HR-1999-549 - Rt-1999-1592
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-14 |
| Publisert: | HR-1999-00549 - Rt-1999-1592 (385-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse, Promillekjøring |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens avslag på annen gangs begjæring om gjenopptagelse av sak hvor [A] var dømt for promillekjøring. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1998-31 M - Høyesterett HR-1999-00549, jnr. 37/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §294, §397, Straffeloven (1902) §391, Veitrafikkloven (1965) §17, §22, §24, §31 |
As kjæremål gjelder lagmannsrettens avslag på annen gangs begjæring om gjenopptagelse av sak hvor han er dømt for promillekjøring. Han hevder at det var en annen som førte bilen.
A ble ved Sand herredsretts dom 21. november 1996 dømt for overtredelse av veitrafikkloven §31 første til tredje ledd jf. §22 første ledd, §31 første ledd jf. §24 første ledd 1. punktum, og §31 første ledd jf. §17 annet ledd, til en straff av fengsel i tredve dager samt en bot stor kr 20.000. Hovedpunktet i det faktiske grunnlag for domfellelsen var at han hadde ført bil i alkoholpåvirket tilstand i Lillesand sentrum 11. juli 1996 ca kl. 1350, idet den blodprøven som ble tatt, viste en alkoholkonsentrasjon på 2,46 promille. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for frifinnelse for promillekjøringen.
A anket til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og saksbehandlingen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Lagmannsretten fremmet den prinsipale delen av anken og opprettholdt fellelsen ved dom 11. juni 1997. Dommen ble avsagt under dissens, idet to av meddommerne stemte for frifinnelse for promillekjøringen.
A anket til Høyesterett. Anken ble av Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke tillatt fremmet for Høyesterett.
A begjærte 29. august 1997 saken gjenopptatt og oppgav to nye vitner som kunne bekrefte As forklaring om at det ikke var han selv som førte bilen. Lagmannsretten besluttet å gjenoppta saken og avsa dom 12. juni 1998 hvoretter den tidligere domfellelsen ble opprettholdt. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for frifinnelse.
A anket til Høyesterett. Anken ble av Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke tillatt fremmet for Høyesterett.
A begjærte 28. oktober 1998 saken gjenopptatt for annen gang. Begjæringen var hovedsaklig begrunnet med at det etter et avisoppslag juni 1998 hadde meldt seg tre nye vitner som kunne bekrefte As versjon. Begjæringen gav en detaljert redegjørelse for hva de nærmere hadde å fortelle. Påtalemyndigheten ga i uttalelse til gjenopptakelsesbegjæringen uttrykk for at de tre nye vitnene ikke stiller saken i en annen bevismessig stilling som synes egnet til å føre til frifinnelse. Lagmannsretten avsa 3 desember 1998 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.»
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han har anført at lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §391 nr. 3 feil når den har uttalt at den ikke kan se at de nye vitnebevisene svekker bevisene for domfeltes skyld. Det kriterium som skal anvendes etter lovbestemmelsen, er om de nye bevisene «synes egnet til» å føre til frifinnelse mv. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at de nye bevisene vil føre til en slik endring av dommen.
De tre nye vitnene som har meldt seg etter avisartikkelen juni 1998, hadde forskjellige plasseringer i gatebilledet da As bil kom kjørende. De har alle forklart at de så A sitte i baksetet og at en annen førte bilen. I kjæremålet gis nærmere detaljer om hva de har forklart til den kjærende part og kan ventes å ville forklare. Blant annet gis opplysninger til imøtegåelse av de synspunkter påtalemyndigheten kom med overfor lagmannsretten angående de nye vitnenes mulighet for sikker observasjon.
Det er ut fra dette etablert en rimelig mulighet for at de nye bevisene vil skape tvil omkring bevisene for straffeskyld. Lagmannsretten har derfor begått feil i lovanvendelsen ved å forkaste gjenopptagelsesbegjæringen.
Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke i samsvar med straffeprosessloven §397 annet ledd har iverksatt bevisopptak av de nye vitnene. Deres observasjoner er sentrale, samstemmige og egnet til å føre til frifinnelse. Unnlatelsen er et brudd på rettens plikt til å sørge for sakens opplysning, jf. straffeprosessloven §294.
Den kjærende part fikk ikke se påtalemyndighetens uttalelse av 4 november 1998, som lagmannsretten utførlig har sitert i sin kjennelse, før kjennelsen var avsagt. Hadde han vært kjent med uttalelsen, ville han ha kunnet gi lagmannsretten supplerende opplysninger som han nå har gitt i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dette ville kunnet ha betydning for lagmannsrettens saksforberedelse og innholdet i dens avgjørelse. Det foreligger derfor en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse av kjennelsen.
