HR-2000-1-B - Rt-2000-3

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-01-06
Publisert:	HR-2000-00001-B - Rt-2000-3 (2-2000)
Stikkord:	Strafferett, Narkotikaforbrytelse, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for innførsel av narkotika og delvis omsetning. Fem menn var i lagmannsretten domfelt for å ha deltatt i to eller flere av i alt 5 innførsler av narkotika fra Amsterdam. Ankene gjaldt straffutmålingen. Samlet bestod innførslene hovedsakelig av ca. 9.500 ecstasy-tabletter, dessuten ca 150 g kokain og 2 kg man trodde var amfetamin, men som viste seg ikke å inneholde noe narkotikum. Narkotikaen ble delt mellom dem som hadde vært med på vedkommende innførsel. Ved straffutmålingen ble ecstasy og kokain "omregnet" til amfetamin. Høyesterett fastsatte straffen til B til fengsel i 4 år og 2 måneder, C til fengsel i 3 år og 8 måneder, D fengsel i 2 år og E fengsel i 2 år og 2 måneder. For C var det formildende at han hadde bistått politiet ved etterforskningen. Når det gjaldt straffutmålingen for A delte Høyesterett seg. Flertallet (3) mente straffen for A skulle være fengsel i 1 år og 2 måneder, som etter fratrekk for 263 dager utholdt varetekt muliggjorde direkte prøveløslatelse. Det ble lagt vekt på at A nå var i stabilt arbeid og hadde brutt med sitt tidligere narkotikamiljø. Mindretallet (2) mente A burde dømmes til fengsel i 1 år og 8 måneder. Dissens: 3-2
Saksgang:	Stavanger byrett - Gulating lagmannsrett LG-1998-1742 - Høyesterett HR-2000-00001B (sak nr. 59/1999)
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Tormod Haugnes) mot 1. [A-mann], 2. [B-mann] (advokat John Christian Elden), 3. [C-mann] (advokat Ole Jakob Bae), 4. [D-mann] (advokat Odd Rune Torstrup), 5. [E-mann] (advokat Ole A. Bachke jr.)
Forfatter:	Oftedal Broch, Coward, Bruzelius, Mindretall: Tjomsland, Bugge
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §34, §37d, §52, §60, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §342

Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder straffutmåling for narkotikasmugling fra Nederland til Norge - i hovedsak ecstasytabletter - og delvis omsetning.

Gulating lagmannsrett avsa 25. juni 1999 dom med slik domsslutning:

«1) A, født *.*.1964, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, samt de forhold hvor skyldspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Stavanger byretts dom av 02.09.98, sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i ett år som anses avsonet ved utholdt varetekt.

Saksomkostninger ilegges ikke.

2) B, født *.*.1973, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, samt de forhold hvor skyldspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Stavanger byretts dom av 02.09.98, sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til en straff av fengsel i tre år og åtte måneder. Til fradrag i straffen går 81 - åttien - dager for utholdt varetekt.

B, født *.*.1973, frifinnes for en overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd jf femte ledd.

Til fordel for statskassen inndras hos ham kr 13.000- kronertrettentusen, jf straffeloven §37d og §34.

Sakomkostninger ilegges ikke.

3) D, født *.*.1960, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd samt de forhold hvor skyldspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Stavanger byretts dom av 02.09.98, sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i ett år og seks måneder. Til fradrag i straffen går 114 - etthundreogfjorten - dager for utholdt varetekt.

Saksomkostninger ilegges ikke.

4) C, født *.*.1973 dømmes for to overtredelser av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, samt de forhold hvor skyldspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Stavanger byretts dom av 02.02.98, sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i tre år og åtte måneder. Til fradrag i straffen går 161 - etthundreogsekstien - dager for utholdt varetekt.

Til fordel for statskassen inndras hos ham kr 50.000 - kronerfemtitusen, jf straffeloven §37d og §34.

Saksomkostninger ilegges ikke.

