HR-1999-530 - Rt-1999-1569

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1999-10-06
Publisert:	HR-1999-00530 - Rt-1999-1569 (378-99)
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om lagmannsretten hadde begått saksbehandlingsfeil ved å avgjøre en sak om erstating og oppreisning etter uberettiget straffeforfølging skriftlig, slik at saken ikke ble tilstrekkelig opplyst.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00530, jnr. 458/1999
Parter:	A mot Påtalemyndigheten
Forfatter:	Bugge, Gussgard, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §388, §294, §385, §387, §444, §445, §446, §449, Straffeloven (1902) §233, Plenumsloven (1926) §6, LOV-1993-06-11-80, EMKN A6

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31.

A, født xx.xx.1972, ble 1. januar 1997 pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd. Bakgrunnen for siktelsen var at B, født xx.xx.1995, ble funnet død om morgenen 15. desember 1996 i farens leilighet i Oslo. A og barnets far, C, var på dette tidspunktet kjærester. Barnet bodde til daglig hos moren, D. Barnet var på helgebesøk hos faren da det døde.

Fra A ble pågrepet 1. januar 1997, satt hun i varetekt frem til 4. januar 1997, da Oslo forhørsrett avsa kjennelse om løslatelse. Den 4. april 1997 fremmet politiet ny begjæring om fengsling, og begjæringen ble denne gangen tatt til følge. Etter dette satt A fengslet sammenhengende frem til 13. mai 1997. Til sammen satt hun 42 dager i varetekt.

Siktelsen av A ble opprettholdt frem til 26. november 1997, da saken ble henlagt av Riksadvokaten på grunn av bevisets stilling.

C ble pågrepet 31. desember 1996, og var siktet for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd frem til 26. november 1997. Riksadvokatens beslutning om henleggelse omfattet også ham.

Ved begjæring av 17. mars 1998 til Oslo forhørsrett krevde A erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446.

Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo forhørsrett 9. desember 1998 kjennelse med slik slutning:

«Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning for økonomisk tap med kr 393.753,- - trehundreognittitretusensjuhundreogfemtitre - og oppreisning med kr 200.000, - - tohundretusen - til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.»

Forhørsretten kom til at A mest sannsynlig ikke hadde foretatt den handlingen som var grunnlaget for siktelsen, slik at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 var oppfylt. Forhørsretten fant også at det var grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som etter skriftlig behandling 10. mai 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

«Staten v/Justisdepartementet betaler til A erstatning med 188.496 - etthundreogåttiåttetusenfirehundreognittiseks - kroner og oppreisning med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»

Lagmannsretten kom enstemmig til at bevisbyrdekravet i straffeprosessloven §444 ikke var oppfylt, slik at vilkårene for erstatning ikke var til stede etter denne bestemmelsen. Flertallet, to dommere, mente derimot at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 var til stede. En dommer dissenterte, og mente at A heller ikke hadde krav på erstatning etter straffeprosessloven §445. En samlet lagmannsrett tilkjente oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.

I brev av 17. september 1999 har den kjærende part bedt om at kjæremålet avgjøres av Høyesterett, og at det blir gjennomført partsforhandling etter reglene for ankesaker, se straffeprosessloven §387, jf. høyesterettsloven §6 annet ledd.

Den kjærende part - A - har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Som grunnlag for angrepet på lagmannsrettens saksbehandling har den kjærende part for det første anført at retten ikke har sørget for at saken ble tilstrekkelig opplyst, jf. straffeprosessloven §294. Ved beslutning 17. februar 1999 avslo lagmannsretten å holde muntlige forhandlinger. Etter straffeprosessloven §387 første ledd kan en beslutning om hvorvidt det skal holdes muntlig forhandling, som utgangspunkt ikke angripes. I dette tilfellet førte imidlertid manglende muntlige forhandlinger til at behandlingen totalt sett ble uforsvarlig. Etter den kjærende parts syn må det at saken er mangelfullt opplyst, og at lagmannsrettens saksbehandling etter en totalvurdering er uforsvarlig, kunne benyttes som kjæremålsgrunn.

