HR-1999-87 - Rt-1999-1939
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-16 |
| Publisert: | HR-1999-00087 - Rt-1999-1939 (461-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Fritak for militærtjeneste |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fritak fra militærtjeneste. Spørsmålet var om EMK art. 9 kunne tolkes slik at den gav grunnlag for fritak av siviltjeneste av samvittighetsgrunner. Det var også spørsmål om en mulig saksbehandlingsfeil hadde hatt betydning for innholdet i lagmannsrettens kjennelse. |
| Saksgang: | Haugesund byrett 03.09.1999 - Gulating lagmannsrett 05.10.1999 - Høyesterett HR-1999-00087, snr. 66/1999 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Inger Marie Sunde) mot [A-mann] (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Aarbakke, Lund, Tjomsland, Utgård, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §19, §20, Straffeprosessloven (1981) §343, §322, §346, Menneskerettsloven (1999) EMKN A4, EMKN A9 |
Dommer Aarbakke: Ved Haugesund byretts dom 3. september 1999 ble A, født *.*.1973, frifunnet for tiltale for overtredelse av lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner 19. mars 1965 nr. 3 - militærnekterloven - §19 annet ledd jf. §20. Byretten la enstemmig til grunn at både de objektive og de subjektive vilkår for straff etter bestemmelsene var oppfylt. Men flertallet uttalte:
«Rettens flertall, meddommerne Vikse og Jacobsen, har kommet til at tiltalte til tross for dette må bli å frifinne. Disse medlemmer viser til EMK art. 9, der det heter at enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Disse medlemmer er av den oppfatning at tiltalte har betydelige samvittighetsmessige kvaler når det gjelder deltagelse i sivil tjeneste, i det tiltalte føler at denne tjenesten er en forlengelse av det norske vernepliktssystem som han av samvittighetsgrunner ikke kan støtte.»
Mindretallet - rettsformannen - fant at EMK artikkel 9 ikke fikk anvendelse på tiltaltes forhold. Mindretallet viste også til EMK artikkel 4 nr. 3 bokstav b.
Dommen ble forkynt for tiltalte 13. september 1999. Statsadvokatene i Rogaland hadde allerede 10. september utferdiget anke mot dommen. Anken var begrenset og begrunnet med feil i byrettens lovanvendelse. Det var vist til den begrunnelse som mindretallet i byretten hadde gitt for å stemme for fellende dom. Anken ble forkynt for tiltalte
Side:1940
26. september. I den skriftlige orienteringen om lagmannsrettens kompetanse som var gitt tiltalte i tilknytning til anken, var opplyst at kopi av anken var sendt tiltaltes forsvarer for byretten, høyesterettsadvokat Gullbrand Kjos. Men forsvareren fikk ikke kopi av anken ved den anledningen. Påtalemyndigheten har akseptert at det må ha skjedd en feil. Den 29. september oversendte statsadvokatene anken til lagmannsretten, og i oversendelsespåtegningen var det opplyst at kopi av «denne påtegning, samt påtalemyndighetens anke» var sendt forsvareren. Forsvareren fikk trolig 30. september, som var en torsdag, kopi av oversendelsespåtegningen, men han fikk heller ikke da kopi av anken.
Tirsdag 5. oktober 1999 avsa lagmannsretten kjennelse med slik slutning:
«Byrettens dom oppheves.»
Lagmannsretten avgjorde ankesaken uten ankeforhandling ved kjennelse i henhold til straffeprosessloven §322 første ledd nr. 1, idet den enstemmig fant at byrettens lovanvendelse var feil.
Tiltalte har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, med påstand om opphevelse. Rettsmiddelerklæringen er ansett som anke til Høyesterett, jf. straffeprosessloven §346. Som grunnlag for anken er anført feil i lagmannsrettens saksbehandling tilsidesettelse av retten til kontradiksjon.
Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde besluttet å tillate anken fremmet, ba forberedende dommer advokatene forberede behandling av lagmannsrettens lovanvendelse, som del av spørsmålet om en mulig saksbehandlingsfeil kan ha hatt betydning for kjennelsens innhold. I tråd med dette har lovanvendelsesspørsmålet vært behandlet for Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Jeg finner at det objektivt sett hefter en feil ved saksbehandlingen for lagmannsretten. Som nevnt var det opplyst til tiltalte at kopi av anken var sendt forsvareren. Anken var begrenset til byrettens lovanvendelse. I denne situasjonen måtte tiltalte kunne regne med at forsvareren ville ta seg av ankesaken, uten noe initiativ fra tiltaltes side. Men når forsvareren ikke hadde mottatt kopi av anken, kunne han innen den tidsrammen på noen få dager som det var tale om, hvor det inngikk en helg ikke overkomme å skaffe seg opplysning om anken og å utarbeide tilsvar. Tiltaltes rett til å imøtegå anken kunne da ikke bli effektiv. Det var derfor objektivt sett feil av lagmannsretten å avgjøre ankesaken på det grunnlaget som forelå. At lagmannsretten ikke kan bebreides for feilen, er uten betydning.
Forsvareren for Høyesterett har anført at feilen må bedømmes etter straffeprosessloven §343 annet ledd nr. 7. Han har gjort gjeldende at bestemmelsen må gis analogisk anvendelse, slik at feilen ubetinget leder til at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Dette er jeg ikke enig i. Allerede straffeprosessloven §343 tredje ledd ville trolig medføre at anførselen måtte få liten praktisk betydning i vår sak. Men det foreligger ikke noe grunnlag for analogisk anvendelse
Side:1941
som nevnt. Vår sak gjelder ikke brudd på reglene om rett til å få forsvarer, men tiltaltes rett til kontradiksjon, det vil si et mer allment spørsmål om tiltaltes rett til å få korrekte opplysninger om rettergangsskritt og anførsler fra påtalemyndighetens side og mulighet for å kunne imøtegå påtalemyndigheten før domstolen treffer sin avgjørelse. Feil som avskjærer muligheten for imøtegåelse, må etter min mening bedømmes etter den alminnelige regel i straffeprosessloven §343 første ledd. Avgjørende er om feilen kan ha innvirket på innholdet av lagmannsrettens kjennelse.
Forsvareren har i denne sammenhengen vist til rettspraksis, særlig fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, hvor det er lagt til grunn at det skal stilles små krav til sannsynligheten for at brudd på retten til kontradiksjon kan ha hatt betydning.
Selv med dette utgangspunkt finner jeg det klart at feilen i vår sak ikke kan ha innvirket på innholdet av lagmannsrettens kjennelse. Innvirkningen måtte i tilfelle ha gitt seg utslag i lagmannsrettens lovanvendelse. Som nevnt hadde byretten enstemmig lagt til grunn at det forelå overtredelse av militærnekterloven §19 annet ledd jf. §20, og også at de subjektive vilkår for straff var oppfylt. Lagmannsretten har lagt til grunn at bestemmelsene i militærnekterloven ikke kan tolkes innskrenkende på grunnlag av EMK artikkel 4 nr. 3 bokstav b eller artikkel 9. Lagmannsretten har bygget på at sivil tjeneste som er pålagt i stedet for militærtjeneste, ved artikkel 4 nr. 3 bokstav b er uttrykkelig unntatt fra det alminnelige forbudet i artikkel 4 nr. 2 mot å påtvinge noen et arbeid. Dette er jeg enig i. Lagmannsretten har videre funnet at artikkel 9 nr. 1 ikke kan tolkes slik at retten til samvittighetsfrihet er en rett til å motsette seg den samfunnsplikt som det er tale om i saken. Også dette er jeg enig i. Samvittighetsfriheten kan på dette punkt ikke stå i en annen stilling enn religionsfriheten, som er beskyttet ved den samme konvensjonsbestemmelsen. Etter konvensjonsorganenes praksis anses pålegg om å gjøre sivil tjeneste ikke for å stride mot religionsfriheten. Slike pålegg kan desto mindre stride mot samvittighetsfriheten. Jeg viser for øvrig til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Utgård: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.