5) E, født *.*.1970, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, samt de forhold hvor skyldspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Stavanger byretts dom av 02.09.98, sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel ett år og åtte måneder hvorav seks måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf straffeloven §52 flg. Resten anses avsonet ved utholdt varetekt.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt etter anker over Stavanger byretts dom av 2. september 1998. Samtlige domfelte anket hele eller deler av dommen. Ankene gjaldt skyldspørsmålet og straffutmålingen. Videre anket statsadvokaten dommen mot B for så vidt gjaldt frifinnelse for ett forhold i tiltalebeslutningen.

I byretten ble C og B dømt til fengsel i 6 år, D og E til fengsel i 4 år og 3 måneder og A til fengsel i 3 år. Det alvorligste enkeltforhold som alle fem ble domfelt for i byretten, gjaldt innførsel av 3 kg amfetamin. Dette ble de i lagmannsretten frifunnet for. Straffutmålingen i lagmannsretten er således ikke direkte sammenlignbar.

Statsadvokaten har anket til Høyesterett over lagmannsrettens straffutmåling for alle de fem domfelte. C har anket over straffutmålingen og - utenfor anken - også påstått inndragningsdommen mot ham opphevet. B har også anket over straffutmålingen. Utenfor anken har han påstått lagmannsrettens dom opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil.

Sakens hovedforhold gjelder ulovlig innførsel av narkotika fra Nederland ved fem ulike anledninger i 1996. De domfelte har i vekslende grad deltatt i planleggingen og gjennomføringen av disse innførslene. Den innsmuglede narkotikaen er i Norge blitt fordelt mellom deltakerne med unntak av kureren, A.

Som nevnt har B utenom anken og direkte i skranken i Høyesterett har anført at dommen mot ham må oppheves fordi enkelte opplysninger er holdt utenfor sakens dokumenter, og således var ukjente for ham. Det dreier seg om et avhør i Nederland av en person hvis bankkonto var blitt brukt til å motta pengeoverføringer fra Norge og som skal være betaling for narkotika. Aktor for Høyesterett - som også møtte for påtalemyndigheten under lagmannsrettens ankebehandling - er gitt anledning til å uttale seg. Jeg må etter dette legge til grunn for det første at B visste at vedkommende person var kjent for politiet, uten at dette førte til at B på eget initiativ ba ham avhørt. Dernest kom det i lagmannsretten frem at politiet hadde foretatt undersøkelser i Nederland, noe Bs daværende forsvarer fikk protokollert. Men verken B eller forsvareren har senere bedt om å få se dokumentene fra undersøkelsene før dette skjedde i tilknytning til ankeforhandlingen i Høyesterett. Jeg kan ikke se at det er kommet frem noe som tyder på at en eventuell feil med hensyn til hva som er tatt med i sakens dokumenter fra undersøkelsen i Nederland, kan ha innvirket på dommens innhold, jf. straffeprosessloven §342 annet ledd nr. 3. Dette angrepet på saksbehandlingen kan ikke føre frem.

Jeg går så over til sakens hovedspørsmål - straffutmålingsankene, og gir innledningsvis en summarisk oversikt over de domfeltes roller i de til sammen fem innførslene av narkotika fra Nederland.

I april 1996 var C i Amsterdam sammen med andre personer som ikke er med i denne saken. De hadde alle tilknytning til et «ecstasymiljø» i Stavanger. Sammen kjøpte de 1450 ecstasytabletter som ble ulovlig innført til Norge. Ved hjemkomsten delte de partiet mellom seg.

I juli var C på ny i Amsterdam, nå sammen med D og E. De kjøpte 1250 ecstasytabletter som ble fordelt mellom dem ved hjemkomst til Stavanger.

I september planla de samme tre personene å importere 800 ecstasytabletter fra Amsterdam. Partiet viste seg å inneholde 732 tabletter pluss en ekstra pakke med 20 gram kokain. Det siste hadde selgeren lagt på som kompensasjon for de manglende 68 ecstasytablettene. Mottakerne i Norge misforsto dette, og trodde ekstrapakken inneholdt ecstasytabletter av en annen type.

