HR-2000-1042-K - Rt-2000-1649
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-02 |
| Publisert: | HR-2000-01042-K - Rt-2000-1649 (403-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om saksomkostninger i ankesak for lagmannsretten. |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01042, sivilt kjæremål |
| Parter: | Stein Alvern (advokat Stein Fagerhaug) mot Patrick Beglin (advokat John Raknes) |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §4a, Foreldelsesloven (1979) |
Kjæremålet gjelder saksomkostninger i ankesak for lagmannsretten.
Oslo byrett avsa 19. oktober 1999 dom med slik slutning:
«1. Advokat Thorvald Prebensen og Patrick Beglin dømmes in solidum til å betale Stein Alvern kr 100.000 tillagt 5% rente fra 18 april 1996 til 15 april 1999 og deretter 12 % rente til betaling skjer.
2. Patrick Beglin dømmes til å betale Stein Alvern ytterligere kr 225.000 tillagt 5 % rente fra 18 april 1996 til 15 april 1999 og deretter 12 % rente til betaling skjer.
3. Advokat Thorvald Prebensen og Patrick Beglin dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Stein Alvern med kr 102.180 - etthundreogtotusenetthundreogåtti - tillagt 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfristen for de i punktene 1 til 3 nevnte krav er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Thorvald Prebensen og Patrick Beglin anket dommen til Borgarting lagmannsrett, og begge la ned påstand om frifinnelse. Lagmannsretten avsa 7. juli 2000 dom med slik slutning:
«1. Patrick Beglin betaler til Stein Alvern 100.000 - etthundretusen - kroner med tillegg av 5 % rente p.a. fra 18. april 1996 til 15. april 1999 og deretter rente etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd annet punktum, for tiden 12 % rente p.a., til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. Patrick Beglin betaler til Sten Alvern ytterligere 225.000 - tohundreogtjuefemtusen - kroner med tillegg av 5 % rente p.a. fra 18. april 1996 til 15. juni 2000 og deretter rente etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd 2. punktum, for tiden 12 % rente p.a. til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Patrick Beglin og Stein Alvern bærer sine egne saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
4. Thorvald Prebensen frifinnes.
5. Stein Alvern betaler saksomkostninger for byretten og lagmannsretten til Thorvald Prebensen med 85.866 - åttifemtusenåttehundreogsekstiseks - kroner.»
Stein Alvern har påkjært avgjørelsen av saksomkostningene, domsslutningens punkt 3, til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålet har Alvern anført at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Det er også gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at det ikke er nærmere begrunnet hvorfor unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd ikke er benyttet når den ankende part kun har fått medhold på et mindre viktig punkt. Det er vist til Rt-2000-127.
Den kjærende part har i hovedtrekk fremstilt saksforholdet slik:
Brødrene Alvern AS kjøpte en eiendom på Bygdøy i april 1996 av et dødsbo ved to selvskiftende arvinger, herunder kjæremålsmotparten. Det ble stillet et depositum på 487.500 kroner overfor selgerne. Bakgrunnen for dette var at Brødrene Alvern AS kjøpte eiendommen for 26 millioner kroner i april 1996 mens selgerne i mars 1996 hadde tinglyst en hjemmelserklæring der 8 millioner kroner var benyttet som avgiftsgrunnlag. Selgerne fryktet at tinglysing av skjøtet til Brødrene Alvern AS ville medføre etterberegning av dokumentavgift. Depositumet skulle kunne benyttes om dette skjedde, men etter kontrakten skulle det skje en tilbakebetaling «dersom dokumentavgiften ikke eller bare delvis blir aktuell».
Brødrene Alvern AS er i ettertid oppløst, og kravet på tilbakebetaling er tiltransportert Stein Alvern. Saken mot den annen arving er forlikt.
Depositumet ble krevet tilbakebetalt da det var gått tre år fra tinglysingen av selgernes hjemmelserklæring, under henvisning til at krav om ytterligere dokumentavgift var foreldet etter foreldelseslovens regler.
