HR-1999-562 - Rt-1999-1598

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1999-10-20
Publisert:	HR-1999-00562 - Rt-1999-1598 (387-99)
Stikkord:	Straffeprosess, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning etter frifinnende dom i straffesak.
Saksgang:	Hålogland lagmannsrett 25.05.1999 - Høyesterett HR-1999-00562, jnr. 408/1999
Parter:	A mot Påtalemyndigheten
Forfatter:	Bugge, Gussgard, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §446, §95, §100, §376a, §392, §445, Straffeloven (1902) §192, EMKN A6

Saken gjelder krav om erstatning for saksomkostninger, økonomisk tap og ikke-økonomisk skade i anledning straffeforfølgning som endte med at tiltalte - etter gjenopptakelse - ble frifunnet.

A, født xx.xx.1963, ble 19. august 1994 av Statsadvokatene i Nordland satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ. Ifølge tiltalen skulle han søndag 23. mai 1993 ca kl. 04.00 i postrommet i en boligblokk i ...veien .. på X ved vold ha tiltvunget seg samleie med B. Ved Hålogaland lagmannsretts dom 7. desember 1994 ble han dømt i samsvar med tiltalen til en straff av fengsel i 2 år og 3 måneder.

A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen og straffutmålingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 3. mars 1995 ble anken over saksbehandlingen nektet fremmet, mens anken over straffutmålingen ble henvist til behandling i Høyesterett.

A fremsatte 31. januar 1995 begjæring om gjenopptakelse av straffesaken til Hålogaland lagmannsrett. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Lagmannsrettens nektelse av gjenopptakelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 9. november 1995.

Den 17. januar 1996 begjærte A på nytt saken gjenopptatt ved Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten forkastet begjæringen 21. mars 1996. A påkjærte avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse av 14. august 1997 besluttet at straffesaken skulle gjenopptas i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd.

Hålogaland lagmannsrett avsa ny dom i straffesaken 23. januar 1998, og ved denne dommen ble A frifunnet.

As anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom av 7. desember 1994 hadde i mellomtiden vært stilt i bero i påvente av behandlingen av spørsmålet om gjenopptakelse. Ved Høyesteretts kjennelse 19. februar 1998 ble denne ankesaken hevet som gjenstandsløs.

Ved prosesskrift av 21. februar 1998 til Hålogland lagmannsrett fremsatte A krav om erstatning av staten for saksomkostninger etter straffeprosessloven §438, og ved prosesskrift av 21. april 1998 fremsatte han krav om erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade etter straffeprosessloven §444 (eventuelt §445) og §446. Lagmannsretten besluttet 30. juni 1998 å forene kravene til felles, muntlig forhandling. Muntlig forhandling ble avholdt 9. - 12. februar 1999.

Ved kjennelse 25. mai 1999 kom lagmannsretten til at A ikke hadde sannsynliggjort at han ikke hadde foretatt den handling som han hadde vært tiltalt for, og at han således ikke hadde krav på erstatning etter straffeprosessloven §444. Lagmannsretten kom imidlertid til at han hadde krav på erstatning for saksomkostninger etter straffeprosessloven §438, økonomisk tap etter §445 og ikke-økonomisk skade etter §446, og tilkjente erstatning etter disse bestemmelsene med henholdsvis kr 425.000, kr 300.000 og kr 250.000. Lagmannsrettens kjennelse har denne slutning:

«1. Staten v/Justisdepartementet betaler i erstatning for nødvendige utgifter til hans forsvar til A 425.000 - firehundreogtjuefemtusen - kroner.

2. Staten v/Justisdepartementet betaler i erstatning for lidt inntektstap til A 300.000 - trehundretusen - kroner.

3. Staten v/Justisdepartementet betaler i oppreisning til A 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner.

4. Til fradrag i erstatningsbeløpene foran går utbetalt forskudd med 300.000 - trehundretusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er for øvrig 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder både spørsmålet om vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er til stede, og spørsmålet om hvordan erstatning etter denne og de øvrige bestemmelser som er påberopt, skal utmåles.