I oktober var de tre igjen i Amsterdam. Hensikten var på ny å kjøpe ecstasytabletter. Der møtte de B, og sammen innførte de til Norge 1500 tabletter ecstasy og 20 gram kokain.

Den siste innførselen foregikk i desember 1996. Her var bare C og B involvert. De planla sammen å kjøpe et større parti ecstasytabletter, dessuten 130 gram kokain og 0,5 kg amfetamin. Like etter at partiet var mottatt av C i Stavanger, ble det beslaglagt av politiet. Det viste seg å inneholde 5334 ecstasytabletter, 131,8 gram kokain og 804 gram av et pulverstoff som ved analyse viste seg ikke å inneholde narkotika.

På turene i september og oktober var A kurér. Han kjørte, som yrkessjåfør, jevnlig en semitrailer mellom Belgia/Nederland og Norge. Han mottok begge ganger partiet i en bag, som han så fraktet i en kjettingkasse på utsiden av semitraileren, og leverte bagen fra seg i Norge. Samme fremgangsmåte ble også benyttet ved innførselen i juli, men A ble da fortalt at det var piller med et dopingstoff i bagen, og var uvitende om at det var narkotika. Han er ikke domfelt for dette forholdet.

Jeg nevner at da tiltalebeslutning ble tatt ut for byretten, visste ikke påtalemyndigheten om det dreide seg om én eller to turer i tidsrommet september/oktober. I tiltalebeslutningen er dette derfor beskrevet under én post som «en eller to anledninger i tidsrommet sommeren og frem til 21. oktober 1996» og med en samlet mengdeangivelse på 1500 ecstasytabletter og 20 gram kokain - foruten 3 kg amfetamin som de domfelte ble frifunnet for i lagmannsretten. Ved de to turene som denne posten i virkeligheten omfattet, ble det som nevnt innført 732 ecstasytabletter i september og 1500 i oktober, dessuten 20 gram kokain på hver av de to turene. Lagmannsretten la likevel under straffutmålingen til grunn at mengdeangivelsen i tiltalebeslutningen måtte utgjøre et maksimum. Dette ble akseptert av påtalemyndigheten. Dermed ble de tiltalte for oktoberturen bare tillagt ca 800 ecstasytabletter, slik at summen for de to turene utgjorde 1500 tabletter. Jeg har i utgangspunktet ikke noe å bemerke til dette. Derimot finner jeg ikke noe grunnlag for å redusere antall ecstasytabletter ved oktoberturen også for B fra 1500 til 800. B var ikke med på septemberturen, og det er da intet prosessuelt hensyn som kan begrunne reduksjonen.

Når det gjelder pakkene med kokain som ble tatt med i september og oktober, la lagmannsretten til grunn at de domfelte ikke hadde kjent til kokain i septemberpartiet, og det ble under straffutmålingen da sett bort fra kokain. Selv om dette forholdet ikke er vesentlig i straffutmålingen, må det etter mitt syn tas hensyn til at også oktoberimporten innbefattet kokain, og dette kjente alle de fire til.

Den mengde narkotika som hver av de domfelte er dømt for å ha innført eller medvirket til å innføre, blir etter dette slik:

C:

Ecstasytabletter fra turene i april, juli, september/oktober og desember, til sammen 9534. Kokain fra oktober og desember, til sammen 151,8 gram.

B:

Ecstasytabletter fra oktober og desember, til sammen 6834. Kokain fra oktober og desember, til sammen 151,8 gram.

D:

Ecstasytabletter fra juli og september/oktober, til sammen 3750 tabletter.

Kokain fra oktober, 20 gram.

E:

Samme kvanta som for D.

A:

Ecstasytabletter fra september/oktober, 1500 tabletter.

For C og B kommer i tillegg innførselen av det de trodde var en halv kg amfetamin, men som var 804 gram av et ikke-narkotikaholdig pulver. Dette må anses som et utjenlig forsøk på innførsel av en halv kg amfetamin, jf. Rt-1993-916.

