HR-1999-675
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-14 |
| Publisert: | HR-1999-00675 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over forhørsrettens kjennelse i sak om oppreisning og erstatning for advokatutgifter i henlagt straffesak. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1999-2541 - Høyesterett HR-1999-00675, nr. 597/1999 |
| Parter: | A mot Oslo politidistrikt v/staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Holmøy, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §445, §387, §388, §446 |
A ble 18. september 1998 politianmeldt av sin tidligere ektefelle for innbrudd i hennes leilighet 16. september 1998. A ble samme dag pågrepet og holdt i varetekt i to døgn. Saken ble 30. oktober 1998 henlagt på grunn av bevisets stilling.
Med henvisning til straffeprosessloven §444 og §446 fremsatte A den 15. oktober 1998 krav om oppreisning og erstatning for advokatutgifter.
Oslo forhørsrett antok at kravet var rettet mot staten v/Justisdepartementet og avsa 25. juni 1999 på grunnlag av skriftlig behandling, kjennelse med slik slutning:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett nå med subsidiær anførsel om at erstatningskravet var hjemlet i straffeprosessloven §445. Lagmannsretten avsa 22. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«Forhørsrettens kjennelse stadfestes.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten begikk en saksbehandlingsfeil ved å ikke innkalle partene til muntlig forhandling før den avsa sin kjennelse. Det skriftlige materiale som ble fremlagt for lagmannsretten viser at fornærmede, As tidligere ektefelle, har gitt motstridende forklaringer om gjerningsmannen. Fornærmede anmeldte A for forsøk på innbrudd i leiligheten sin. Den 17. oktober 1998 uttalte hun imidlertid til sosialsenteret at problemet var at hun ikke visste om det var noen som var betalt av eks-mannen eller om det var en innbruddstyv. De motstridende forklaringene viser at hvilken som helst person kan ha begått innbruddsforsøket og at fornærmedes troverdighet er liten. På grunn av motstriden var det uforsvarlig å avsi kjennelse uten å innkalle til muntlig forhandling med vitneførsel.
Muntlig forhandling er viktig for å avgjøre spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445. I forbindelse med §445 kan det vises til at politiet har mottatt en rekke anmeldelser fra As tidligere ektefelle, men at samtlige saker er blitt henlagt. At As tidligere ektefelle flere ganger har gitt uriktige opplysninger til politiet, kunne ha blitt belyst ved avhør av respektive polititjenestemenn.
Kommer kjæremålsutvalget til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, er det naturlig at saken hjemvises til fornyet behandling i forhørsretten.
Lagmannsretten har videre lagt for strenge kriterier til grunn når den har kommet til at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han var siktet for, jf. straffeprosessloven §444. Det må her være tilstrekkelig å vise til fornærmedes motstridende forklaringer og til As egen forklaring om hva han gjorde den angjeldende kveld. Det synes som om lagmannsretten har lagt til grunn at A må ha et vanntett alibi for å få erstatning. Hvilken som helst innbruddstyv kan ha vært i leiligheten. Det er ikke påvist at A hadde noe motiv. Fornærmede har dessuten opplyst til A at hun har installert alarm i leiligheten.
Selv om det ikke anses sannsynliggjort at A ikke har foretatt handlingen, må vilkårene i straffeprosessloven §445 være oppfylt. Det er usannsynlig at A ville bli satt to døgn i varetekt dersom han hadde fått forklare seg før arrestasjonen. Det var helt unødvendig å sette håndjern på A i leiligheten, i påsyn av naboer. A gjorde ingen motstand og har alltid stilt opp i politiavhør etter avtale. Det fremstår som et paradoks at fornærmede anmeldte saken to dager etter hendelsen, til tross for at hun opprinnelig hevdet at gjerningsmannen var kjent. Dersom hun visste hvem gjerningsmannen var, ville det vært naturlig å anmelde forholdet samme dag. Fornærmede har jo flere ganger tidligere anmeldt A og hun kjenner systemet. Arrestasjonen og varetektsfengslingen fremstår da som unødvendig og urimelig.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. A tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 14 000,-.
Subsidiært:
2. Lagmannsrettens kjennelse i sak nr 99-02541 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
I begge tilfelle:
3. A tilkjennes sakens omkostninger for forhørsretten med kr 4.500, lagmannsretten med kr 4.000 og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2.500,-.»
Oslo politidistrikt, som representerer staten v/Justisdepartementet, er kjent med kjæremålet, men har opplyst at det ikke vil fremsettes merknader.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. Straffeprosessloven §388. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse lider av en saksbehandlingsfeil ved at kjærende part ikke fikk medhold i sitt krav om muntlig forhandling, jf. straffeprosessloven §387 første ledd. Det skal mye til før det kan bli tale om å oppheve en kjennelse på dette grunnlag. Forutsetningen må være at det etter en totalvurdering fremstår som uforsvarlig ikke å ha avholdt muntlig forhandling. Utvalget har ikke grunnlag for å konkludere med at lagmannsrettens vurdering i nærværende sak var uforsvarlig på dette punkt.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av straffeprosessloven §444. Lagmannsretten har gitt en relativt utførlig begrunnelse for hvorfor kjærende part ikke har sannsynliggjort at han ikke har begått den forbrytelse har var siktet for. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke overprøve.
Kjærende part har anført at også lagmannsrettens nektelse av erstatning etter straffeprosessloven §445 bygger på en uriktig lovtolking. Lagmannsretten uttaler på dette punktet:
«lagmannsretten er enig med forhørsretten i at det kan synes noe unødvendig å gå til pågripelse med to døgns varetekt etter fornærmedes anmeldelse, men kan ikke se at dette i en situasjon preget av sterk utrygghet hos fornærmede kan anses å ha voldt A særlig eller uforholdsmessig skade. Det er derfor heller ikke etter straffeloven §445 (Skal trolig være straffeprosessloven §445, Lovdata) grunnlag for erstatningskrav.»
Utvalget bemerker at når det siterte avsnittet sees i sammenheng med lagmannsrettens kjennelse for øvrig, er det ikke holdepunkter for at kjennelsen bygger på en uriktig forståelse av straffeprosessloven §445.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.