I kjæremålet har A prinsipalt bedt om at advokat John Christian Elden blir oppnevnt som offentlig forsvarer for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Subsidiært har han lagt ned påstand om at staten blir pålagt å betale omkostningene ved kjæremålet. På grunn av sakens omfang og karakter har kjæremålsutvalget oppnevnt advokat Elden som offentlig forsvarer ved behandlingen av kjæremålet, jf. straffeprosessloven §100 annet ledd.

Den kjærende part - A - har i korte trekk anført:

Etter straffeprosessloven §444 har den kjærende part krav på erstatning fra staten for økonomisk tap som han har lidt som følge av straffeforfølgningen dersom det er sannsynliggjort at han ikke har begått den handling som var grunnlag for siktelsen. Ved vurderingen av om beviskravet er oppfylt, må det tas hensyn til at det bare var den kjærende part og fornærmede som var til stede da handlingen fant sted, og at den kjærende part derfor har begrensede muligheter for å føre bevis for hva som faktisk skjedde. Etter den kjærende parts syn er det sannsynlighetsovervekt for at han ikke har begått handlingen, og vilkårene for erstatning etter §444 er da oppfylt.

Etter den kjærende parts oppfatning har lagmannsretten også tilkjent et for lavt beløp i erstatning for nødvendige forsvarsutgifter etter straffeprosessloven §438. For lagmannsretten var dette kravet delt i to. Den ene posten gjaldt ugifter til andre forhold enn privat etterforskning. Denne posten var på 180.550 kroner, og ble akseptert av statens prosessfullmektig. Lagmannsretten godtok imidlertid ikke beløpet, men slo det sammen med kostnadene til privat etterforskning. Lagmannsretten reduserte skjønnsmessig det samlede kravet til 425.000 kroner, til tross for at det hadde påløpt utgifter på 1 585.302 kroner til etterforskningsbistand fra Tore Sandberg AS. Konsekvensen av lagmannsrettens avgjørelse er at den kjærende part sitter igjen med en omfattende gjeldspost etter at staten påførte ham en uberettiget dom i 1994.

Den kjærende part har anført at det for lagmannsretten var enighet om at politiets etterforskning i saken hadde vært mangelfull. Uten det arbeid Tore Sandberg AS har utført, ville saken aldri ha blitt gjenopptatt. Gjennom den private etterforskningen ble det påvist at A var blitt utsatt for et justismord. Det er da naturlig at staten dekker utgiftene til etterforskningen.

Det aksepteres likevel at det må foretas enkelte fradrag i utgiftene til Tore Sandberg AS. Fradragene utgjør imidlertid en liten del av den totale summen. Lagmannsrettens fradrag er uforholdsmessig stort.

Etter den kjærende parts syn har lagmannsretten også utmålt en for lav erstatning for økonomisk tap. Etter domfellelsen fikk den kjærende part betydelige psykiske problemer, og arbeidet med gjenopptakelse av straffesaken ble det viktigste. Arbeidsinnsatsen i de bedrifter han drev, ble forringet, og han fungerte ikke som daglig leder. Erstatningsutmålingen må baseres på hvordan lønnsomheten for bedriftene hadde utviklet seg uten siktelsen.

Lagmannsretten har uten nærmere begrunnelse fastsatt det økonomiske tap til 300.000 kroner. Uten hensyn til om erstatning for økonomisk tap utmåles etter §444 eller §445, er dette etter den kjærende parts syn vesentlig for lavt. På bakgrunn av at de virksomheter som den kjærende part driver, har vist en positiv utvikling etter frifinnelsen, har den kjærende part i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg begrenset kravet på erstatning for økonomisk tap til 6.000.000 kroner.

Endelig har den kjærende part gjort gjeldende at den erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning) som lagmannsretten har tilkjent etter straffeprosessloven §446, er for lav. Lagmannsretten har tilkjent 250.000 kroner. I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg har A krevd ytterligere 750.000 kroner.