I byretten fikk ikke Patrick Beglin og Thorvald Prebensen medhold på noe punkt. Ved lagmannsrettens dom har Beglin kun oppnådd en forskyvning i renteberegningen for en del av hovedstolen. I beløp utgjør renteforskyvningen totalt 18.375 kroner. I forhold til påstandsbeløpet har Alvern fått medhold i 95,49 % av kravet, herunder 100 % av hovedstolen. I lys av dette synes det lite treffende å fastslå at saken er dels vunnet dels tapt, slik lagmannsrettens flertall har gjort.
Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at det ikke er nødvendig å vurdere om et eventuelt krav fra byskriveren «objektivt sett» var foreldet da stevning ble tatt ut. Derimot forfalt depositumet med sikkerhet på det senere tidspunkt, da byskriveren i brev 6. juli 2000 erklærte at eventuelle krav var foreldet. Flertallet har lagt vekt på at begge parter må ta ansvaret for at kontrakten var uklar med hensyn til tidspunktet for arvingenes betalingsplikt. Den kjærende part er enig i dette, men det gjøres gjeldende at konsekvensen av denne rettsoppfatningen trekkes for langt når lagmannsrettens flertall lar Alvern bære ansvaret for at det ikke tas stilling til foreldelsesspørsmålet. Alvern ventet med å ta ut stevning til krav om ytterligere dokumentavgift mot Beglin åpenbart var foreldet.
Lagmannsrettens flertall har heller ikke begrunnet hvorfor byrettens omkostningsavgjørelse oppheves. Byretten fant jo grunn til å ta stilling til foreldelsesspørsmålet.
Flertallets unnlatelse av å ta stilling til foreldelsesspørsmålet må oppfattes slik at foreldelse ikke utelukkes, men at morarenten uansett reduseres etter forsinkelsesrenteloven §4a fordi Beglin ikke kunne være 100 % sikker før byskriveren skriftlig frafalt kravet.
Byskriveren varslet i april 2000 at etterberegning av dokumentavgift kunne bli aktuelt. Dette varselet står sentralt som grunnlag for flertallets standpunkt. Når byskriverens varsel har sin bakgrunn i at saken fra Beglins side ble forelagt på en ufullstendig måte, blir det urimelig at varselet skal berge saksomkostningene for hans vedkommende.
Det fremgår ingen steder i dommen at avgjørelsen har budt på tvil. Det blir lite samsvar mellom premisser og konklusjon når saksomkostningsspørsmålet avgjøres på grunnlag av en helt minimal og skjønnsmessig endring av byrettens renteberegning. Begrunnelsen for ikke å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd, særlig alternativet om medhold i tvistepunkter av liten betydning, er ikke tilstrekkelig til at kjæremålsutvalget kan vurdere hvorvidt det er utøvet et forsvarlig skjønn.
Etter endringen i tvistemålsloven §181, i kraft fra 1. juli 2000, kan kjæremålsutvalget treffe ny avgjørelse av omkostningene om saken finnes tilstrekkelig opplyst.
Stein Alvern har lagt ned slik påstand:
«1. Punkt 3 i lagmannsrettens slutning endres slik at Stein Alvern tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Subsidiært: Punkt 3 i lagmannsrettens slutning oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Stein Alvern tilkjennes sakens omkostninger forbundet med kjæremålet med kr 4.000.»
Patrick Beglin har tatt til motmæle og anført at saken vitterlig er dels vunnet og dels tapt, jf. tvistemålsloven §174. Lagmannsrettens flertall har eksplisitt uttalt at det ikke er grunn til å benytte unntaksbestemmelsen i annet ledd. Begrunnelsen antas å være tilstrekkelig til å se at loven er riktig anvendt, herunder med et forsvarlig skjønn. Saken inneholder ikke spesielle forhold som skulle tilsi ytterligere begrunnelse for avgjørelsen. Annet ledd i §174 gir kun anvisning på en fakultativ adgang til å fravike løsning etter første ledd, og lagmannsrettens skjønn kan ikke overprøves.
