HR-1999-395 - Rt-1999-1160
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-23 |
| Publisert: | HR-1999-00395 - Rt-1999-1160 (275-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Indre Sogn forhørsrett 06.07.1999 - Gulating lagmannsrett 09.07.1999 - Høyesterett HR-1999-00395, jnr. 409/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §188, §388, Straffeloven (1902) §291, §292, §49 |
A, født xx.xx.1980, er siktet for overtredelse av straffeloven §148 annet ledd, jf. første ledd 1. straffalternativ og straffeloven §291, jf. §292, jf. §49.
A ble ved Indre Sogn forhørsretts kjennelse av 10. juni 1999 varetektsfengslet med brev- og besøksforbud frem til 7. juli 1999. Sogn politidistrikt begjærte 2. juli 1999 at det ble avsagt kjennelse for fortsatt varetektsfengsling for et tidsrom av 8 uker overfor A.
Forhørsretten avsa 6. juli 1999 kjennelse med slik slutning:
"Politiets krav om fortsatt varetektsfengsling av A, født xx.xx.1980, tas ikke til følge."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett og begjærte samtidig at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Begjæringen om oppsettende virkning ble tatt til følge. Lagmannsretten fant at vilkårene for bruk av varetekt i medhold av straffeprosessloven §171 nr. 3 var til stede og avsa 9. juli 1999 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1980, kan holdes i varetekt til 1 september 1999 kl 1500, såfremt ikke annet bestemmes av retten eller av påtalemyndigheten."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens kjennelse er beheftet med saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at det foreligger en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede på ny vil begå straffbare handlinger rettet mot fornærmede. Av forhørsrettens kjennelse fremgår imidlertid at denne instans, etter å ha hørt siktede og overlege Trond F. Aarre, kom til at gjentakelsesfare ikke forelå. Lagmannsrettens grunnlag for å fravike denne bevisvurdering er for dårlig. Dersom lagmannsretten var i tvil om forhørsrettens bedømmelse av gjentakelsesfaren, burde den ha innhentet en nærmere uttalelse fra overlege Aarre.
Riktignok hadde ikke Aarres prejudisielle erklæring til forhørsretten som formål å avklare gjentakelsesfaren. Aarre har likevel ment at han hadde faglig grunnlag for å uttale seg om dette spørsmålet gjennom det kjennskap han fikk til siktede i forbindelse med den judisielle observasjonen. Aarre var klar over alle de momenter i saken som lagmannsretten har pekt på i sin begrunnelse, men har likevel ment at det ikke foreligger gjentakelsesfare. Lagmannsretten har ikke hatt noen saklig grunn til å fravike denne vurderingen.
I sin begrunnelse synes lagmannsretten også å ha oversett at siktede åpenbart har oppnådd det han har forklart som formålet med det han gjorde, nemlig å skremme fornærmede. Det er ikke grunnlag for å anta at siktede ønsker å oppnå noe mer. Om begrunnelse for gjentakelsesfaren vises til Rt-1998-1068. Det skal foreligge en sterk sannsynlighetsovervekt for gjentakelsesfare.
Det påberopes også som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i forhold til straffeprosessloven §174 første ledd bare uttaler at varetekt "etter omstendighetene finnes ........ ikke å være et uforholdsmessig inngrep". Lagmannsretten har overhodet ikke drøftet uforholdsmessighetskriteriet og det er derfor umulig å se hva den har lagt vekt på.
For forhørsretten ble det pekt på siktedes unge alder, hans filippinske bakgrunn og at han under varetektstiden har hatt svært få besøk. Langvarig varetekt vil åpenbart være en stor belastning for ham. Siktede er tidligere ustraffet og har jobb.
Om Høyesteretts praksis i fengslingssaker vises særlig til Rt-1999-118, jf. Rt-1991-1496.
Det er videre anført at som saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse at retten ikke har vurdert muligheten for å oppnå ønsket resultat ved bruk av "fengslingssurrogater", f.eks. å forby siktede å oppholde seg i X, jf. straffeprosessloven §184 annet ledd, jf. §188.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse omgjøres.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten, som er kjent med kjæremålet, anmoder om at det blir forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Etter straffeprosessloven §184, jf. §171 første ledd nr. 3 kan fengsling besluttes dersom det "antas påkrevd" for å hindre at siktede på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at bestemmelsen krever sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye straffbare handlinger om han løslates, jf. blant annet Rt-1998-1068.
Etter å ha konstatert at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, uttaler lagmannsretten om gjentakelsesfaren:
"Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det kvalifisert fare for at siktede, om han løslates, på nytt vil begå handlinger av alvorlig karakter. Riktignok ga overlege Trond S. Aarre, som har foretatt en prejudisiell vurdering av siktede, i forhørsretten 6. juli 1999, uttrykk for at det ikke var fare for gjentakelse. Men i følge det opplyste, har ikke overlegen gjort observasjoner for å avklare gjentakelsesfaren, og i motsetning til forhørsretten, finner lagmannsretten derfor ikke grunn til å legge avgjørende vekt på hans uttalelser på dette punkt. Det fremgår av sakens dokumenter, herunder den prejudisielle erklæringen fra overlege Aare, at siktede er svært temperamentsfull. Det synes videre klart at siktedes handlinger var motivert av sjalusi og hevn overfor B, og han hadde alternative løsninger overfor ham. Dernest fremgår det både av politiforklaringen til C, og siktede politiforklaring av 5 juli 1999 at han tilsynelatende hadde planlagt handlingene nøye.
Samlet sett finner lagmannsretten utfra dette at det foreligger en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede på nytt vil begå straffbare handlinger rettet mot fornærmede, B."
Den kjærende part har anført at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten, når den fant å ville fravike overlege Aarres uttalelse i forhørsretten om gjentakelsesfaren, ikke innhentet en nærmere uttalelse fra overlege Aarre om dette spørsmålet.
Kjæremålsutvalget peker på at lagmannsretten i sin avgjørelse har lagt vekt på opplysninger i saken om at siktede er svært temperamentsfull, om at hans handlinger var motivert av sjalusi og hevn, om at siktede hadde alternative løsninger overfor fornærmede og om at handlingen som ble foretatt tilsynelatende var nøye planlagt. Overlege Aarres uttalelse om gjentagelsesfaren i forhørsretten er tatt i betraktning av lagmannsretten. Når det ses hen til de momenter lagmannsretten la vekt på når den fravik hans vurdering, kan utvalget vanskelig se at det var noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avgjorde saken uten å innhente noen nærmere redegjørelse fra Aarre. Etter utvalgets syn må saken anses å ha vært tilstrekkelig opplyst ved det som forelå.
Anførselen i kjæremålet om at lagmannsretten synes å ha oversett at siktede har oppnådd det han ville, kan heller ikke føre frem. Denne anførsel er etter utvalgets syn vurdert i kjennelsesgrunnene gjennom henvisningen til sjalusi- og hevnmomentet.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har gitt uttrykk for noen feilaktig lovforståelse av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3.
I kjæremålet er videre anført som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet uforholdsmessighetskriteriet i straffeprosessloven §174 første ledd nærmere. Selv om kjennelsesgrunnene på dette punkt er kortfattede, finner utvalget begrunnelsen tilstrekkelig sett på bakgrunn av at de dreier seg om en siktelse for et meget alvorlig forhold hvor lagmannsretten har funnet at det foreligger gjentakelsesfare. Det er heller ikke noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet muligheten for fengslingssurrogat.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.