Som ny anførsel for kjæremålsutvalget har den kjærende part påberopt at uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 6 nr. 2 ble krenket i forbindelse med frifinnelsen i lagmannsretten. I forbindelse med frifinnelsen ble det protokollert i rettsboken at førstelagmannen stemte for å sette lagrettens kjennelse til side i medhold av straffeprosessloven §376a. For at lagrettens kjennelse skal kunne settes til side, kreves enstemmighet. Når det ikke forelå enstemmighet om å sette lagrettens kjennelse til side, var det etter den kjærende parts syn i strid med EMK art. 6 nr. 2 at førstelagmannen kom med en uttalelse som trakk i motsatt retning av den endelige frifinnelsen. Dette må få betydning ved fastsettelsen av erstatningen for ikke-økonomisk skade.

A har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Justisdepartementet betaler til A:

a) Erstatning for utgifter til forsvar med inntil kr 1.330.852,- med tillegg av 12 % renter fra 21. mars 1998 til betaling skjer.

b) Erstatning for økonomisk tap med inntil kr 5.700.000,-.

c) Oppreisningserstatning med inntil kr 750.000,-.

Beløpet kommer i tillegg til de beløp som er rettskraftig tilkjent ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 26. mai 1999.»

Kjæremålsmotparten - påtalemyndigheten - har i korte trekk anført:

Lagmannsretten har kommet til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at A ikke har begått den handling han har vært tiltalt for. Ved behandlingen av gjenopptakelsessaken stemte førstelagmannen for å tilsidesette lagrettens frifinnende kjennelse. Han var ikke med på å behandle erstatningssaken, men de to andre lagdommerne som var med på å behandle gjenopptakelsessaken, deltok også ved behandlingen av erstatningskravet. Etter påtalemyndighetens syn kan det ikke være grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering i tilknytning til straffeprosessloven §444.

Etter påtalemyndighetens oppfatning er det heller ikke grunnlag for å fravike det skjønn lagmannsretten har utøvd ved fastsettelsen av erstatningen for saksomkostninger etter §438. Selv om påtalemyndigheten for lagmannsretten aksepterte en utgiftspost på 180.550 kroner utenom utgiftene til privatetterforskning, var dette ikke bindende for lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om hvor meget siktede skal tilkjennes i erstatning etter §445, har påtalemyndigheten fremholdt at bestemmelsen ikke gir siktede krav på å få det økonomiske tapet dekket fullt ut. Utmålingen beror på rettens skjønn i forhold til hva som er særlig eller uforholdsmessig skade, jf. Rt-1994-721 og Rt-1994-924. For lagmannsretten gjorde påtalemyndigheten gjeldende at det ikke foreligger noe tap i en slik størrelsesorden at det er grunnlag for erstatning etter §445. Lagmannsretten har tilkjent erstatning med 300.000 kroner etter denne bestemmelse, og påtalemyndigheten har ikke funnet grunn til å påkjære lagmannsrettens kjennelse. Etter påtalemyndighetens syn har A i alle fall ikke sannsynliggjort noe tap utover 300.000 kroner.

For så vidt gjelder kravet om erstatning for ikke-økonomisk skade, har påtalemyndigheten anført at det som ble protokollert i rettsboken for lagmannsretten i forbindelse med frifinnelsen, ikke utgjør noen krenkelse av EMK art. 6 nr. 2. Denne bestemmelse oppstiller ikke noe forbud mot at en dommer offentlig dissenterer med hensyn til skyldspørsmålet. Heller ikke straffeprosessloven §376a kan forstås slik at det skal være hemmelig hvordan den enkelte dommer har votert ved vurderingen av om lagrettens kjennelse skal settes til side.

Selv om man skulle legge til grunn at det foreligger et brudd på EMK artikkel 6 nr. 2, er det oppreisningsbeløp som lagmannsretten har fastsatt, etter påtalemyndighetens syn tilstrekkelig.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har derfor full kompetanse i saken.

Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet delvis må tas til følge.

Erstatning for økonomisk tap etter straffeprosessloven §444:

Etter straffeprosessloven §444 har siktede i tilfeller hvor han blir frifunnet, krav på erstatning av staten for økonomisk tap («skade») som han har lidt ved forfølgningen «dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen».

For at siktede skal ha krav på erstatning etter denne bestemmelse, må det være overvekt av sannsynlighet for at han ikke har begått handlingen. Bestemmelsen legger tvilsrisikoen på siktede, men stiller ikke krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig at det er mer sannsynlig at han ikke har begått handlingen, enn at han har begått handlingen, se kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 6. oktober 1999 (lnr. 530/1999 HR-1999-530) men henvisninger til tidligere rettspraksis. Ved vurderingen av om beviskravet er oppfylt, må det tas hensyn til hvilke muligheter siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, se f.eks. Rt-1994-721 og Rt-1995-2023.

I den foreliggende sak har A ikke bestridt at han har hatt samleie med B på tid og sted som beskrevet i tiltalen. A hevder imidlertid at samleiet skjedde frivillig, mens B hevder at samleiet ble fremtvunget ved vold. Det finnes ingen vitner til det som skjedde, og noen objektive indikasjoner på at det foreligger voldtekt, finnes ikke. Siden de sentrale bevis i saken er siktedes og fornærmedes forklaringer, vil utfallet av saken avhenge av en vurdering av deres troverdighet.

Lagmannsretten har på grunnlag av muntlig forhandling kommet til at A ikke har oppfylt den bevisbyrde §444 pålegger ham. Som begrunnelse har lagmannsretten anført:

«Det bemerkes at det skriftlige materialet i all hovedsak er det samme som var framlagt for Høyesteretts kjæremålsutvalg da utvalget «under tvil» fant at det var grunnlag for gjenopptakelse. Kjæremålsutvalget presiserte også ... at det slik saken lå an, ikke var gitt hva resultatet ville bli av den nye realitetsprøving. Det bemerkes også at det under den gjenopptatte realitetsprøving, etter den gjennomførte bevisførsel, forelå dissens fra rettens side før enstemmig frifinnelsesdom ble avsagt. Etter at lagretten hadde svart nei på spørsmålet om As skyld, stemte to av rettens medlemmer for å legge lagrettens frifinnende kjennelse til grunn, mens rettens formann fant det utvilsomt at A var skyldig, jf. straffeprosessloven §376a.

Saken har i meget stor grad vedrørt fornærmedes troverdighet, og mye av bevisførselen har gått ut på å kartlegge denne. Lagmannsretten kan ikke se at hennes troverdighet er svekket gjennom prosessen i slik grad at det kan få betydning for sannsynliggjøring av uskyld. De forskjellige detaljer som fornærmede har forklart seg om på ulike måter, kan ikke lagmannsretten se avviker i særlig grad fra hva en, forholdene tatt i betraktning, kan forvente av en fornærmed i en slik sak. Heller ikke kan lagmannsretten se at betydningen av bevisførselen rundt fornærmedes umiddelbare reaksjoner da hun kom hjem etter samleiet, er svekket i den grad at uskyld er sannsynliggjort. Bevisførselen rundt framlagt dagbok og vitneførsel om fornærmedes senere mulige tilpasning til «rollen» som misbrukt, kan således ikke få avgjørende betydning. At fornærmede har og har hatt behov for psykisk hjelp, kan heller ikke ses å kunne få avgjørende betydning.

Verken enkeltforhold eller summen av de ulike forhold som er bragt fram, har etter lagmannsrettens syn sannsynliggjort As uskyld. Det vises for øvrig til den omfattende dokumentasjon som har vært framlagt, samt den under hovedforhandling gjennomførte bevisførsel.»