Ved gjennomføring av to-instansreformen for straffesaker ble straffeprosessloven §388 nr. 5, som ga Høyesteretts kjæremålsutvalg full kompetanse ved kjæremål i saker om erstatning for uberettiget forfølgning, opphevd. Den kjærende part har vist til at det i forarbeidene til denne lovendringen er uttalt at rettssikkerheten for siktede bedre kunne ivaretas med å styrke behandlingen for herreds- og byretten og lagmannsretten. Dette skulle skje ved at man i større grad tok i bruk muntlige forhandlinger med umiddelbar bevisførsel, se NOU 1992:28 To-instansbehandling, anke og juryordning i straffesaker, side 116-117. Betenkelighetene ved skriftlig behandling i en sak som dette forsterkes ved at straffeprosessloven §444 pålegger siktede bevisbyrden for sin uskyld.

Den kjærende part har fremholdt at det ved vurderingen av om det bør holdes muntlig forhandling, må tas hensyn til at siktelsen av A var av meget alvorlig og spesiell karakter. I forhørsretten ble det holdt muntlige forhandlinger over ni dager. Det ble avhørt 18 vitner, hvorav ett sakkyndig, og to rettsoppnevnte sakkyndige. Ved skriftlig behandling er det ikke mulig å teste troverdigheten ved å stille oppfølgende og kontrollerende spørsmål. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved flere anledninger gitt uttrykk for at man bør være varsom med å overprøve underrettens avgjørelse der det er avholdt muntlig forhandling, se f.eks. Rt-1990-810. Det fremgår av forhørsrettens kjennelse at retten la stor vekt på det inntrykket som både A og de forskjellige vitnene ga i retten.

For det andre har den kjærende part anført at lagmannsrettens beslutning om ikke å avholde muntlig forhandling er i strid med kravet om rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 6. Forhørsretten kom på grunnlag av muntlig forhandling til at det var mest sannsynlig at den kjærende part ikke hadde foretatt den handling hun var siktet for. Uten at lagmannsretten har hørt hennes forklaring, har lagmannsretten på dette punkt kommet til et annet resultat. Selv om krav på erstatning for uberettiget forfølgning er et sivilt rettskrav, må det ved behandling av slike saker stilles de samme krav til saksbehandlingen som i straffesaker. Ved tolkingen av EMK art. 6 har det vært lagt til grunn at såfremt det har vært avholdt rettsmøte for første instans, kan anke i straffesaker i visse tilfeller behandles uten muntlig forhandling. Dersom det er behov for umiddelbar bevisførsel for den dømmende rett, er det imidlertid påkrevet med rettsmøte. Ved vurderingen må det blant annet tas hensyn til om det er uenighet om hvorvidt tiltalte har begått handlingen, og om avhør av tiltalte eller andre kan belyse dette spørsmålet. Den kjærende part har i denne forbindelse blant annet vist til avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstol 26. mai 1988 i saken Ekbatani mot Sverige (EMD=REF00000062) og 29. oktober 1991 i saken Helmers mot Sverige (EMD=REF00000286).

For det tredje har den kjærende part anført at kjennelsesgrunnene er mangelfulle. Forhørsretten la til grunn at påtalemyndigheten både under etterforskningen av straffesaken og under behandlingen av den etterfølgende erstatningssaken har kommet med uttalelser som må anses som brudd på uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2. Etter den kjærende parts oppfatning er dette av betydning for vurderingen av erstatningskravet etter straffeprosessloven §445 og §446. Til tross for at EMK art. 6 nr. 2 ble påberopt for lagmannsretten, er bestemmelsen ikke kommentert i lagmannsrettens kjennelse. Det må også betraktes som saksbehandlingsfeil at oppreisningsbeløpet er blitt nedsatt uten at dette er begrunnet.

