HR-1999-478-K - Rt-1999-1874
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-16 |
| Publisert: | HR-1999-00478-K - Rt-1999-1874 (453-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om rett til å stå i stilling mens tvist om arbeidsforholdet verserte for domstolene. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1999-216 K og LF-1999-261 A - Høyesterett HR-1999-00478K, jnr. 291/1999 |
| Parter: | Adresseavisen ASA (advokat Jan Kaare Tapper) mot Line Nørstrud (advokat Kjetil Edvardsen) |
| Forfatter: | Aarbakke, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §58, §61, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Kjæremålet gjelder rett til å stå i stilling, eller bli gjeninnsatt i stilling, mens tvist om arbeidsforholdet verserer for domstolene, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet og tredje ledd.
Line Nørstrud har utført arbeid i Adresseavisen ASA i tiden 1995-1998, med 15. mai 1998 som siste arbeidsdag. Partene er uenige om hvorvidt det består et arbeidsforhold med Adresseavisen som arbeidsgiver, eller om Nørstruds arbeidsgiver er Olsten Norsk Personal AS, heretter kalt Olsten.
Nørstrud saksøkte Adresseavisen med påstand om at hun er fast ansatt i 80% stilling i avisens abonnementsavdeling, og hun krevde dessuten kjennelse for at hun har rett til å stå i stilling i avisen til tvisten er rettskraftig avgjort.
Trondheim byrett avsa 15. januar 1999 dom og kjennelse som bl.a. fastslo at hun er fast ansatt på deltid i avisen. Den felles slutning pkt. 4 lyder:
«Line Nørstrud har rett til å stå i stillingen så lenge saken verserer for domstolene.»
Dette punkt hører til kjennelsen og ble påkjært av Adresseavisen til Frostating lagmannsrett, som 30. juni 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens dom og kjennelse stadfestes, for så vidt gjelder slutningens punkt 4.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Denne kjennelsen har Adresseavisen påkjært videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Byrettens dom, slutningens pkt. 1, 2 og 5, er av Adresseavisen anket til lagmannsretten, og det er opplyst at ankeforhandling er berammet til 9. november 1999.
I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg har Adresseavisen anført at kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Spørsmålet er om Nørstrud har rett til å være i stilling hos Adresseavisen under rettssakens gang. Nørstrud har hatt tilknytning til Adresseavisen som innleid vikar gjennom Olsten. For de enkelte oppdragsperioder utstedte Olsten ordrebekreftelser til såvel Nørstrud som til Adresseavisen. Det primære tvistepunkt i saken er om det reelt sett består et arbeidsforhold til Adresseavisen, til tross for at Nørstrud hele tiden formelt sett var ansatt i Olsten og hadde en skriftlig arbeidsavtale med Olsten.
Det er feil å bruke arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd på forholdet fordi denne bestemmelsen gjelder den situasjon at arbeidstaker faktisk arbeider hos arbeidsgiver og ønsker å forbli i stillingen. Nørstrud avsluttet imidlertid sitt arbeid i Adresseavisen den 15. mai 1998 og begynte umiddelbart etterpå i nytt oppdrag ved Regionsykehuset i Trondheim, som Olsten skaffet. Spørsmålet er derfor om Nørstrud har rett til å gjeninntre i stillingen hos Adresseavisen. Dette reguleres av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 tredje ledd.
Subsidiært anføres at Nørstrud ikke har overholdt de fristene for saksanlegg som etter §61 nr. 4 annet ledd er en betingelse for å ha rett til å fortsette i stillingen. Nørstrud inngav stevning 27. juli 1998. Dette var ikke innen åtte uker fra forhandlingenes avslutning, som fant sted 13. mai 1998, og heller ikke innen åtte uker fra oppsigelse fant sted. Det var heller ikke innen utløpet av oppsigelsesfristen. Oppsigelsen må i forhold til §61 nr. 4 annet ledd anses å ha funnet sted på Nørstruds siste arbeidsdag 15. mai 1998, da Adresseavisens standpunkt var klart for Nørstrud. Adresseavisen gav ingen formell oppsigelse, for avisen betraktet seg ikke som arbeidsgiver.
Det er feil av lagmannsretten å legge til grunn at fristen etter §61 nr. 4 annet ledd utvides til fire måneder når oppsigelsen lider av formfeil. Arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 tredje ledd får ikke anvendelse. Fristen etter §61 nr. 4 annet ledd løper uavhengig av reglene i §57.
Dersom det korrekt legges til grunn at Nørstruds rett til gjeninntreden i stillingen skal løses på grunnlag av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 tredje ledd, er en skjønnsmessig vurdering avgjørende. Viktige momenter vil være den tvilen byretten har gitt uttrykk for med hensyn til om Adresseavisen er arbeidsgiver, den omstendighet at Olsten hele tiden har erkjent arbeidsgiveransvar og har markert dette også etter avslutningen av arbeidet hos Adresseavisen, ved å la Nørstrud fortsette i oppdrag hos Regionsykehuset i Trondheim, og at Nørstrud sluttet hos Adresseavisen uten å ta noe forbehold eller opprettholde det forbehold som tidligere var tatt av fagforeningen på hennes vegne. Dessuten er fireukersfristen i §61 nr. 4 tredje ledd ikke overholdt.