Høyesterett har i to avgjørelser, Rt-1996-170 og Rt-1999-1196, behandlet innførsel av større mengder ecstasytabletter, likevel atskillig mindre enn i vår sak. I begge tilfeller ble ecstasy «omregnet» til tilsvarende mengder amfetamin, der straffenivået er bedre etablert. Dette har i de tidligere instanser også vært gjort i vår sak. Det første spørsmål som da oppstår er hvor sterke tablettene i vår sak har vært. Desemberpartiet ble beslaglagt av politiet, og de 5334 tablettene ble funnet å inneholde mellom 100 og 127 mg av det virksomme narkotiske stoffet MDMA. Lagmannsretten har etter bevisførselen konkludert med at tablettene fra de tidligere turer inneholder i gjennomsnitt 100 mg MDMA. Jeg har ikke grunnlag for å fravike denne bevisvurdering.

Det neste spørsmål er hvordan stoffet MDMA forholder seg til amfetamin. I saken fra 1999 uttalte Høyesterett følgende:

«Straffenivået for befatning med ecstasy er behandlet i dommen i Rt-1996-170. Det ble her gitt uttrykk for at et slikt forhold i alminnelighet bør vurderes som alvorligere enn befatning med en tilsvarende mengde amfetamin målt i brukerdoser. Til grunn for Høyesteretts oppfatning lå i første rekke en uttalelse fra avdelingsoverlege Jørg Mørland ved statens rettstoksikologiske institutt. I uttalelsen fremheves det at ecstasy medfører sterkere hallusinogene virkninger og eventuelle skader som følge av disse og dessuten et større potensiale for medisinske skader på kort og lang sikt enn amfetamin, mens risikoen for avhengighet er mindre. Overlege Mørland har som oppnevnt sakkyndig også fremlagt en uttalelse i denne saken og har dessuten møtt under ankeforhandlingen i Høyesterett og besvart spørsmål i tilknytning til uttalelsen. Han har gitt uttrykk for at det i løpet av de senere år er gjort undersøkelser i andre land som gir et noe sikrere grunnlag for å hevde at medisinske langtidsskadevirkninger ved utstrakt bruk av ecstasy er alvorligere enn ved tilsvarende bruk av amfetamin. Uttalelsen bekrefter således det syn på risikoen ved bruk av ecstasy som Høyesterett ga uttrykk for i 1996.»

Også i vår sak har professor Mørland avgitt en erklæring til bruk for lagmannsretten. Her angis rusvirkningen av 100 mg MDMA til å tilsvare 50 mg ren amfetamin - eller altså 100 mg «gateamfetamin» av 50 prosent styrke, slik det ble omregnet til i 1999-avgjørelsen. Men den medisinske farlighet ved utstrakt bruk av ecstasy - i form av skade på nerveceller, tankeforstyrrelser, redusert hukommelse - anses som alvorligere. Dette bør vektlegges ved omregningen fra ecstasy til tilsvarende mengde amfetamin. Jeg antar med utgangspunkt i professor Mørlands erklæring og med henvisning til Rt-1999-1196 at 8 ecstasytabletter bør anses å tilsvare 1 gram amfetamin av 50 prosent styrke. Dette ligger også nær den omregningen lagmannsretten har foretatt.

For den kokain som er innført, regnes med et styrkeforhold som tilsvarer samme mengde amfetamin.

Jeg går så over til straffutmålingen for den enkelte deltaker, og redegjør herunder for de forhold som hver av dem er dømt for, utover innførslene av narkotika.

C var med på samtlige innførsler, og deltok i planleggingen og finansieringen av innkjøpene. Han mottok videre selv betydelige deler av de innførte partiene, og fremstår som en hovedmann. Han har innført og medvirket til å innføre samlet - og omregnet - ca 1 1/3 kg amfetamin. Til dette kommer det utjenlige forsøket på innførsel av en halv kg amfetamin. Utover innførsel av narkotika, er C dømt for å ha videresolgt 1000 ecstasytabletter i perioden april - desember 1996. I tillegg omfatter byrettens dom to tilfeller av kjøp av mindre kvanta narkotika samt ved en rekke anledninger å ha brukt narkotika. Samlet tilsier dette en fengselsstraff av betydelig lengde, jf. som eksempler fra rettspraksis på innførsel av omkring 1 kg amfetamin Rt-1989-1400 og Rt-1991-1063, der straffen ble fengsel i henholdsvis 5 år og 3 år og 6 måneder. Ved straffutmålingen må imidlertid til fordel for C vektlegges at han har bistått politiet ved etterforskningen. Lagmannsretten beskriver dette slik:

«Imidlertid legges til grunn at C stort sett har vært meget samarbeidsvillig med politiet når han først ble pågrepet, og har hjulpet til med å oppklare saken som nå er til behandling og en rekke andre tilknyttede saker. Dette har skjedd til tross for, og med den følge, at C er utsatt for betydelige trusler, herunder en episode med maskinpistolskyting mot hans arbeidsplass som han driver.»

C har ingen tidligere domfellelse med relevans for de aktuelle forhold. Det er ellers intet spesielt å bemerke i skjerpende eller formildende retning. Med henvisning til Cs bistand til politiet, som jeg mener bør tillegges betydelig vekt, finner jeg at lagmannsrettens straffutmåling - fengsel i 3 år og 8 måneder - bør bli stående, slik at ankene fra begge sider forkastes.

Utenom anken har C påstått inndragningsdommen på kr 50.000 opphevet. Det hevdes at det ikke fremgår av lagmannsrettens dom hvorvidt retten har lagt en korrekt bevisbyrderegel til grunn.

Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for inndragningen:

«Med hensyn til inndragingsspørsmålet har aktor for lagmannsretten redusert sin påstand til kr 100.000.- Lagmannsretten finner etter bevisføringen at det knytter seg såpass tvil til den «huskeliste» som aktor i stor grad bygger inndragingspåstanden på at den ikke kan legge denne til grunn. Den inneholder riktignok en liste med betydelige beløp, men om dette gjelder salg av narkotika, eller beløp tilknyttet driften av X er usikkert. Omstendighetene vedrørende tilblivelsen av listen er også noe usikker. Lagmannsretten må derfor bygge på som sannsynlig etter bevisførselen at C har solgt deler av de partier han har innført, således at det legges til grunn som bevist at han har solgt ecstasytabletter for kr 50.000 som da kan inndras, jf. straffeloven §37d og §34.»

Lagmannsrettens uttalelse må leses på bakgrunn av at C i byretten var dømt for å ha solgt 1000 ecstasytabletter i perioden april til desember 1996. Denne del av dommen var ikke påanket. Det er åpenbart at det lagmannsretten sikter til som «sannsynlig», ikke er at C har solgt ecstasytabletter - dette var på det rene - men hvilket utbytte han har hatt ved salget. Jeg finner på denne bakgrunn ingen feil ved domsgrunnene, jf. straffeloven §34 første ledd 2. punktum (etter lovendringen 11. juni 1999 annet ledd 3. punktum).

B var med på innførslene i oktober og desember. I likhet med C fremstår han, iallfall for desemberinnførselen, som en hovedmann. Han deltok her i planleggingen og finansieringen. Videre skulle han selv motta en betydelig del av partiet, som imidlertid ble beslaglagt av politiet. Omregnet til amfetamin har han innført og medvirket til å innføre ca 1 kg amfetamin. Som for C kommer i tillegg det utjenlige forsøket på å innføre en halv kg amfetamin. B er i byretten også dømt for overdragelse av en mindre mengde narkotika samt for å ha brukt narkotika. Han er ikke tidligere straffet. Som for C tilsier de straffbare forholdene en fengselsstraff av betydelig lengde, men - når narkotikaforholdene ses isolert - en mindre straff enn C.

B er imidlertid i byretten dømt for å ha fremsatt de trusler mot C som tidligere er referert fra lagmannsrettens dom, og som la et press på C for at han skulle endre sin forklaring. Jeg finner at dette er et forhold som i seg selv må veie atskillig ved straffutmålingen mot B. Der C således skal ha et fradrag i straffen for bistand til politiet, skal B ha et tillegg for de fremsatte truslene.