Som grunnlag for angrepet på lagmannsrettens lovanvendelse har den kjærende part anført at lagmannsretten ikke har anvendt beviskravet i straffeprosessloven §444 riktig. For det første har lagmannsretten ikke foretatt noen isolert vurdering av sannsynligheten for de ulike dødsårsakene, herunder at dødsfallet skyldes krybbedød eller en tablettulykke. For det andre har lagmannsretten ved vurderingen av hvem som er den mest sannsynlige gjerningspersonen dersom barnet er drept, ikke tatt hensyn til usikkerheten knyttet til dødsårsaken. Når det fremstår som mulig at barnet led en naturlig død, må det kreves sikkerhet for at saksøker er gjerningsperson for at det samlet sett skal bli sannsynlighetsovervekt for at hun har gjort en straffbar handling. Dersom retten hadde kumulert bevistvilen på riktig måte, ville den ha kommet til at saksøker hadde sannsynliggjort sin uskyld.

Subsidiært anføres at lagmannsrettens erstatningsutmåling ikke bygger på en riktig anvendelse av straffeprosessloven §445. Lagmannsretten har begrenset erstatningen til tap som følge av at saksøkers utdannelse ble forsinket med ett år. Etter den kjærende parts oppfatning er dette feil. Den kjærende part er blitt ytterligere forsinket med å komme i arbeid som følge av den belastning saken har utgjort. Lagmannsretten skulle også ha tatt hensyn til at saksøker var varetektsfengslet mens hun var gravid. Fengsling under slike omstendigheter må utgjøre et «særlig» forhold etter straffeprosessloven §445. De brudd som etter den kjærende parts oppfatning har funnet sted på uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2, må også anses som en særlig skade etter §445.

A har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens kjennelse av 10. mai 1999 oppheves.»

Kjæremålsmotparten - påtalemyndigheten - har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens beslutning om ikke å holde muntlige forhandlinger ble truffet i medhold av straffeprosessloven §387. Beslutningen er ikke gjenstand for kjæremål eller anke. Det kan heller ikke brukes som kjæremålsgrunn mot saksbehandlingen at muntlige forhandlinger skulle ha vært avholdt, jf. Rt-1998-1627.

Etter påtalemyndighetens syn kan beslutningen om ikke å avholde muntlige forhandlinger ikke angripes på grunnlag av straffeprosessloven §294. Straffeprosessloven §387 er en spesialregel for kjæremål som gir hjemmel for skriftlig behandling. Denne behandlingsformen kan da ikke anses uforsvarlig. Det fremgår dessuten av forhørsrettens kjennelse og påtalemyndighetens kjæremål til lagmannsretten at det ikke var spesielle avvik mellom forklaringene i retten og politiforklaringene.

Når det gjelder EMK art. 6, anfører påtalemyndigheten at straffeprosessloven §387 og den tolkning som er gjort i Rt-1998-1627, ikke er i strid med prinsippet om rettferdig rettergang. Selv om prinsippet også gjelder i erstatningssaker, må vurderingen bli noe annerledes enn i saker der det idømmes straff. Lagmannsretten har på ingen måte tatt stilling til spørsmålet om straffeskyld i kjennelsen. Retten har betegnet saken som åpen.

Påtalemyndigheten kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse er mangelfull. Retten har kommentert forholdet til EMK art. 6 nr. 2, og den har også drøftet nedsettelsen av oppreisningsbeløpet.

Det foreligger etter påtalemyndighetens oppfatning heller ikke feil ved lagmannsrettens lovanvendelse. Lagmannsretten har funnet det sannsynliggjort at barnet ikke led en naturlig død. Med hensyn til gjerningsperson anser retten saken som åpen. Den kjærende part har da ikke sannsynliggjort at hun ikke har begått handlingen. Vilkårene i straffeprosessloven §444 er ikke oppfylt når det ene alternativet fremstår som like sannsynlig som det andre.

Etter påtalemyndighetens syn har lagmannsretten også anvendt straffeprosessloven §445 riktig. Etter en konkret vurdering har lagmannsretten kommet til at bare deler av tapet tilfredsstiller vilkårene i bestemmelsen. Retten har også tatt hensyn til om det fremstår som rimelig å betale høyere erstatning. Lagmannsretten har kommentert forholdet til EMK i tilknytning til utmålingen av oppreisning etter straffeprosessloven §446. Det synes å kunne bero på en tilfeldighet at EMK ikke er kommentert i forhold til §445.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se straffeprosessloven §388.

Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen.

Hovedregelen for behandling av kjæremål etter straffeprosessloven er at kjæremålet avgjøres uten muntlig forhandling, se straffeprosessloven §385 første ledd. Etter §387 første ledd kan imidlertid retten beslutte å holde muntlig forhandling dersom «særlige grunner taler for det».

Før gjennomføringen av to-instansreformen i straffesaker hadde Høyesteretts kjæremålsutvalg full kompetanse ved videre kjæremål over avgjørelser om erstatning for uberettiget forfølgning, se straffeprosessloven §388 nr. 5, slik bestemmelsen lød før den ble opphevd ved lov 11. juni 1993 nr. 80. I forarbeidene til lovendringen er det forutsatt at det både ved behandlingen av slike saker for herreds- eller byretten og ved lagmannsretten i større utstrekning enn tidligere skulle benyttes muntlig forhandling. I innstillingen fra det utvalg som forberedte lovreformen (To-instansutvalget), blir det blant annet uttalt:

«I den utstrekning hensynet til siktede tilsier en særlig grundig behandlingsmåte i de saker det her gjelder, synes det mer formålstjenlig å styrke behandlingen for herreds- og byretten (herunder forhørsretten) og lagmannsretten ved at det i større grad tas i bruk muntlig forhandling og umiddelbar bevisførsel. Dette kan skje innenfor rammen av straffeprosessloven slik den nå lyder.

Når det gjelder erstatningssakene, følger det av strpl §449 tredje ledd at den rett som skal treffe avgjørelsen i første instans, kan beslutte å holde muntlig forhandling om kravet og herunder avhøre parter og vitner og foreta annen umiddelbar bevisførsel. Ved kjæremål til lagmannsretten kan denne beslutte muntlig forhandling med umiddelbar bevisførsel i medhold av strpl §387.

...

Det synes etter vår oppfatning rimelig å anta at hensynet til en betryggende behandling av de saker som er omhandlet i strpl §388 nr 5 og 6, blir bedre varetatt gjennom en noe mer utstrakt bruk av muntlig forhandling og umiddelbar bevisførsel enn gjennom en tredjeinstansprøving i Høyesteretts kjæremålsutvalg.» (NOU 1992:28 side 117).

I den foreliggende sak holdt forhørsretten muntlig forhandling over ni dager og avhørte 18 vitner og to rettsoppnevnte sakkyndige. Forhørsretten kom til at det er «mest sannsynlig at A ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, nemlig å ha forvoldt B død».

Lagmannsretten har på grunnlag av skriftlig behandling kommet til et annet resultat. Lagmannsretten behandler først spørsmålet om barnet har lidt en naturlig død eller må antas å være drept. Deretter behandler lagmannsretten spørsmålet om hvem som for det tilfellet at barnet er drept, kan være gjerningsperson. Ved behandlingen av dette spørsmålet sier lagmannsretten at de to siktede har «avgitt en rekke lange og detaljerte politiforklaringer, og det er betydelig motstrid på en rekke punkter», og at vurderingen av «deres troverdighet» derfor står «sentralt». Lagmannsretten gir uttrykk for at den har funnet vurderingen vanskelig, men har på grunnlag av en samlet vurdering av de bevis som foreligger, kommet til at «bevisbyrdekravet i straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt».

Den skjønnsmessige vurdering av hvorvidt det ved behandlingen av kjæremål skal holdes muntlig forhandling, kan ikke påkjæres eller brukes som grunnlag for angrep på saksbehandlingen ved avgjørelsen av kjæremålet, se straffeprosessloven §387 første ledd, jf. Rt-1994-1485, Rt-1995-2027, Rt-1997-1730 og Rt-1998-1627. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan dette imidlertid ikke være til hinder for at lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål kan angripes fordi saksbehandlingen etter en totalvurdering ikke finnes forsvarlig, og ved denne vurderingen må spørsmålet om hvorvidt det skulle ha vært avholdt muntlig forhandling, kunne inngå som et moment.