Adresseavisen ASA har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Adresseavisen ASA tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet.»
Line Nørstrud har tatt til motmæle og anført at hun arbeidet kontinuerlig for Adresseavisen fra 20. juni 1995 til 15. mai 1998. Arbeidsforholdet kom i stand etter kontakt mellom henne og Adresseavisen, blant annet ved intervjuer i avisens lokaler. Hun følte det nødvendig å gå med på avisens betingelse om at hun formelt skulle være ansatt hos Olsten og bli leiet ut til Adresseavisen. Olsten fungerte som et rent lønningskontor. Det var ingen realitet i ansettelsesforholdet hos Olsten. Nørstrud forholdt seg til Adresseavisen i spørsmål om arbeidstid, arbeidsoppgaver, ferie, avlønning, samt arbeidsforholdets lengde og omfang. Adresseavisen besluttet på egenhånd å avslutte arbeidsforholdet og tok dette opp med Nørstrud direkte.
Nørstrud er enig i at arbeidsmiljøvernloven §61 nr. 4 er den relevante bestemmelse for vurdering av Nørstruds rett til å fortsette i stillingen. Annet ledd er hovedbestemmelsen, og det er korrekt lagt til grunn av lagmannsretten at denne skal anvendes. Fristene i annet ledd er imidlertid ikke aktuelle når situasjonen er at Nørstrud ikke fikk noen formriktig oppsigelse. Det følger da av henvisningen til §57 nr. 2 tredje ledd at det ikke gjelder noen frister. Dette må gjelde i forhold til retten til å kreve forhandlinger, retten til å fortsette i stillingen og retten til å reise søksmål. Lovens ordlyd viser at forutsetningen for fristreglene er at formreglene er overholdt. Fireukersfristen i §57 nr. 2 tredje ledd 2. punktum gjelder bare domsutfallet og er ikke relevant.
Nørstrud har ikke tapt noen rett på grunn av fristoversittelse. Fristen etter §61 nr. 4 annet ledd skal regnes fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted. Det møte som fant sted 13. mai 1998, tilfredsstiller ikke kriteriene for å være forhandlinger i denne forbindelse. Det må foreligge en oppsigelse før slike forhandlinger kan kreves, og noen oppsigelse ble ikke gitt. Nørstruds fratreden 15. mai 1998 kan ikke likestilles med en oppsigelse. Protokollen fra 13. mai 1998 angir ikke at møtet var et forhandlingsmøte som omtalt i §61. Dette var i overensstemmelse med Adresseavisens oppfatning av at det ikke forelå noe arbeidsforhold, og det ble fra arbeidsgiversiden presisert at man ikke følte seg forpliktet til å gjennomføre noe møte.
§61 nr. 4 tredje ledd er en spesialbestemmelse som ikke kan anvendes. Den gjelder det tilfelle at arbeidstaker vil ha kjennelse for gjeninntreden etter å ha blitt utestengt etter at oppsigelsesfristen er utløpt. Nørstrud ble ikke utestengt etter oppsigelsesfristens utløp. Hun fikk ikke anledning til å arbeide i oppsigelsestiden. Adresseavisen påla henne å fratre på få dagers varsel. Lovgrunnen for fireukersfristen er å sikre arbeidsgiver forutberegnelighet. Det ville virke mot lovens hensikt om denne forutberegneligheten ble oppnådd på arbeidstakers bekostning ved at arbeidsgiver omgår viktige verneregler i loven.
Nørstrud fratrådte ikke frivillig, og det ble tatt forbehold ved brev av 6. mai 1998 fra fagforeningen. Avgjørelsen i Rt-1988-583 er derfor ikke relevant.
Nørstrud ble muntlig pålagt å fratre den 15. mai 1998. Dersom en formriktig oppsigelse var blitt gitt, ville oppsigelsestiden etter arbeidsmiljøloven §58 ha utløpt 30. juni 1998. Også dette viser at fristen etter §61 nr. 4 tredje ledd er overholdt.
Om det skulle bli lagt til grunn at §61 nr. 4 tredje ledd er anvendelig, har Nørstrud heller ikke etter denne bestemmelsen oversittet noen frist.
Adresseavisen har akseptert byrettens kompetanse til å behandle realiteten i spørsmålet om Nørstruds rett til å stå i stillingen. Avisen har dermed disponert slik at den har akseptert at kravet er fremsatt innen fristen.
Det ble under hovedforhandlingen i byretten ikke anført at lovens hovedregel om rett til å stå i stilling ikke ville komme til anvendelse dersom retten kom til at Nørstrud hadde rett til fast ansettelse i avisen.