Kjæremålsutvalgets flertall - dommerne Gussgard og Skoghøy - har etter å ha vurdert det fremlagte bevismaterialet kommet til at siktede må anses å ha oppfylt sin bevisbyrde. A har helt siden han ble anmeldt, bestemt hevdet at samleiet var frivillig, og han har ikke endret forklaring siden han første gang ble avhørt. Som det fremgår av lagmannsrettens avgjørelse, har det på flere punkter vært stilt spørsmålstegn ved troverdigheten av den forklaring B har avgitt. Siden det ikke foreligger noen objektive indikasjoner på at det foreligger voldtekt, må de spørsmålstegn som kan stilles ved troverdigheten av fornærmedes forklaring, etter flertallets oppfatning medføre at det er mer sannsynlig at det ikke foreligger voldtekt, enn at det gjør det.

Som nevnt har lagmannsretten etter muntlig forhandling kommet til at A ikke har sannsynliggjort sin uskyld. I tilfeller hvor lagmannsrettens avgjørelse er truffet på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, bør kjæremålsutvalget være forsiktig med å fravike den bevisvurdering lagmannsretten har foretatt. I vår sak er det imidlertid i forbindelse med erstatningssaken ikke blitt avgitt noen forklaring fra fornærmede for lagmannsretten, men lagmannsretten har på grunnlag av mer allmenne erfaringer kommet til at de svakheter som har vært påpekt ved fornærmedes forklaring, ikke er av en slik karakter at de på avgjørende måte rokker ved troverdigheten av denne. I slike tilfeller har kjæremålsutvalget et like godt grunnlag for å bedømme troverdigheten av siktedes forklaring som det lagmannsretten hadde.

Etter flertallets syn kan det ved vurderingen av om A har oppfylt den bevisbyrde §444 pålegger ham, ikke legges særlig vekt på at førstelagmannen ved behandlingen av gjenopptakelsessaken stemte for å tilsidesette lagrettens frifinnende kjennelse. Det bevismaterialet som foreligger, er blitt ytterligere gjennomgått og analysert i forbindelse med behandlingen av erstatningssaken, og spørsmålet om A må anses å ha sannsynliggjort sin uskyld, må vurderes ut fra det bevismateriale som er blitt presentert for retten i erstatningssaken.

Som nevnt har kjæremålsutvalgets flertall på grunnlag av det bevismaterialet som er fremlagt i erstatningssaken, kommet til at det er overvekt av sannsynlighet for at det ikke foreligger voldtekt. A har da etter straffeprosessloven §444 krav på å få erstattet det økonomisk tap som han har lidt ved straffeforfølgningen.

Etter flertallets oppfatning må det anses på det rene at A er blitt påført et økonomisk tap som følge av straffeforfølgningen. Etter domfellelsen i desember 1994 har han hatt hovedfokus rettet mot arbeidet med å gjenoppta straffesaken, og at dette har gått ut over innsatsen i de næringsvirksomheter han har drevet, må være hevet over tvil. Flertallet finner imidlertid at det tap A har lidt på grunn av straffeforfølgningen, er vesentlig lavere enn det han har nedlagt påstand om.

Det er ikke mulig å foreta noen eksakt beregning av hvor stort tap A har lidt som følge av straffeforfølgningen. Lagmannsretten har på grunnlag av en inngående vurdering av det fremlagte tallmaterialet kommet til at A bør tilkjennes erstatning for økonomisk tap med 300.000 kroner. Denne beregning er imidlertid basert på at erstatning skal tilkjennes etter §445, og ikke etter §444. Etter §445 har siktede ikke krav på å få erstattet alt økonomisk tap, men bare krav på erstatning for «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Etter §444 har siktede krav på å få erstattet alt økonomisk tap han har lidt ved straffeforfølgningen. Etter en skjønnsmessig vurdering finner flertallet at den erstatning A har krav på etter §444, passende kan fastsettes til 500.000 kroner.

Staten må etter dette i tillegg til de 300.000 kroner som er fastsatt i lagmannsrettens kjennelse, pålegges å betale ytterligere 200.000 kroner i erstatning for økonomisk tap.

