HR-1999-698 - Rt-1999-2086
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-21 |
| Publisert: | HR-1999-00698 - Rt-1999-2086 (503-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00698, jnr. 615/1999 |
| Parter: | A mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §216, §343, §385, §387, §388, Tolloven (1966) §15, §24, §60, §61, §66, Alkoholloven (1989) §10-1, §2-1, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 |
Saken gjelder krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
A, født xx.xx.1938, ble 3. mai 1993 siktet for overtredelse av tolloven §61, jf. §60, jf. §66, jf. §15, jf. §24, jf. tollforskriften punkt 4.5.1. Grunnlaget for siktelsen lød slik:
«Våren 1992 innførte han en ukjent, men betydelig, mengde sprit til landet uten å legge varene frem for tollvesenet for kontroll, eller forsøkte på dette, eller medvirket til dette.»
A ble pågrepet 6. mai 1993 og satt deretter varetektsfengslet frem til 28. mai 1993.
I forbindelse med oversendelse til statsadvokaten for avgjørelse av påtalespørsmålet, ble siktelsen den 7. februar 1997 utvidet til også å omfatte overtredelse av alkoholloven §10-1 første og tredje ledd, jf. §2-1. Gjerningsbeskrivelsen ble samtidig endret til:
«Våren 1992 i Os, forsøkte A å innføre 1500 - 3000 liter sprit fra Spania til Norge, men lykkes ikke i sitt forehavende da forsendelsen ikke ankom Norge.»
A forble siktet til statsadvokatene i Hordaland 7. april 1997 henla saken etter bevisets stilling.
A fremsatte 2. juli 1997 krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning for Midhordland forhørsrett. På grunnlag av muntlig forhandling avsa forhørsretten 18. februar 1998 kjennelse med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. På grunnlag av muntlig forhandling avsa lagmannsretten 2. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Om saksforholdet for øvrig vises det til lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde saksbehandlingen, rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Den kjærende part har i korte trekk anført:
Lagmannsretten har ved tolkningen av straffeprosessloven §444, lagt til grunn en for streng bevisbyrde med hensyn til krav om å bevise uskyld. Lagmannsretten har i første rekke bygd på forklaring fra en medsiktet, en pengeoverførsel fra A til B i Spania og utskrift av avlytting som spansk politi har foretatt av Bs telefon. Den avlytting som spansk politi har foretatt av Bs telefon, kan ikke brukes som bevis for norsk domstol, jf. straffeprosessloven §216. Dette gjelder ikke bare i straffesaken, men også ved behandling av krav på erstatning. Men selv om dette bevismiddel skulle tillates benyttet, gir verken dette eller de øvrige beviser som er påberopt, tilstrekkelig grunnlag for å rokke ved As uskyld.
Utover dette har den kjærende part anført at etterforskingens karakter og tidsforløp har gjort det umulig for ham å få frem beviser for uskyld i forhold til en fremsatt påstand. Det er uriktig av lagmannsretten ikke å ta hensyn til dette ved bevisvurderingen, og dette strider også mot uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Den påtalemessige behandling er etter As oppfatning også klart i strid med EMK artikkel 6 nr. 1.
Den kjærende part har i denne forbindelse blant annet vist til at A ved foreløpig siktelse av 6. mai 1993 ble siktet for å ha innført en «ukjent, men betydelige mengde sprit til landet, uten å legge varene frem for tollvesenet for kontroll» eller forsøk på eller medvirkning til dette. Påtalemyndigheten fremstilte da saken slik at det dreide seg om delaktighet i smugling av et sekssifret antall liter sprit. I februar 1997 ble siktelsen endret til forsøk på å innføre 1 500 - 3 000 liter sprit til Norge, men at han ikke hadde lyktes i dette, da forsendelsen ikke ankom til Norge.
Det hevdes at både forhørsrettens og lagmannsrettens vurdering av forholdet mellom foreløpig siktelse og endelig siktelse er av en slik karakter at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Dette også sett i forhold til at retten overhodet ikke har vært inne på vurdering om det forhold siktelsen omfatter, er av en slik karakter at det foreligger straffbart forsøk.
A har bedt om at kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg blir behandlet muntlig.
A har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært:
2. A tilkjennes erstatning og oppreisning etter rettens skjønn.»
Kjæremålsmotparten - påtalemyndigheten - har i korte trekk anført:
Lagmannsrettens avgjørelse er korrekt, og påtalemyndigheten tiltrer den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.
Etter påtalemyndighetens syn har både lagmannsretten og forhørsretten anvendt bevisbyrdereglene korrekt i relasjon til straffeprosessloven §444 og §445.