Line Nørstrud har nedlagt slik påstand:
«1. Frostating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Line Nørstrud tilkjennes saksomkostninger forbundet med kjæremålet.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at i det videre kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset ved tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet retter seg formelt mot «lagmannsrettens rettsanvendelse». Denne kan utvalget ikke prøve, men utvalget kan prøve den lovtolkning rettsanvendelsen bygger på, jf. §404 første ledd nr. 3.
Som nevnt foran, knytter kjæremålssaken seg til en ankesak som står for lagmannsretten, og hvor hovedpørsmålet er om kjæremålsmotparten er fast ansatt i stilling hos kjærende part. Byrettens ikke rettskraftige dom har besvart dette spørsmålet bekreftende. Lagmannsretten har i kjæremålssaken tatt prejudisielt standpunkt til det nevnte spørsmål, og har for så vidt lagt byrettens dom til grunn. Kjæremålet retter seg ikke mot denne del av lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget bemerker likevel at lagmannsrettens saksbehandling anses korrekt på dette punkt.
Med utgangspunkt i sitt prejudisielle standpunkt til ankesakens hovedspørsmål har lagmannsretten lagt til grunn at det er arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd som regulerer kjæremålsmotpartens rett til å stå i stillingen. Kjæremålsutvalget finner at dette er uttrykk for riktig lovtolkning. Det bemerkes at bestemmelsen i tredje ledd ikke er et alternativ til annet ledd, men en supplerende bestemmelse. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er noen feil ved det lagmannsretten uttaler om forholdet mellom de to ledd i §61 nr. 4:
«Lagmannsretten ser det slik at arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd er den aktuelle bestemmelse for vurdering hva angår retten til stilling under sakens behandling. Dette er hovedbestemmelsen om dette temaet. En arbeidtaker har i utgangspunktet rett til å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort. Ett av vilkårene er at søksmål er reist innen utløpet av oppsigelsesfristen. [...] §61 nr 4 tredje ledd er en spesial-bestemmelse til hjelp for den arbeidstaker som urettmessig måtte bli utestengt fra arbeidsplassen etter at oppsigelsesfristen har løpt ut. En slik arbeidstaker kan kreve gjeninntredelse ved begjæring innen 4 uker fra utestengningen. Loven kan ikke forstås slik at denne 4 ukers fristen i noe tilfelle kan løpe ut før fristen løper ut for det søksmål som gir arbeidstaker rett til å fortsette i stillingen etter annet ledd.»
I tråd med sin lovtolkning har lagmannsretten gått inn på de enkelte bestemmelser om oppsigelse av arbeidsforhold i arbeidsmiljøloven §57 og §61, som kan ha betydning i saken. Lagmannsretten har lagt til grunn at formreglene i §57 ikke hadde vært fulgt, og at søksmål ble reist 27. juli 1998. Om tolkningen av §61 nr. 4 annet ledd har lagmannsretten uttalt:
«Lagmannsretten kan ikke se av lovens bestemmelser at lovgiver har tatt stilling til hvilke konsekvenser overtredelse av formreglene i arbeidsmiljøloven §57 skal gis mht retten til å fortsette i stilling etter §61 nr 4 og fristberegning i denne sammenheng. Idet en formløs oppsigelse, eventuelt en oppsigelse med formalfeil normalt skal kjennes ugyldig, vil det gi dårlig samsvar i reglene om det i et tilfelle der oppsigelse i det hele tatt ikke er gitt, etter §61 nr 4 annet ledd skal inntre rettighetstap 8 uker etter at «oppsigelsen» fant sted, eventuelt tidligere ved utløp av en ikke gitt oppsigelsesfrist. §57 nr 2 tredje ledd forutsetter søksmål innen 4 måneder etter at oppsigelsen fant sted. Det synes naturlig å forstå §61 nr 4 annet ledd, anvendt på det foreliggende tilfellet, slik at det må være tilstrekkelig at søksmålet er reist innen 4 måneder etter at det 15. mai 1998 var på det rene at Line Nørstrud ikke ble tildelt ytterligere arbeidsoppgaver i Adresseavisen ASA.»
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten her har gitt uttrykk for en riktig tolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 . Utvalget er enig med lagmannsretten i at bestemmelsen må tolkes slik at de hendelsene som fant sted 15. mai 1998, aktualiserte tilsvarende krav eller rettigheter med hensyn til å stå i stillingen, som en formriktig oppsigelse kunne ha gjort, noe kjærende part for øvrig har akseptert. Men av den nevnte tolkning følger ikke at de frister som er fastsatt i §61 nr. 4 annet ledd, løper fra den nevnte dagen, 15. mai 1998. Anvendelse av disse fristreglene forutsetter at arbeidsforholdet av arbeidsgiveren har vært behandlet på den måten som er foreskrevet i §61 jf. §57. Retten til å stå i stillingen antas derfor i dette tilfellet å bestå helt frem til utløpet av søksmålsfristen etter §61 nr. 3 jf. §57 nr. 2 tredje ledd, slik lagmannsretten har bygget på.
Kjæremålet må derfor forkastes. Kjæremålsmotparten må tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget, og omkostningene fastsettes til 5 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Adresseavisen ASA til Line Nørstrud 5.000 femtusen kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.