Avgjørelsen av det erstatningskrav som er fremsatt i vår sak, reiser vanskelige bevisspørsmål og er av stor betydning for den kjærende part. Da straffeprosessloven §388 nr. 5, som ga kjæremålsutvalget full kompetanse ved videre kjæremål over avgjørelser om erstatning for uberettiget forfølgning, ble opphevd, ble det som nevnt forutsatt at det ved behandling av slike saker for de lavere instanser i større utstrekning enn tidligere skulle benyttes muntlig forhandling. I vår sak ble det opprinnelig fra begge parters side fremsatt begjæring om muntlig forhandling for lagmannsretten, men etter at lagmannsretten hadde gitt uttrykk for tvil om hvorvidt det var nødvendig med muntlig forhandling, ble det knyttet enkelte forbehold til begjæringene. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå tilstrekkelig grunner for å holde muntlig forhandling, og kjæremålet ble derfor behandlet skriftlig. Ved denne behandlingen har lagmannsretten fraveket den bevisvurdering som forhørsretten på grunnlag av omfattende muntlig forhandling har foretatt, og ved denne vurderingen har - etter lagmannsrettens eget utsagn - troverdigheten til de to siktede stått sentralt. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan saksbehandlingen for lagmannsretten etter en totalvurdering ikke sies å ha vært forsvarlig, og utvalget har på dette grunnlag kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.

Etter dette er det ikke nødvendig å gå inn på kjæremålet over lagmannsrettens lovtolking. Av hensyn til den nye behandling for lagmannsretten finner imidlertid kjæremålsutvalget grunn til å knytte noen bemerkninger til det som må være lagmannsrettens vurderingstema ved anvendelsen av bevisbyrderegelen i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum.

Etter lovbestemmelsen har siktede i tilfeller hvor forfølgningen mot ham blir innstilt, krav på erstatning «dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». For at siktede skal ha krav på erstatning etter denne bestemmelse, må det være overvekt av sannsynlighet for at han ikke har begått handlingen. Bestemmelsen legger tvilsrisikoen på siktede, men stiller ikke krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig at det er mer sannsynlig at han ikke har begått handlingen enn at han har begått handlingen, se f.eks. Rt-1994-721, Rt-1994-732, Rt-1995-753 og Rt-1995-2023.

I vår sak har lagmannsretten etter at den har sitert lovbestemmelsen og fremholdt at det er de bevisregler som gjelder for erstatningssaker i alminnelighet som gjelder, og at det er siktede som har bevisbyrden, uttalt:

«Bevistemaet i saken har to sider. For det første dødsårsaken og dernest, - for det tilfelle at barnet ikke døde en naturlig død - om siktede har forvoldt barnets død. Dersom den kjærende part enten sannsynliggjør at barnet døde en naturlig død, eller i motsatt fall sannsynliggjør at hun ikke har forvoldt eller medvirket til hans død, er vilkåret for erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 til stede.»

Som det fremgår, splitter lagmannsretten bevistemaet opp i to adskilte deler. For at siktede skal få krav på erstatning, må hun etter lagmannsrettens oppfatning enten sannsynliggjøre at barnet døde en naturlig død, eller - dersom hun ikke klarer å sannsynliggjøre dette - sannsynliggjøre at hun ikke har forvoldt eller medvirket til barnets død.

Denne delingen av bevistemaet følger lagmannsretten opp ved den konkrete bevisvurderingen.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan lagmannsretten ved å splitte bevistemaet opp på denne måten, ha pålagt siktede en tyngre bevisbyrde enn det loven stiller krav om. Spørsmålet om barnet er drept, og i tilfelle hvem som er gjerningsperson, inngår begge som ledd i vurderingen av om A har sannsynliggjort at hun ikke har forvoldt barnets død. Etter utvalgets oppfatning må disse spørsmålene behandles som ett bevistema, og dersom det er tvil på begge punkter, må tvilen kumuleres, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 673-674.

Siden utvalget har kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, finner utvalget ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.