Når det gjelder telefonutskriften, viser påtalemyndigheten til at spørsmålet om lovligheten av denne først ble tatt opp ved behandlingen i lagmannsretten. Det fremgår av lagmannsrettens avgjørelse at telefonutskriften ikke har vært sentral for lagmannsrettens kjennelse. Avgjørelsen ville med andre ord vært den samme uten dette beviset. Det anføres også at det er anledning til å bruke beviset, i alle fall i erstatningssaken. Det må legges til grunn at det var en lovlig telefonkontroll i Spania, og at den eventuelle ulovligheten ikke påvirker bevisets kvalitet.
Etter påtalemyndighetens syn er det ikke grunn til å avholde muntlig forhandling.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se straffeprosessloven §388. Bevisbedømmelsen og den konkrete subsumsjon kan utvalget ikke prøve.
Den kjærende part har bedt om at kjæremålet blir behandlet muntlig. Etter straffeprosessloven §387 tredje ledd kan det ikke avholdes muntlig forhandling for Høyesteretts kjæremålsutvalg, men utvalget kan beslutte å overføre saken til Høyesterett. Kjæremålsutvalget har ikke funnet grunn til å overføre denne saken til behandling i Høyesterett.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Om vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 har lagmannsretten uttalt:
«Lagmannsretten er enig i påtalemyndighetens henleggelse av straffesaken mot A i den forstand at de foreliggende bevis ikke er tilstrekkelig til domfellelse. Vurderingstemaet i straffeprosessloven §444 er imidlertid et annet, idet poenget er om det ut fra de opplysninger som foreligger i dag er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Retten skal legge til grunn det mest sannsynlige alternativet etter de bevisregler som gjelder for krav om erstatning i alminnelighet, jf. Rt-1994-721. Dersom det ene alternativet ikke er mer sannsynlig enn det andre, går tvilsrisikoen ut over siktede.»
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning gir det lagmannsretten her har uttalt, uttrykk for en riktig lovtolking. Bevisbedømmelsen og den konkrete subsumsjon kan utvalget som nevnt ikke prøve.
Den kjærende part har som saksbehandlingsfeil påberopt at den avlytting som spansk politi har foretatt av Bs telefon, ikke kan brukes som bevis for norsk domstol, og at dette ikke bare gjelder ved behandlingen av straffesaken, men også ved behandlingen av krav på erstatning.
Det lagmannsretten sier om dette beviset, er følgende:
«Staten har også påberopt en telefonsamtale B hadde med en person som anføres å være A. Telefonavlyttingen var foretatt i Spania av B sin telefon der, og etter de foreliggende opplysninger må det legges til grunn at det var tale om en lovlig telefonkontroll i Spania. Selv om opplysningene i samtalen ikke kan brukes som bevis i en eventuell straffesak i Norge, jf. straffeprosessloven kap 16 a, antar lagmannsretten at det dermed ikke automatisk er avskåret fra også å bruke det som bevis i en erstatningssak. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette fordi at uansett har ikke opplysningene i samtalen betydning for det standpunkt retten har kommet til utfra andre opplysninger. Det nevnes likevel at i fall det var A som ringte til B, indikerer det bare at det har vært mer kontakt mellom dem enn A sier, men i samtalen er det ikke konkrete opplysninger om det parti siktelsen omfatter.»
Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å ta standpunkt til i hvilken utstrekning utskrift av telefonsamtaler som er ervervet ved lovlig telefonavlytting i utlandet, kan brukes som bevis for norske domstoler. Som det fremgår av lagmannsrettens kjennelse, har utskriften fra telefonsamtalen ikke hatt betydning for det standpunkt lagmannsretten har kommet til ut fra andre opplysninger. Etter dette kan den feil som i tilfelle måtte foreligge her, ikke ha virket inn på det resultat lagmannsretten har kommet til, og den kan derfor under ingen omstendighet lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse, se straffeprosessloven §385 tredje ledd, jf. §343 første ledd.
Om vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 har lagmannsretten uttalt:
«Strprl. §445 er en «sikkerhetsventil» for de tilfeller der det er særlig eller uforholdsmessig skade og det er rimelig at det gis erstatning, jf. bl.a. Rt-1994-721.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det lagmannsretten har uttalt på dette punkt, gir uttrykk for noen uriktig lovtolking. Bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Den kjærende part har anført at etterforskningens karakter og tidsforløp har gjort det umulig for ham å få frem beviser for hans uskyld, og at dette skal være i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, og at den påtalemessige behandling også er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. Det den kjærende part har anført i denne forbindelse, faller imidlertid utenfor det kjæremålsutvalget kan prøve ved videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.