B har fremholdt at det i formildende retning må tas hensyn til at han har skader som vil gjøre soningen langt tyngre for ham. Jeg ser dette som forhold som gjelder Bs soningsdyktighet, og som jeg ikke vektlegger ved straffutmålingen. Jeg finner at straffen bør settes til fengsel i 4 år og 2 måneder. Til fradrag kommer nå 256 dager for utholdt varetekt.

D var med på tre innførsler: i mai, september og oktober. Han må - etter omregning - svare for innførsel av samlet 365 gram amfetamin. Ved de innførslene han var med på, overtok han en betydelig mengde av den innførte narkotikaen. D rekrutterte dessuten kureren A. Han må derfor anses for å ha vært med på organiseringen og å ha vært en sentral deltaker ved innførslene. D er ikke dømt for annet enn de tre innførslene. Han har ingen tidligere straffedommer. Ut fra mengden narkotika finner jeg at lagmannsretten har fastsatt straffen for lavt, jf. Rt-1996-901 og Rt-1999-1196. Jeg mener straffen bør settes til fengsel i 2 år.

E har vært med på de samme innførsler som D. Også han har selv overtatt en vesentlig del av de innførte partier. For ham gjelder dessuten at han introduserte den nederlandske selgeren for de andre. Hans stilling er svært parallell til Ds, og han må svare for det samme kvantum, 365 gram amfetamin.

Utover innførslene er E dømt for i april - mai - før innførslene startet for hans vedkommende - å ha ervervet 200 ecstasytabletter. Han er også dømt for å ha solgt/overdratt 175 tabletter utover sommeren og høsten.

E flyktet før hovedforhandlingen til Spania. Han ble pågrepet og satt flere måneder i varetekt der. Han har bedt om at det skal legges særlig vekt på de dårlige forhold han hadde i spansk fengsel. E er imidlertid gitt fullt varetektsfradrag for det spanske varetektsoppholdet, jf. straffeloven §60 tredje ledd. Utover dette kan det ikke være spørsmål om å tillegge det spanske varetektsopphold virkning, særlig i betraktning av at oppholdet var forårsaket av Es rømming til Spania. Ellers vites intet spesielt å bemerke vedrørende straffutmålingen. Jeg finner at straffen bør fastsettes til fengsel i 2 år og 2 måneder. E tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 282 dager.

A er domfelt for medvirkning som kurér ved innførslene i september og oktober. Han kjente ikke til at vesken som han ble overlevert ved de to anledningene inneholdt annet enn ecstasytabletter, og svarer således for innførsel av 1500 ecstasytabletter tilsvarende 187 gram amfetamin. A har ikke overtatt noe av den innsmuglede narkotikaen. I byretten ble han - utover innførslene - dømt for å ha ervervet ca 25 ecstasytabletter og for å ha brukt narkotika ved flere anledninger. Han har ingen tidligere domfellelse med relevans for de aktuelle forhold.

I lagmannsretten ble A dømt til fengsel i ett år som ble ansett avsonet ved utholdt varetekt i 263 dager. Jeg finner at lagmannsretten har fastsatt en for lav straff i forhold til det kvantum narkotika A har innført. Når det sammenlignes med D og E, som begge svarer for klart høyere kvantum og en større befatning med narkotikaen, bør straffen for A i utgangspunktet ligge omkring 1 år og 6 måneder. Dette vil imidlertid si at A under enhver omstendighet har avsonet en vesentlig del av straffen. En gjeninnsetting til soning for et relativt kort tidsrom vil ha negative følger.

Det er tre og et halvt år siden de straffbare forhold saken gjelder ble begått, og A er i dag i stabilt arbeid, der hans arbeidsgiver setter pris på hans innsats. Han synes helt å ha brutt med sitt tidligere narkotikamiljø og sin bruk av narkotika. Under hensyn til dette mener jeg straffen bør fastsettes til fengsel i 1 år og 2 måneder, noe som vil muliggjøre en direkte prøveløslatelse ut fra den tid A allerede har avsonet ved varetekt.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. I lagmannsrettens dom gjøres følgende endringer:

For B settes straffen til fengsel i 4 - fire - år og 2 - to - måneder med fradrag av 256 - tohundreogfemtiseks - dager for utholdt varetekt.