Den kjærende part gir i kjæremålet et noe misvisende bilde av situasjonen. Saken for domstolen inneholdt flere elementer og problemstillinger, som dels relaterte seg til 337.500 kroner av depositumet og dels til de resterende 150.000 kroner. Med hensyn til de 337.500 kroner - 225.000 kroner for Beglins del - gjaldt tvisten spørsmålet om tidspunkt eller vilkår var inntrådt for at Alvern rettmessig kunne kreve beløpet tilbake. Beglin har selv aldri gjort krav på noen del av beløpet eller renter av dette. Sentralt i saken er at Beglin bestred at Alvern kunne gjøre gjeldende noe som helst krav så lenge spørsmålet om tilleggsavgift fortsatt var uavklart. Det fremgår av dommen at lagmannsretten er av den oppfatning at begge parter må ha hatt den forståelse at spørsmålet om tilleggsavgift fortsatt sto uavklart. For denne del av tvisten er saken løst i samsvar med Beglins oppfatning.
Når det gjelder de resterende 150.000 kroner - 100.000 kroner for Beglins del - har lagmannsretten åpenbart også vært i tvil. Det fremgår forutsetningsvis av dommen at Beglin hadde god grunn for å anse denne del av beløpet som oppgjort til seg, som refusjon av allerede betalt dokumentavgift. Beglin hadde således fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse også på det tvistepunkt hvor han ikke fikk medhold.
Ulike spørsmål i saken henger sammen på en slik måte at det var naturlig og nødvendig å få behandlet det hele i sammenheng.
At saksomkostningsavgjørelsen ikke er urimelig, følger forutsetningsvis også av det forhold at begge parter bebreides av lagmannsretten for ikke å ha talt tydeligere i kontrakten. Det antas videre å ha vært et moment for lagmannsrettens avgjørelse at Beglin var i en nokså umulig situasjon i forhold til søksmålet, for så vidt som motparten avskar ham muligheten fra selv å avklare etterberegningsspørsmålet i forhold til byskriveren i Oslo.
Patrick Beglin har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Patrick Beglin, v / adv. John Raknes, tilkjennes erstatning for sine saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 5.000,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved tvistemålsloven §181 annet ledd, til å prøve om lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven. Etter rettspraksis kan kjæremålsutvalget også prøve om avgjørelsen bygger på en feilaktig saksbehandling og om skjønnsutøvelsen i avgjørelsen er vilkårlig eller klart urimelig, jf. Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utgave 1998 side 612-613.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten har bygget på riktig lovforståelse når den har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §174. At det var et mindre og ikke vesentlig punkt saksøkeren ikke fikk medhold i, fører ikke til at spørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §172.
Spørsmålet er så om det hefter avgjørende feil ved lagmannsrettens skjønnsavgjørelse etter tvistemålsloven §174 annet ledd. Om anvendelse av denne bestemmelsen uttalte lagmannsrettens flertall: «Flertallet finner ikke grunn til å benytte bestemmelsen i §174 annet ledd.» Denne knappe uttalelse må imidlertid sees i sammenheng med lagmannsrettens drøftelse av sentrale spørsmål i tvisten. Lagmannsrettens skjønnsavgjørelse er derfor tilstrekkelig begrunnet. Flertallet la ved avgjørelsen av tvisten til grunn at det ved saksanlegget ikke var avklart hvorvidt de saksøkte ville bli avkrevd ytterligere dokumentavgift, og dessuten at Alvern var imot at de saksøkte tok skritt til å få dette spørsmålet avklart ved henvendelse til byskriveren. Lagmannsrettens skjønnsavgjørelse fremstår da ikke som klart urimelig.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremålsmotparten har krevd saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 5.000 kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Stein Alvern til Patrick Beglin 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.