Kjæremålsutvalgets mindretall, dommer Bugge, finner ikke at utvalget - som er henvist til å bygge helt og holdent på det skriftlige bevismaterialet som foreligger - har tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens enstemmige vurdering når den er kommet til at A ikke har gjort det sannsynelig at han er uskyldig. Mindretallet viser til lagmannsrettens utførlige begrunnelse for dette og vil forkaste kjæremålet over at erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er tilkjent.

Oppreisning etter straffeprosessloven §446

Dersom vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445 er til stede, kan retten etter §446 «når særlige grunner taler for det» tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade som siktede har lidt ved forfølgningen (oppreisning). Lagmannsretten har på grunnlag av denne bestemmelse tilkjent A oppreisning med 250.000 kroner. Som begrunnelse har lagmannsretten blant annet anført:

«Ved erstatningsfastsettelsen legges det vekt på den særlige belastning saken har vært for A i forhold til hans posisjon og rykte i lokalsamfunnet. Likeledes vektlegges den langvarige prosess han har vært utsatt for før han rettskraftig ble frifunnet, herunder den uvisshet han har måttet leve med gjennom flere runder med behandling av gjenopptakelsesbegjæringer. At det kan rettes kritikk mot etterforskningen samt at han urettmessig to ganger er innkalt til soning, er også momenter som tillegges vekt i helhetsvurderingen.»

Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det er grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter §446, og utvalget er også enig med lagmannsretten i de momenter lagmannsretten har tillagt vekt ved fastsettelsen av størrelsen på oppreisningen. Etter utvalgets oppfatning er det oppreisningsbeløp som lagmannsretten har tilkjent, passende.

Den kjærende part har gjort gjeldende at det innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, at det ved behandlingen av gjenopptakelsessaken ble protokollert at førstelagmannen hadde gått inn for å tilsidesette lagrettens frifinnende kjennelse. Dette er kjæremålsutvalget ikke enig i. Som påtalemyndigheten har fremholdt, er åpenhet om voteringen det normale i straffeprosessen. Det finnes ingen holdepunkter for å anta at det er i strid med uskyldspresumsjonen å oppgi at en frifinnende dom er avsagt under dissens.

Kjæremålet over lagmannsrettens fastsettelse av erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) må etter dette forkastes.

Erstatning for saksomkostninger etter straffeprosessloven §438:

I tilfeller hvor en offentlig straffeforfølgning ender med at siktede blir frifunnet, har siktede etter straffeprosessloven §438 krav på erstatning fra staten for «nødvendige utgifter til hans forsvar», med mindre han selv forsettlig har pådratt seg mistanken. I vår sak er det på det rene at vilkårene for erstatning etter denne bestemmelse er til stede. Spørsmålet er hvor meget av de utgifter som kreves erstattet, som kan anses å ha vært nødvendige.

De utgifter som kreves erstattet, fordeler seg slik:

- Salær til advokat Markus Andresen i forbindelse med begjæring om gjenopptakelse kr 25.000.

- Utgifter for siktede selv til reiser med opphold og diett, kopiering, fotomontasjer, telefon m.m. kr 155.550.

- Vederlagskrav fra Tore Sandberg AS for privatetterforskning kr 1.429.430.

Vederlagskravet fra Tore Sandberg AS består av følgende komponenter:

- Honorar for arbeid 2 532 timer á kr 525 kr 1.329.300- Diett for 108 dager á kr 425 kr 45.900- Telefonutgifter kr 43.000- Bilgodtgjørelse for 3 682 km á kr 3,05 kr 11.230

Lagmannsretten har lagt til grunn at salærkravet fra advokat Andresen på 25.000 kroner må erstattes fullt ut, mens siktedes egne utgifter og vederlagskravet fra Tore Sandberg AS er erstattet med til sammen 400.000 kroner.

Som lagmannsretten påpeker, knytter meget av siktedes egne utgifter seg til det arbeid som Tore Sandberg har utført, og erstatningen for siktedes egne utgifter og for det arbeid Tore Sandberg AS har utført, må derfor sees under ett.

