HR-1999-345 - Rt-1999-1075
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-29 |
| Publisert: | HR-1999-00345 - Rt-1999-1075 (252-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for strafforfølgning som endte med frifinnelse. |
| Saksgang: | Bergen byrett 06.06.1997 - Gulating lagmannsrett 11.05.1998 - Høyesterett HR-1999-00345, jnr. 171/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §44, §444, §445, §446, §447, Straffeloven (1902) §219, §232 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for strafforfølgning som endte med frifinnelse.
A ble 17. februar 1997 tiltalt for overtredelse av straffeloven §229 annet straffalternativ jf. §232, og straffeloven §219 første ledd første straffalternativ. Grunnlaget for tiltalen var at han ved flere anledninger i perioden fra 23. desember 1994 til 11. mai 1995 skulle ha slått og/eller på annen måte mishandlet B, født xx.xx.1994, som han var fosterfar og omsorgsperson for, slik at barnet ble påført omfattende bruddskader m.v. og som følge av dette var innlagt på sykehus i mer enn to uker.
Ved Bergen byretts dom 6. juni 1997 ble han dømt for disse forhold, dog slik at retten fant at straffeloven §229 annet straffalternativ bare kunne anvendes på en av skadetilføyelsene, og anvendte første straffalternativ på de øvrige skadene. Straffen ble satt til ett års fengsel, hvorav seks måneder ble gjort betinget. A ble dessuten dømt til å betale oppreisning til B med kr 25.000.
A anket dommen og ble frifunnet av Gulating lagmannsrett ved dom 11. mai 1998. Frifinnelsen omfattet også oppreisningen.
A fremsatte i brev 13. august 1998 krav om erstatning og oppreisning m.v. i henhold til straffeprosesslovens bestemmelser om erstatning i anledning forfølgning. Erstatningskravet ble spesifisert til 755.000 kroner i økonomisk tap, fordelt på 155.000 kroner for lidt økonomisk tap og 600.000 kroner for fremtidig økonomisk tap, samt 51.306 kroner for pådradde utgifter. Oppreisningskravet ble satt til 500.000 kroner.
Gulating lagmannsrett, med de samme dommere som i straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje punktum, avsa 29. januar 1999 kjennelse med slik slutning:
"Staten betaler kr 51.306 - kroneretthundreogfemtitusentrehundreogseks - i erstatning/oppreisning til A, jf straffeprosessloven §445.
Oppfyllelsestiden er to - 2 - uker.
As utgifter til juridisk bistand i gjenopptakelsessaken dekkes av det offentlige."
I forbindelse med kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er partene enige om at bokstavgjengivelsen av kronebeløpet i slutningen er feil. Det er "kr 51.306" som er det riktige beløp. Dette er ifølge kjennelsens begrunnelse "erstatning til dekning av de utgifter A har hatt til etterforsking, psykolog og legehjelp" og som "kan ha hatt betydning i anledning saken". Partene er videre enige om at annet avsnitt i slutningen gjelder utgifter til juridisk bistand i erstatningssaken, ikke "gjenopptakelsessaken".
Utvalget forutsetter at lagmannsretten foretar rettinger, jf. straffeprosessloven §44.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har tilkjent ham erstatning for lidt og fremtidig økonomisk tap etter straffeprosessloven §445 og oppreisning for ikkeøkonomisk skade etter lovens §446. Det er uklart hvordan lagmannsretten kan ha kommet til at det er grunnlag for erstatning for utlegg, men ikke for inntektstap. Det er ikke tvil om at uten straffeforfølgningen ville A i dag ha vært i jobb, eventuelt i utdanning med muligheter for fremtidig jobb. Det vises til en fremlagt psykologuttalelse. Sraffeforfølgningen er årsak til at A i dag er psykisk syk og arbeidsufør, og kanskje forblir arbeidsufør for fremtiden.
Tiltalen gjaldt et særdeles alvorlig forhold. Den eventuelle disponering for hans nåværende tilstand som kan tilbakeføres til en tidligere yrkesskade, var ubetydelig. Den hindret ham ikke i å gjennomføre utdannelse før siktelsen kom. Det var etter at straffesaken kom opp, at han ble anmodet om å si opp sitt arbeid, og at det ble umulig for ham å fullføre sin påtenkte utdannelse ved en polyteknisk høyskole, og det er straffesaken som er grunnen til at han i dag er heltidspasient ved et nervesanatorium.
I og med at grunnlaget for erstatning etter straffeprosessloven §445 er til stede, er det også grunnlag for oppreisning etter §446.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Staten betaler til A kr 755.000,- i økonomisk tap fordelt med kr 155.000,- for lidt økonomisk tap, samt kr 600.000,- for fremtidig økonomisk tap med oppfyllelsesfrist 2 uker fra slutningsdato.
2. Staten betaler til A kr 500.000,- for oppreisning for ikkeøkonomisk skade med tilsvarende oppfyllelsesfrist."
Påtalemyndigheten har anført at den oppfatter lagmannsretten slik at lovens vilkår for erstatning for lidt og fremtidig ervervstap ikke er til stede, og har pekt på at retten ikke har funnet påvist tilstrekkelig årsakssammenheng mellom forfølgningen og slikt tap. Påtalemyndigheten er enig i dette.