For D settes straffen til fengsel i 2 - to - år med fradrag av 114 - etthundreogfjorten - dager for utholdt varetekt.

For E settes straffen til fengsel i 2 - to - år og 2 - to - måneder med fradrag av 282 - tohundreogåttito - dager for utholdt varetekt. Bestemmelsen om at den ubetingede del av dommen anses avsonet ved varetekt, utgår.

For A settes straffen til fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder med fradrag av 263 - tohundreogsekstitre - dager for utholdt varetekt. Bestemmelsen om at straffen anses avsonet ved varetekt, utgår.

2. For C forkastes ankene.

Dommer Tjomsland: Jeg mener at straffen for A må skjerpes i forhold til det standpunkt førstvoterende har inntatt. Etter mitt syn er også de straffene som førstvoterende har utmålt for D og E noe i underkant av det som jeg anser som straffenivået ved narkotikaforbrytelser av dette omfang, men jeg er for disse domfeltes vedkommende blitt stående ved ikke å ta noen dissens. Når det gjelder C og B, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

A transporterte - i forbindelse med sitt arbeid som trailersjåfør - septemberforsendelsen og oktoberforsendelsen fra Nederland til Norge. Forsendelsene var på til sammen 2232 ecstasytabletter, men lagmannsretten la av prosessuelle grunner til grunn at de bare omfattet 1500 tabletter. Jeg kan vanskelig se at det var noe til hinder for at lagmannsretten her hadde bygget på forsendelsenes faktiske omfang, men jeg forfølger - slik saken står for Høyesterett - ikke dette spørsmålet. Jeg bemerker at 1500 ecstasytabletter er et om lag fire ganger så stort kvantum som det som var innført i de saker som er omhandlet i dommene i Rt-1996-170 og Rt-1999-1196, og hvor det ble idømt straffer på fengsel i ett år.

Det vil - isolert betraktet - i mange tilfeller kunne være uheldig om en domfelt som har utholdt betydelig tidsrom i varetekt, blir gjeninnsatt til ny soning. Men jeg kan ikke se at dette momentet har større tyngde i dette tilfellet enn ofte ellers. Noen spesiell rehabiliteringssituasjon foreligger etter mitt syn ikke. Det er påpekt at det nå er mer enn tre år siden de straffbare forhold fant sted, men en del av tidsforløpet har A selv et direkte ansvar for. Han unndrog seg straffeforfølgning ved å dra til Cuba via Canada i desember 1997, få dager før den berammede hovedforhandling i byretten. Saken måtte derfor utsettes til august 1998. Det langvarige varetektsoppholdet har sammenheng med denne unndragelsen. Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at varetektsoppholdet i dette tilfellet bør begrunne at A får en vesentlig reduksjon av fengselsstraffen og dermed stilles i en særstilling i forhold til de øvrige domfelte.

Jeg stemmer for at straffen for A settes til fengsel i 1 år og 8 måneder.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tjomsland.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. I lagmannsrettens dom gjøres følgende endringer:

For B settes straffen til fengsel i 4 - fire - år og 2 - to - måneder med fradrag av 256 - tohundreogfemtiseks - dager for utholdt varetekt.

For D settes straffen til fengsel i 2 - to - år med fradrag av 114 - etthundreogfjorten - dager for utholdt varetekt.

For E settes straffen til fengsel i 2 - to - år og 2 - to - måneder med fradrag av 282 - tohundreogåttito - dager for utholdt varetekt. Bestemmelsen om at den ubetingede del av dommen anses avsonet ved varetekt, utgår.

For A settes straffen til fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder med fradrag av 263 - tohundreogsekstitre - dager for utholdt varetekt. Bestemmelsen om at straffen anses avsonet ved varetekt, utgår.

2. For C forkastes ankene.