Lagmannsretten har etter en inngående vurdering av arbeid som Tore Sandberg AS har utført, kommet til at mye har vært unødvendig, og at det vederlagskrav som selskapet har fremsatt, også er beregnet etter en for høy timesats. Om dette uttaler lagmannsretten blant annet:

«I forhold til nødvendig tidsforbruk vil lagmannsretten bemerke at Tore Sandberg AS synes å ha manglet evnen til nødvendig kritisk vurdering av behovet for ulike tiltak. En rekke «spor» synes forfulgt langt ut over hva en med rimelighet kan forvente at det offentlige vil kunne dekke. Mye av arbeidet har ikke vært egnet til å kaste lys over saken og ikke hatt mulighet for å kunne føre fram. En vesentlig del av arbeidet har vært unødvendig. Mange timer synes videre medgått, og likeledes blitt fakturert fullt ut, med bakgrunn i at det engasjerte selskap, Tore Sandberg AS v/Tore Sandberg, har manglet tilstrekkelig godt kjenneskap til rettsregler og rettspraksis innenfor det fagfelt hvorved han har påtatt seg oppdraget. Dette inntrykk har lagmannsretten fått bestyrket ved vitneforklaringen til Tore Sandberg. Han forklarte at den avtalte timepris var satt lik timesatsen advokater får ved benefiserte saker da han fant dette naturlig, uten nærmere begrunnelse. Han hadde ikke noe forhold til at enkelte forbrukte timer i oppdraget ikke skulle kunne være fakturerbare, og han fant det således naturlig å ta seg fullt ut betalt for eksempelvis innhenting av råd om rettspraksis og juridiske problemstillinger han ikke hadde greie på. Innholdet i salærinstruksen som oppnevnt forsvarer må forholde seg til, var ukjent for ham. Likeledes har han krevet utgiftsdekning av kostnader som for advokater er inkludert i den benefiserte sats.

... Til sammenlikning med det framsatte krav, kan bemerkes at dersom Tore Sandberg hadde vært gitt særskilt tillatelse til å være forsvarer uten å være advokat, som «annen skikket person» etter straffeprosessloven §95 annet ledd, ville han etter gjeldende salærforskrift §2 siste ledd hatt krav på godtgjørelse for nødvendig arbeid med halv timesats.»

På grunnlag av en samlet vurdering har lagmannsretten fastsatt erstatningen for siktedes egne utgifter og det arbeid Tore Sandberg AS har utført, til en rund sum på 400.000 kroner, inklusive renter.

Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at bare en del av det krav som er fremsatt av Tore Sandberg AS, kan kreves erstattet, og utvalget kan på dette punkt i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Etter utvalgets oppfatning synes imidlertid lagmannsretten å ha vært noe snau ved sin vurdering av hvor meget som må anses å ha vært nødvendig. På grunnlag av en skjønnsmessig vurdering har utvalget kommet til at erstatningen for utgifter til nødvendig forsvar kan fastsettes til et samlet beløp på 525.000 kroner. Dette beløpet omfatter både siktedes egne utgifter, vederlag for det arbeid som er utført av Tore Sandberg AS, 25.000 kroner i salær til advokat Andresen og renter.

Etter dette må staten i tillegg til de 425.000 kroner som staten er pålagt å betale ved lagmannsrettens kjennelse, pålegges å betale ytterligere 100.000 kroner til dekning av nødvendige forsvarsutgifter.

Kjennelsen er enstemmig, bortsett fra i spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §444.

S L U T N I N G :

1. I tillegg til de beløp som staten v/Justisdepartementet er pålagt å betale ved lagmannsrettens kjennelse, skal staten v/Justisdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse betale til A følgende beløp:

a) Erstatning for nødvendige utgifter til forsvar med 100.000 - etthundretusen - kroner.

b) Erstatning for økonomisk tap med 200.000 - tohundretusen - kroner.

2. Kjæremålet over lagmannsrettens fastsettelse av erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) forkastes.