Når det gjelder de kr 51.306 som A ble tilkjent, er lagmannsrettens begrunnelse at dette er utgifter til undersøkelser og sakkyndige som bidro til at A ble frifunnet. Dette spesielle grunnlaget for erstatning tilsier ikke at det foreligger slike "særlige grunner" som etter §446 skal til for å tilkjenne siktede oppreisning.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Lagmannsretten har behandlet saken etter bestemmelsene i straffeprosessloven §445 og §446. Etter det som var anført av A og hans forsvarer, har lagmannsretten, såvidt utvalget forstår, bygget på at erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er aktuelt i denne saken. Også utvalget legger dette til grunn.
Etter straffeprosessloven §445 kan retten, selv om vilkårene i §444 ikke foreligger, tilkjenne siktede erstatning for "særlig eller uforholdsmessig skade" ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som "rimelig". Det skal etter loven og praksis i henhold til den, meget til for at et erstatningskrav etter §445 tas til følge. Loven åpner ikke for en alminnelig rimelighetsvurdering, og det stilles krav til skaden. Det tap som er en naturlig og vanlig følge av strafforfølgning, gir ikke grunnlag for erstatning. Utvalget viser blant annet til det som er uttalt om bestemmelsen i Rt-1994-721 og Rt-1998-1345.
A har ikke vært varetektsfengslet. Erstatningskravet gjelder i første rekke tap av inntekter som hevdes å være en konsekvens av belastninger påført ved forfølgningen.
I de fleste av de tilfellene hvor det er tilkjent erstatning etter straffeprosessloven §445, har siktede vært varetektsfengslet. Utvalget presiserer imidlertid at varetektsfengsling ikke uten videre leder til erstatning for tap etter §445. På den annen side er opphold i varetekt ikke noen nødvendig betingelse for å tilkjenne erstatning etter bestemmelsen.
Lagmannsretten bemerker i kjennelsen:
"Anmeldelsen for barnemishandling skjedde 11. mai 1995, og barnet ble tatt fra samboerparet C/A. Anmeldelsen var ikke direkte rettet mot A, men han var sammen med samboeren oppgitt å være den som hadde barnet i sin varetekt i det tidsrom skadene oppstod.
Siktelsen mot A ble først utferdiget 17. mars 1997 og forkynt for ham en måned senere.
Helsemyndighetene og barneværnet har plikt til å aksjonere i saker hvor det foreligger skjellig grunn til mistanke om barnemishandling, slik som i dette tilfellet. En slik anklage vil nødvendigvis være tung å bære for den som får mistanken rettet mot seg. Etterforsking i saker av denne art kan også være tidkrevende. Det synes likevel å ha vært brukt i meste laget av tid når det gikk ett og trekvart år frem til tiltalebeslutning ble tatt ut. Tidsbruken deretter fram til frifinnende dom er det derimot ikke stort å bemerke til. Utsettelsen i ankeinstansen kom på grunn av at A ønsket ytterligere sakkyndig vurdering.
Da A ble omsorgsperson for barnet var foranledningen noe spesiell. Forutsetningene for omsorgovertakelsen var trolig ikke de beste på grunn av As sykdom og psykiske vansker som var av eldre dato. Av medmenneskelige grunner stilte paret A/C likevel opp og overtok ansvaret for barnet.
Etter myndighetenes inngripen ble As psykiske problemer forsterket og det er ikke tvil om at straffesaken for ham ble en stor påkjenning.
Lagmannsretten vil ellers fremheve at saken var bedre belyst da den kom for lagmannsretten og at tiltaltes egne undersøkelser og insistering på å høre flere sakkyndige bidro til at han ble frifunnet."
Lagmannsretten konkluderer med at det ikke er påvist tilstrekkelig årsakssammenheng mellom forfølgningen og et lidt og fremtidig tap. Det er lagt vekt på at siktede alt på forhånd hadde visse psykiske problemer, som riktignok ble forsterket ved strafforfølgningen.
Saken står for utvalget som den gjorde for lagmannsretten. Det er ikke kommet frem noe som gir grunnlag for å fravike lagmannsrettens resultat. Det fremgår av erklæringene fra Solli Nervesanatorium at A har vært innlagt der flere ganger det siste året, at hans depressive plager har hatt et forløp som kan dateres tilbake til 1994/95 da han etter en fallulykke kom på attføring, og at personlighetsfaktorer som tidligere var dokumentert har vært medvirkende. Videre uttales at hans psykiske vansker har blitt forsterket fra 1995 som følge av strafforfølgningen, og har vært avgjørende for at han søkte seg inn på det psykiatriske sykehuset.
Det å være under strafforfølgning for flere tilfelle av mishandling av et lite barn, vil være en belastning. Det kan ramme noen hardere enn andre fordi man i forskjellig grad er sårbar for slike situasjoner. Selv om forfølgningen har forsterket As problemer, har det etter de opplysninger som foreligger, vært andre vesentlige årssaksfaktorer til det anførte inntektstap. I sammenheng med dette er det videre vanskelig å se at det er sannsynliggjort noe fremtidig inntektstap som følge av forfølgningen. Etter utvalgets syn er det ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for noe tap i inntekt etter den spesielle bestemmelsen i straffeprosessloven §445 i dette tilfellet.
Lagmannsretten har imidlertid funnet at A i medhold av §445 bør få erstattet de utgifter han har hatt til etterforskning, psykolog og legehjelp. Det er vist til at det utførte arbeid kan ha hatt betydning i straffesaken. Lagmannsretten har her bygget på sitt kjennskap til saken fra ankeforhandlingen i lagmannsretten. Grunnlaget for å stille disse utleggene i en annen stilling enn kravet for øvrig, fremgår av kjennelsen.
Utvalget slutter seg også til lagmannsrettens vurdering om at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.