndas vedtak etter sin art ikke er gjenstand for rettslig overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33. B har hatt den faktiske omsorgen for barnet i mer enn sju av de åtte årene siden fødselen. Hun har fungert som en fostermor. Når et forslag om omsorgsovertakelse ikke blir tatt til følge, vil fosterforeldrene ha behov for å få prøvet interessene sine opp mot interessene til de biologiske foreldrene.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Y byretts sak nr. 98-01474 A/02 fremmes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse foreligger i saken, jfr. tvistemålsloven §179."
Både - - - kommune og C har inngitt kjæremålstilsvar. - - - kommune har gjort gjeldende at bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33 ikke kan brukes for å angripe vedtak om ikke å gå til tvangsinngrep. Det anføres at dette må gjelde uansett hvem som begjærer fylkesnemndas avgjørelse overprøvd. - - - kommune har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
C har i kjæremålstilsvaret vist til sine anførsler for underrettene, og til lagmannsrettens premisser, som tiltres. Det kreves saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
C har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. De kjærende parter dømmes til in solidum innen 14 dager etter kjennelsens forkynnelse å betale saksomkostninger til C med kr 8000,- med tillegg av 12 % rente p.a. innen betaling skjer."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
De tidligere retter har avvist søksmålet. Utvalget har da full kompetanse, se tvistemålsloven §404 første ledd nr 1.
Behandlingen av kjæremålssaken har vært utsatt i påvente av Høyesteretts avgjørelse i sak lnr 29/99, jnr 401/98 (Rt-1999-547), som på samme måte som den foreliggende sak, gjaldt private parters søksmålsadgang knyttet til fylkesnemndas vedtak om ikke å bruke tvang.
Den andre saken var også en kjæremålssak, som av kjæremålsutvalget var henvist til behandling i Høyesterett etter reglene i høyesterettsloven §6 annet ledd, jf tvistemålsloven §403 fjerde ledd. Saken ble avgjort av Høyesterett 7 april 1999 etter skriftlig behandling. Spørsmålet i den saken var nærmere bestemt om en forelder som har del i foreldreansvaret, men ikke daglig omsorg for barnet, har adgang til å kreve rettslig overprøving av et vedtak av fylkesnemnda om å oppheve et tidligere vedtak om omsorgsovertakelse. Høyesterett kom med fire mot en stemme til at søksmålet måtte avvises.
Høyesteretts flertall viste til at kapittel 33 i tvistemålsloven synes å bygge på at det er "tvangsvedtak" som kan prøves. Videre ble det vist til at det etter barnevernloven av 1953 ikke var adgang for en privatperson til å kreve rettslig overprøving etter kapittel 33 av vedtak om opphevelse av omsorg, og at det ikke var holdepunkter for at det var ment å endre dette ved loven av 1992. Flertallet trakk videre en parallell til situasjonen der en av foreldrene uten daglig omsorg mener at det er grunnlag for omsorgsovertakelse:
"Flertallet viser til situasjonen når den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen for barnet, mener at det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Vedkommende kan da ta dette opp med barneverntjenesten. Dersom barneverntjenesten ikke legger saken frem for fylkesnemnda, kan imidlertid ikke vedkommende forelder gjøre det.
Flertallet kan ikke se at den prinsipielle problemstilling kommer i en annen stilling etter at saken har vært behandlet i fylkesnemnda.
Når det gjelder adgangen til å bringe et vedtak av fylkesnemnda inn for domstolene, må et vedtak om ikke å overta omsorgen stå i samme stilling som et vedtak om å tilbakeføre omsorgen. En eventuell adgang for den andre av foreldrene til å reise en slik sak, vil for øvrig måtte gjelde i alle slike saker og vil ikke kunne bero på en konkret vurdering av grunnlaget for søksmålet. Hensynet til den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen for barnet, kan etter flertallets mening ikke medføre en annen fortolkning."
Flertallet tilføyde at dersom man mener at hensynet til barnets rettssikkerhet taler for adgang til rettslig overprøving, kan det oppnås ved at kommunen gis adgang til å reise sak og viste til forslag til endring i sosialtjenesteloven §9-10 første ledd. Forslaget er nå vedtatt av Odelstinget, jf Besl.O.nr.56 (1998-99) og lovbeslutningen er bifalt av Lagtinget, men lovvedtaket er ennå ikke sanksjonert.
Når det gjelder adgangen for private personer til å bringe et vedtak av fylkesnemnda inn for domstolene, må - som flertallet i Høyesterett i den andre saken peker på - et vedtak om ikke å overta omsorgen for et barn stå i samme stilling som et vedtak om å tilbakeføre omsorgen. Utvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at det foreliggende søksmål må bli å avvise. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har ikke ført frem. Kommunen har ikke krevd saksomkostninger. Hjelpeintervenienten har for Høyesterett krevd erstattet sine omkostninger for samtlige retter. For så vidt gjelder kravet om saksomkostninger for lagmannsretten, fremgår det ikke at hun nedla påstand om saksomkostninger der. Under enhver omstendighet finner utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og unntaksbestemmelsen i §180 første ledd. Utvalget viser til at kjæremålet ble erklært før Høyesteretts kjennelse av 7 april 1999.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.