A har nedlagt slik påstand:
«Gjenopptakelse tillates.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 13. april 1999 at det skulle avholdes bevisopptak av de tre nye vitnene. Bevisopptakene er avholdt. Domfeltes forsvarer og påtalemyndigheten har kommentert bevisopptakene og fastholdt sine standpunkter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Spørsmålet i saken er om domfelte har skaffet til veie nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeloven §391 nr 3. Etter denne bestemmelsen er vilkåret for gjenopptakelse oppfylt hvis de nye bevis som påberopes, innebærer en rimelig mulighet for frifinnelse ved en ny behandling av saken. Gjenopptakelsesbegjæringen er begrunnet i at det har meldt seg tre nye vitner som bekrefter domfeltes forklaring om at han ikke kjørte bilen. Disse vitnene er avhørt ved bevisopptak.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er - under tvil - kommet til at vilkåret for gjenopptakelse er oppfylt og skal bemerke:
Dommen av 10. juni 1998 er, som den tidligere dom av 10. juni 1997, i hovedsak bygget på vitnebevis. Lagmannsretten har særlig lagt vekt på forklaringene til fire personer - eier og betjening ved restaurant Pepperonie's i Lillesand - forklaringer som ifølge lagmannsretten utelukket at det var andre enn domfelte i bilen da den kom kjørende til restauranten. Retten har ikke bygget på forklaringene verken til domfelte eller B, som hevder å ha kjørt bilen, og heller ikke fire andre vitner, som hevder å ha sett at domfelte ikke kjørte. Av disse fire var to nye etter forrige lagmannnsrettsbehandling. Retten la også vekt på at domfelte oppførte seg påfallende da han ble anholdt kort tid etter ankomsten til restauranten. Han nektet blant annet å ha kjennskap til bilen, hevdet å ha syklet til restauranten og sa ikke noe om at B hadde kjørt ham. Når det gjelder de fire øvrige vitnene, uttaler retten at det dels er usikkert hvilken dag deres observasjon er knyttet til, og dels usikkerhet om hva de faktisk kan ha sett i den posisjon de befant seg på observasjonstidspunktet.
I hvert fall når det gjelder forklaringen til et av disse vitnene, Leif Erling Pedersen, er det - slik hans forklaring er kommet til uttrykk i brev til Arendal politikammer av 12. august 1997, jf. også politiinspektør Jan Atle Hansens egenrapport av samme dato - noe vanskelig å tenke seg at den kan være uriktig med mindre han har forklart seg usant. Hans iakttakelser ble, ifølge forklaringen, foretatt på ikke mer enn åtte - ti meters avstand fra trappen til bakeriet overfor Pepperonie's: Den 11. juli 1996 like før klokken 14 så vitnet at føreren av bilen, en person han aldri hadde sett før, hjalp A - som han kjente fra fotballmiljøet - ut av baksetet, og at A så rotet etter noe i førersetet før han «sjanglet opp i pizzarestauranten». Ett av de nye vitnene som påberopes i gjenopptakelsesbegjæringen, Ole Martin Thunes, som har forklart at han den aktuelle dagen satt inne i sin egen bil, såvidt forstås i Østregate, utenfor bakeriet, nær hjørnet mot Pepperonie's, bekrefter i det alt vesentlige Pedersens forklaring. Dette vitnet har videre forklart at han ikke kjenner domfelte privat, men at de er «på hils». Tilsvarende gjelder hans kjennskap til Pedersen. Også dette vitnes forklaring kan vanskelig være uriktig med mindre han har forklart seg usant.
Selv om det i varierende grad kan være feilkilder knyttet til de øvrige vitnene, som har forklart seg i domfeltes favør, finner utvalget det vanskelig å se bort fra den samlete beviskraft av disse vitneprovene, når det nå er kommet til ytterligere tre vitner. Det er imidlertid - som påpekt fra påtalemyndighetens side - et påfallende trekk i denne saken at det stadig melder seg nye vitner. Således er det ikke helt lett å forstå at de tre nye vitnene først meldte seg i 1998 etter et avisoppslag som ikke identifiserer domfelte, med mindre saken har vært kjent i lokalmiljøet/fotballmiljøet, og således også for vitnene. Men i så fall ville det vært naturlig å vente at de hadde meldt seg tidligere.
Uten at de nye vitnene høres av en dømmende rett, som vurderer samtlige vitneprov i sammenheng gjennom umiddelbar bevisføring, er det imidlertd vanskelig å ta definitivt stilling til holdbarheten og betydningen av deres vitneprov. Slik saken er opplyst for kjæremålsutvalget antas det å være en rimelig mulighet for at domfelte vil kunne frifinnes ved en ny behandling av saken.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Straffesak nr 9800031 M for Agder lagmannsrett gjenopptas.